Norge: Anundsens sjanse

Hva er grunnen til at stat og samfunn konsekvent nedprioriterer den volden som særlig rammer kvinner?
Publisert: 14. Mai 2015, kl. 16:34 | Sist oppdatert: 15. Mai 2015, kl. 14:53
Voldtekt er en form for kjønnsbasert vold. Det betyr ikke at ikke menn blir voldtatt. Det betyr heller ikke at kvinner ikke kan voldta. Det betyr at voldtekt har en tydelig kjønnsretning som bekrefter og forsterker et allerede eksisterende skjevt maktforhold mellom kvinner og menn i Norge.

Internasjonal kritikk
Norske myndigheter har en menneskerettslig forpliktelse til å forebygge, etterforske og straffe voldtekt, og sikre voldtektsutsatte medisinsk hjelp og oppfølging.

Myndighetene i Norge står til stryk på alle disse områdene. Det er ikke bare konklusjonene til Amnesty International, men har også vært påpekt av FNs Kvinnekomité og FNs komité mot tortur.

Selv om mange dedikerte politifolk, fagpersoner i departement og i underliggende etater gjør en fantastisk innsats, så er arbeidet mot voldtekt i Norge først og fremst preget av lemfeldighet. Det settes inn et skippertak når en såkalt «voldtektsbølge» treffer hovedstaden, mens voldtektene som blir begått i landet vårt resten av året får langt mindre oppmerksomhet.


Mangel på forebygging
Det forebyggende arbeidet mot voldtekt i Norge er ikke prioritert. I 2013 gjennomførte Amnesty en kartlegging av holdninger til voldtekt i Norge, som viste at godt over 50 prosent av unge mellom 18 og 29 år aldri hadde snakket om seksuelle overgrep og voldtekt på skolen. Av dem som hadde hatt undervisning om temaet mente bare 19 prosent at undervisningen hadde vært god.

Det blir et særlig tankekors at de fleste oppga at de hadde fått sin kunnskap om grensesetting og voldtekt hovedsakelig gjennom media. Og at det var særlig jenter som fikk opplæring og råd om voldtekt fra venner og familie. Hvem diskuterer gutta dilemmaer og konsekvenser rundt grensesetting og seksuelle overgrep med?

Holdningskampanjer mot voldtekt, med unntak av Kripos’ «Kjernekar», skjer per i dag i regi av frivillige organisasjoner.

Straffefrihet for voldtekt
Aftenposten har den siste uken synliggjort hvordan ni av ti voldtekter ikke anmeldes, mens ni av ti anmeldte voldtekter ikke får noen strafferettslige konsekvenser.

Fordommer knyttet til kvinners seksualitet svekker kvinners troverdighet i rettssystemet, mens tilsvarende forestillinger om menns seksualitet tvert i mot styrker mannens troverdighet. Lagrettens frifinnende kjennelser avgis fremdeles uten begrunnelse. I dette lukkede rom kan fordommene stå uimotsagt og få stort spillerom. Hvorvidt lagrettens kjennelser bygger på subjektive fordommer eller på en objektiv vurdering av rettslige bevis er ofte uvisst.

Rettssystemets effektive silingsmekanismer hindrer kvinner som er utsatt for voldtekt tilgang på oppreisning og rettferdighet. Dette er ikke bare et uttrykk for en omfattende kjønnsbasert diskriminering av kvinner i Norge. Det er også et alvorlig angrep på kvinners rettstrygghet og likhet med menn for loven.

Behandlingstilbud til voldtektsutsatte
Enhver voldtekt vil erfares som en dyp krenkelse av den enkeltes menneskeverd, og som en trussel mot liv og helse. Nesten alle får en akutt reaksjon etter voldtekten, og over halvparten av de som er utsatt får en langvarig posttraumatisk stressreaksjon. Derfor er det viktig at den som er utsatt for voldtekt raskt får tilbud om medisinsk og psykososial hjelp og oppfølging. Dette er dessverre ikke tilfellet i Norge i dag.

Mange av overgrepsmottakene har fremdeles usikre økonomiske rammer, og behandlingstilbudet varierer fra fylke til fylke. Det er også uklart hvordan mottakenes kliniske rettsmedisinske kompetanse skal ivaretas framover.

Voldtektsutsatte må betale egenandel for all medisinsk behandling med unntak av førstegangsundersøkelsen. Men mange utsatte er svært unge og har dårlig råd, og egenandelen kan gjøre det vanskelig for dem å få nødvendig helsehjelp. Det regjeringsoppnevnte Voldtektsutvalget foreslo allerede i 2008 at voldtektsutsatte skulle få gratis psykologhjelp i ett år. Dette forslaget er aldri blitt fulgt opp.

En likestillingens fallitterklæring
Omfanget av voldtekt i Norge er ikke et likestillingens paradoks, men en likestillingens fallitterklæring. Det synliggjør at førti år med likestillingspolitikk ikke har vært tilstrekkelig til å sikre kvinner deres mest grunnleggende rettigheter: rett til beskyttelse mot tortur og andre former for nedverdigende og umenneskelig behandling, rett til beskyttelse mot alle former for diskriminering, og rett til likhet for loven.

Anders Anundsen må ta voldtekt på alvor. Rapporter, tall og anbefalinger finnes det nok av. Hvis Norge virkelig vil unngå fremtidig kritikk for brudd på menneskerettigheter i eget land, så må Anundsen handle.