Pressefrihet i Russland: Dødsfarlig jobb
«Vi er ikke redde for å dø,» sier de russiske journalistene Olga Beskova og Irina Gordienko. De mister kolleger hvert år i et land som er livredd for regimekritikk.
Publisert:
22. nov 2013, kl. 13:11
|
Sist oppdatert:
27. nov 2013, kl. 15:40
Ett år etter at den russiske agentloven trådte i kraft besøker de russiske journalistene Den norske Helsingforskomité i Oslo. De forteller om knebling av pressen og drap på kolleger. Sikkerheten rundt Vinterlekene i OL- byen Sotsji er bare ett eksempel på hvordan myndighetene kveler informasjonsflyten.
Olga Beskova er i dag redaktør i avisen Sotsji Novosti. Hun har jobbet som journalist siden 1976, mest med korrupsjonssaker i næringslivet. I 1990 startet Beskova den første uavhengige avisen i Sotsji. Gründeren for det uavhenige telegrambyrået Interfax, Vjatsjeslav Terekhov sa nylig til NRK at denne tiden nettopp var den frieste for russiske presse.
Gordienko og Beskova merker at det går tregere å få tilgang på informasjon. Samtidig henger risikoen over dem. Men de jobber som før. Selv om de har sett hva myndighetene er i stand til å gjøre.
For russiske journalister er vinterlekene i Sotisji kun et symbol på hvordan den frie pressen går ned i knestående. Det er ingen ny taktikk. Journalister møter ofte motgang når de etterspør dokumentasjon og informasjon fra myndighetene.
Som journalist er det vanskelig å fungere som den fjerde statsmakt. Det er ikke bare informasjonsflyten som stopper opp; påvirkningskraften deres er også svært begrenset. Mursteinen de er redde for å få i hodet, kan plutselig bli til en ugjennomtrengelig vegg.
Skogstur med etterforskningskomitéen
Den mektigste i det russiske byråkratiet er den statlige etterforskningskomitéen. Komiteen er en del av den utøvende makt sammen med politi og statsadvokatembedet.
Inne i skogen truet han journalisten på det groveste. Men i ettertid skal lederen ha angret seg og gitt han en personlig garanti i full offentlighet; om at de ikke kom til å skade han. Ingen vet hvorfor han endret mening. Motstanden fra myndighetene merkes først og fremst på at de ikke responderer på det som er i pressen. At de ignorerer det de skriver om.
Både Beskova og Gordienko synes det er trist at det er menneskerettigheter de må snakke om til utenlandsk presse.
Fem år etter drapet på den russiske journalisten Anna Politkovskaja, er fremdeles ingen dømt. Du kan støtte Politkovskayas sak ved å
signere aksjonen her.
- Vårt yrke innebærer en stor risiko. Hvert år mister jeg kolleger og venner, forteller Gordienko, som er journalist i den opposisjonelle avisen Novaya Gazeta.
Journalister blir i økende grad utsatt for forfølgelse og overgrep i det russiske samfunnet. I verste fall drap. I løpet av de siste 10 årene er 16 journalister blitt myrdet. Gordienko har vært kolleger og venner med fire av dem. Deriblant journalisten Anna Politkovskaja. Hun ble tatt av dage utenfor sitt eget hjem i Moskva i 2006.
- Vi var kolleger i fire år. Dessverre er hun ikke den siste. Flere har blitt drept etter henne. Vi vet hvilke saker som kan være livsfarlige å jobbe med, men det er vanskelig å spå utfallet og reaksjoner som kan komme, forteller Gordienko.
De to journalistene har lang fartstid i den uavhengige pressen. Gordienko dekket i åtte år den farligste og mest ustabile regionen i Europa; Nord-Kaukasus og ble som følge kidnappet i Dagestan i 2009.
Olga Beskova er i dag redaktør i avisen Sotsji Novosti. Hun har jobbet som journalist siden 1976, mest med korrupsjonssaker i næringslivet. I 1990 startet Beskova den første uavhengige avisen i Sotsji. Gründeren for det uavhenige telegrambyrået Interfax, Vjatsjeslav Terekhov sa nylig til NRK at denne tiden nettopp var den frieste for russiske presse.
Men i løpet av de siste årene har Russland vedtatt og gjennomført flere nye lover som begrenser rett til ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og organisasjonsfrihet. Anti-propagandaloven og Agentloven er noen av lovene som påvirker pressen. Putins tredje presidentperiode har blant annet ført til sterke begrensninger på muligheten til å motta og dele informasjon. Strupes sivilsamfunnet strupes også den frie og uavhengige pressen.
Gordienko og Beskova merker at det går tregere å få tilgang på informasjon. Samtidig henger risikoen over dem. Men de jobber som før. Selv om de har sett hva myndighetene er i stand til å gjøre.
- Nei, det ville vært som å gå på gata å bekymre seg for at en murstein kan falle i hodet på deg,» sier Beskova.
For journalister som ikke blir tatt av dage, blir ofte forsøkt kneblet, nektet informasjon, drevet til selv-sensur, eller bare bedt med på «skogstur.»
OL-byen Sotsji
Det nærmer seg Vinter-OL utenfor den vesle byen Sotsji. Om få måneder skal alt være klart. I de siste årene har området vært en arena for utbygging. Beskova har merket seg at stadig flere blir «sikkerhetsansatte» for området.
OL-byen Sotsji
Det nærmer seg Vinter-OL utenfor den vesle byen Sotsji. Om få måneder skal alt være klart. I de siste årene har området vært en arena for utbygging. Beskova har merket seg at stadig flere blir «sikkerhetsansatte» for området.
-For to år siden startet politiet å strømme til for og lage «spesial-forberedelser.» For journalister er det svært vanskelig å få tak på informasjon. Det eneste vi får tilgang til er overfladisk, kort og offisiell informasjon. Presseverktøyet på hjemmesiden er svært begrenset. Det vi ser og får høre om er kun storslått byggverk, forklarer Beskova.
For russiske journalister er vinterlekene i Sotisji kun et symbol på hvordan den frie pressen går ned i knestående. Det er ingen ny taktikk. Journalister møter ofte motgang når de etterspør dokumentasjon og informasjon fra myndighetene.
- Noen av mine kolleger jobbet med en sak om tvangsflytting, hvor folk helt uten forvarsel ble flyttet ut av sine hjem og til et annet sted. En annen gang skulle det bygges et stort industrikompleks i et nabolag. Uten at de fikk vite noe, satte myndighetene i gang. Hva folket mener og synes har ingenting å si, sier Beskova.
Som journalist er det vanskelig å fungere som den fjerde statsmakt. Det er ikke bare informasjonsflyten som stopper opp; påvirkningskraften deres er også svært begrenset. Mursteinen de er redde for å få i hodet, kan plutselig bli til en ugjennomtrengelig vegg.
Skogstur med etterforskningskomitéen
Den mektigste i det russiske byråkratiet er den statlige etterforskningskomitéen. Komiteen er en del av den utøvende makt sammen med politi og statsadvokatembedet.
- En dag tok plutselig lederen for komitéen kontakt med en journalistkollega av meg. Han mente han hadde gått for langt i en sak han jobbet med. Så han inviterte han på en skogstur for en dialog. Min kollega ble livredd, forteller Gordienko.
Inne i skogen truet han journalisten på det groveste. Men i ettertid skal lederen ha angret seg og gitt han en personlig garanti i full offentlighet; om at de ikke kom til å skade han. Ingen vet hvorfor han endret mening. Motstanden fra myndighetene merkes først og fremst på at de ikke responderer på det som er i pressen. At de ignorerer det de skriver om.
- Det skjer ingen endringer når vi skriver kritisk om myndighetene. Myndighetene bryr seg ikke om oss eller hva vi mener. Vi kan stort sett skrive hva vi vil, og være svært kritiske uten at det skjer endringer eller at det skaper debatter, sier Gordienko.
Både Beskova og Gordienko synes det er trist at det er menneskerettigheter de må snakke om til utenlandsk presse.
- Vi skulle ønske det ikke var slik. Situasjonen er dessverre ikke sånn at vi kan slutte å rapportere på det og spre informasjon om forholdene. Vi føler begge to en forpliktelse til å være talerør. Men vi ønsker ikke å bli fremstilt som helter. Vi er vanlige folk som gjør jobben vår, det hadde du også gjort, avslutter de to journalistene.
Fem år etter drapet på den russiske journalisten Anna Politkovskaja, er fremdeles ingen dømt. Du kan støtte Politkovskayas sak ved å
signere aksjonen her.