Amnesty-aktivister fra Sierra Leone, Elfenbenskysten, Togo, Senegal, Mali, Nigeria, Benin, Burkina Faso og Ghana har gått på barrikadene. Utad for å forsvare jenters og kvinners rett til fysisk og mental integritet. Innad i Amnesty for å få kvinnelig kjønnslemlestelse på dagsorden i organisasjonen. En av dem er Samuel Zan. Han er lærer fra en by nord i Ghana, der tre av fire kvinner blir kjønnslemlestet. Moren hans er en av dem. Hennes skjebne er blitt hans sak.
Publisert: 1. jul 1998, kl. 00:00 | Sist oppdatert: 28. Feb 2024, kl. 21:08

Av Ina Tin

- Jeg vet at moren min har lidd gjennom alle år på grunn av kjønnslemlestelsen hun ble utsatt for, sier Samuel Zan.

- Kjønnslemlestelsen har gjort fødsler vanskelig for henne, og flere av barna var dødfødte. Hun fødte ute på landsbygda uten kyndig hjelp. Jeg er veldig nært knyttet til moren min siden det bare var et hell at jeg overlevde.

Hennes problem er på mange måter mitt problem, og jeg kan overmannes av en følelse av at jeg er årsaken til hennes lidelser. Men det er først de siste årene både hun og jeg har innsett sammenhengen mellom kjønnslemlestelsen og hennes lidelser. Hun har vært uvitende og menn har hatt distanse til problemene.

Amnestys utfordring

Samuel Zan ble aktiv i en lokal Amnesty-gruppe på slutten av 80-tallet, og involverte seg etterhvert i driften av den ghanesiske avdelingen der han på midten av 90-tallet tok over som generalsekretær.

Da beslutningen om å starte arbeidet mot kvinnelig kjønnslemlestelse ble tatt i Amnesty International i 1995, så han det som en enestående mulighet.
AI i Ghana og andre vestafrikanske stater begynte å aksjonere mot kvinnelig kjønnslemlestelse og Zan innledet samarbeid med andre frivillige organisasjoner for å skolere feltarbeidere - med stor suksess.

- Når folk får informasjon om det som faktisk foregår under og etter en kjønnslemlestelse, blir de voldsomt sjokkerte. Folk vet at noe foregår, men de vet ikke presis hva, eller hvilke følger det har. Menn ser det som et kvinneanliggende og vet ikke engang hvordan det utføres. Mange lukker også øynene og må bare motvillig erkjenne at dette fortsatt foregår.

- I mange av de mest berørte områdene førte seminarene til at kjønnslemlestelse i flere uker etterpå var det store diskusjonstema og det fikk stor oppmerksomhet i media.

Å finne alternativt levebrød for de kvinner som utfører kjønnslemlestelsen er blitt en viktig utfordring for aktivistene, forteller Samuel Zan.
- Seminarene har endret oppfattelsen av Amnesty i Ghana. Før ble organisasjonen betraktet som nokså perifer, i dag oppfattes den som troverdig og relevant. Det vil bety mye for rekruttering, og åpner dessuten for nye finansieringskilder.

- Du leder nå Amnestys arbeid mot kvinnelig kjønnslemlestelse og du er mann. Er en mann i denne posisjonen en måte å signalisere viktighet overfor et afrikansk publikum?

- Ja, det gjør en stor forskjell. Det er et signal om at dette ikke skal betraktes som et kvinneanliggende, men et problem som angår alle.

- På et dypere plan handler kjønnslemlestelse også om menns undertrykkelse av kvinner, et forsøk på å undertrykke kvinners seksualitet.

- Noen steder er det kvinnene som ønsker å opprettholde lemlestelsen.

- Jeg er ikke overrasket over det. Det er kvinner som støtter denne praksis, men det skal ikke forlede oss til å konkludere at lemlestelse dermed er rettferdiggjort. Vi glemmer av og til hva informasjon betyr og i hvor stor grad den kan endre holdninger.

Lemlestet for å bli kvinne

- Se på moren min. For ti år siden ville hun beskrevet lemlestelsen som spennende, en praktfull opplevelse. Hun er oppdratt til å betrakte dette som den handlingen som skulle åpenbare henne som kvinne. Hun ble opplært til å tro at bare lemlestede kunne bli gravide og føde intelligente barn. Kjønnslemlestelsen var hennes inntreden i den voksne verden. Hun fikk innføring i en kvinnes plikter og hvordan en kvinne kan gjøre en mann lykkelig.

- For første gang fikk hun smake mat hun gjennom hele barndommen var blitt nektet, hun fikk det beste kjøttet. For første gang fikk hun hvile, i to uker slapp hun å arbeide - det var første gang i hennes liv! Jenter arbeider konstant på landsbygda, de henter vann og sanker ved, de jobber på markene og bærer avgrøder i hus.

Hun husker hun ble smurt inn med den beste oljen for føste gang, og hun følte hun var vakker. De eldste kvinnene fulgte etter henne og priste henne med sang. Hvem ville ikke like det?

- Det trengs en utrolig innsats for å endre holdninger, en enorm tålmodighet. Det er derfor jeg forteller om moren min, fordi den kvinnen som for ti år siden priste lemlestelsen som et vakkert ritual, har nå endret holdning. Hun har som en av landsbyens eldste klart å stoppe lemlestelsen av sju jenter som stod for tur. Det ble selvsagt sagt at disse jentene ikke ville bli akseptert på ekteskapsmarkedet, men to av dem er alt blitt gift!

- Du er ikke redd for at det vil oppstå slike situasjoner som er rapportert blant annet fra Mali der ikke-lemlestede kvinner opplevde trakassering i landsbyene?

- Nei, nord i Ghana forekommer ikke åpne angrep, men sladderen går naturligvis. Det vi må gjøre er å bidra med informasjon, la folk få vite hva dette egentlig handler om.
Mitt største problem nå er å møte det enorme behov for opplysning. Folk kommer daglig ute fra landsbygda inn til kontoret mitt og spør om materiale de kan ta med seg tilbake. Amnesty-grupper i Skottland har laget noen enkle postkort med en kort presentasjon av en historie. De kortene tar mange med seg og sender til lærervenner rundt omkring. Slik spres budskapet enkelt.

En sak for Amnesty

Samuel Zan er uenig i alle argumenter for å avgrense Amnestys arbeid til det tradisjonelle: Myndigheters brudd på sivile og politiske rettigheter.

- Spørsmålet er: Hva skal Amnesty motarbeide? Skal vi fokusere på hvilke brudd på menneskerettighetene som finner sted, eller skal vi fokusere på hvem som bryter menneskerettighetene? Slik jeg ser det er Amnestys eksistensberettigelse at vi motarbeider alvorlige brudd på menneskerettighetene, uansett hvem som er overgriper.

-Amnestys mandat er under stadig utvikling, slik har det alltid vært og det vil alltid være knyttet til en diskusjon om relevans, troverdighet og ressurser. Selvfølgelig har vi begrensede ressurser, men vi må alltid være villige til å stoppe opp og spørre om vi bekjemper de verste overgrepene.

Publisert i AmnestyNytt 1998/3