Behandling av transpersoner i Norge: Eneveldig og gammeldags

Professor i sexologi Esben Esther Pirelli Benestad opplever at Norge har kommet langt i forhold til hvordan samfunnet generelt ser på trans*personer, men at man møter en vegg når det kommer til behandlingssystemet og helsevesenet. Hen mener den rådende psykiatridelen av behandlingen og byråkratiet er et problem.


Diskriminerende monopol

I Norge er det er i dag bare Rikshospitalet som har myndighet til å gjennomføre kjønnsbekreftende behandling. Esben Esther mener dette monopolet er sårbart og fører til at transpersoner er prisgitt en behandlingskultur hos en liten gruppe med behandlere.

Hen mener bakgrunnen for Rikshospitalets monopolfunksjon er at transseksualisme har vært sett på som en meget alvorlig og psykriatrisk diagnose. Noe som ble oppfattet som spesielt og eksotisk.

I følge Benestad aksepterer Rikshospitalet i praksis bare såkalt ”early onset transexualism” (EOT). Det er de som har fremstått som kjønnsuvanlige fra de er 2-3 år gamle.

For å få behandling fra Rikshospitalet må man ha eller være i utdanning eller i jobb. Å være uføretrygdet eller deprimert er indikasjoner som kan veie mot en diagnostisering som «transseksuell». Dessuten nektes trans*personer som blir gitt andre diagnoser enn «transseksuell» behandling i Norge.

Når Norge sammenliknes med andre land man samarbeider med, er de som får diagnosen transseksualisme her til lands påfallende unge, påfallende ofte personer som ble født med kvinnekropp, men som føler seg som menn og påfallende sjelden har disse personene psykiatriske problem. Det siste sier Benestad, er fordi at dersom du for eksempel er deprimert fordi du føler deg fanget i en kropp som ikke bekrefter deg, blir du avvist med beskjed om å oppsøke behandler slik at du kan bli kvitt depresjonen, før du kan henvende deg til Rikshospitalet igjen.

Ifølge Benestad gjennomfører Rikshospitalet bare full objektiv, kjønnsbekreftende behandling. I hens tilfelle vil det si at kroppen skal kvinneliggjøres så mye som mulig. Det gir ikke mulighet til å justere i forhold til det hver enkelt mener han/hun/hen trenger.

- Her er det alt eller intet, og det er også diskriminerende. Fordi det diskriminerer de som egentlig har behov for mindre. Ved at de må gi fra seg kroppsdeler som de godt kunne beholdt, til fordel for å få noe som det er så viktig for dem å få, sier hen.

Professor Benestad er klar på at Norge bryter den internasjonal standarden for arbeid med trans*personer. The World Professional Association for Transgender Health (WPATH) har ”standards of care” (SOC) der det står hvordan man skal møte trans*personer i det offentlige.

- Det står at dette ikke skal sees på som noen psykiatrisk diagnose, men derimot at dette er en del av det menneskelige mangfold.

Hen forteller også at det er ganske stor enighet internasjonalt om at Norge ligger langt bak i køen. Ifølge Benestad har ikke Norge fått noen god omtale av verken European Comission for Human Rights og Human Rights Watch.

- Hvis du ser på hva internasjonale standarder sier om hvem som trenger hormonbehandling og eventuelt kirurgiske justeringer, så er det mange flere enn de tar inn på Rikshospitalet. Heldigvis har det norske helsebyråkratiet nedsatt et ekspertutvalg der hen selv er med, som skal gjennomgå helse- og identifiseringstilbudene til de trans*begavete. Det er mitt dyptfølte håp at dette vil gjøre Norge til et godt land å bo i, også for denne gruppen mennesker, avslutter Esben Esther Pirelli Benestad.