THAILAND: Et blikk på innsiden av "smilets land"

- Jeg er en profesjonell menneskerettighetsaktivist, men jeg føler meg veldig ydmyk i nærværet  av disse 13 mennene og denne ene kvinnen. Jeg er fristet til å kalle dem "gutter" og "jente", de ser så unge ut, skriver kollega Juval Ginbar fra rettsaken han har fulgt i Thailand i sommer. 
Publisert: 17. jul 2015, kl. 17:35 | Sist oppdatert: 17. jul 2015, kl. 17:40
Thailand: Et blikk inn i den militære domstolen i «Smilets land»

9. juli 2015

Av Juval Ginbar, Politisk rådgiver, Amnesty International (oversatt av Ida Åkerstedt)

Jeg er politisk rådgiver, så jeg er ikke akkurat uerfaren med rettssaler. Jeg har vært i thailandske rettssaler før. Men det er fortsatt surrealistisk. Jeg var i Bangkoks militærrett den 7. juli 2015 og jeg snakket med 14 studenter som ansikt til ansikt med den thailandske militærdomstolens vrede.
De er tiltalt for «opprørske» aktiviteter, som å samles på Bangkoks Arts and Cultural Centre for å stå og stirre på en klokke i 15 minutter. Dette var en stille protest for å markere ettårsdagen for da den thailandske hæren overtok den 22. mai 2014. De få minuttene de rakk å protestere før de ble atskilt kan føre til sju år i fengsel. De har blitt tiltalt for brudd på et forbud mot politiske sammenkomster av fem personer eller mer, en av de strenge lovene hæren har innført siden de tok makten.

De militære myndighetene tillot to diplomater og meg selv å snakke med de 14 studentene før høringen om utvidelse av forvaringen. Jeg er en profesjonell menneskerettighetsaktivist, men jeg føler meg veldig ydmyk i nærværet av disse 13 mennene og denne ene kvinnen. Jeg er fristet til å kalle dem "gutter" og "jente", de ser så unge ut. De er alle iført fengselsuniformer, en kremfarget t-skjorte og brune shorts. Deres hender er lenket, men de virker ikke redde. De protesterte 22. mai, og andre protesterte igjen når fem av de opprinnelige demonstrantene ble tiltalt. Sittende på den andre raden ser jeg «Dave», som ble tatt av sivilkledde medlemmer av sikkerhetsstyrkene, som ble dratt i hendene og føttene og deretter sparket og slått da han falt i bakken. Han har en skadet hornhinne som viser det.

Jeg er veldig bekymret for den ene kvinnen blant dem, «Kade». Sikkerhetsstyrkenes voldsomme håndtering av henne forårsaket skader på den nedre del av ryggraden. Hun måtte fraktes til sykehuset fra politistasjonen hvor hun ble arrestert, men det tok over en time før ambulansen ble tilkalt. Da ansatte fra Amnesty International, både fra det internasjonale sekretariatet og fra Thailand, besøkte de 13 mannlige studentene forrige uke, var jeg blant dem som dro for å besøke «Kade». Hun var ikke å finne i kvinnenes fengsel fordi hun var innlagt på fengselssykehuset i nærheten for en sjekk. Jeg kunne bare se henne sitte (og smile) gjennom et vindu. I rettssalen var smilet hennes bredt nok til å synes gjennom den kirurgiske masken. Hun fortalte at hun fortsatt er på sykehus og trolig vil trenge kirurgi. Da hun gikk ut for en toalettpause kunne hun knapt gå, og måtte støttes av to offiserer.
Fortsatt ville verken «Kade» eller noen av de andre studentene be om kausjon. De krevde å bli løslatt uten betingelser.

Studentene fortalte at de ble behandlet godt først når de var i forvaring. De var rene og avslappet, og viste ingen tegn til frykt. De sa at arrestasjonen var ulovlig, at de ikke ble vist noen arrestasjonsordre, og at det var vold. De motsatte seg både tiltale, arrest og det å bli stilt i militær domstol. De sier regjeringen prøvde å stilne dem. Jeg kunne ikke unngå å tenke at regjeringen lykkes dårlig med akkurat det.

Jeg så på disse modige, modige unge menneskene, og var full av beundring. Jeg gjorde det jeg kunne for å forsvare deres rettigheter. Jeg fortalte dem igjen det samme som vi hadde fortalt dem under fengselsbesøket , at Amnesty International anser dem samvittighetsfanger, at vi har en internasjonal kampanje for å sikre deres umiddelbare og betingelsesløse løslatelse, og at sivile aldri skal bli tiltalt i militære domstoler.

Før høringen fikk jeg hilse på noen av deres familiemedlemmer. Noen av dem har blitt truet av myndighetene og fått beskjed om at de må sikre at barna deres holder seg unna politikk, et faktum som en av advokatene brukte i retten.

Høringen varte omtrent en time. Tre av studentene fikk lov til å snakke, men bare til en viss grad. En av de tre dommerne blandet seg tidvis inn. For eksempel da «Roma» sa «Vi utgjør ikke en trussel mot samfunnet, bare mot den militære regjeringen» fikk han beskjed om å holde seg til poenget, som for dommerne var argumentene for løslatelse uten kausjon.

Etter høringen konsulerte dommerne. Da de kom tilbake leste en av dem opp sin avgjørelse: løslatelse uten betingelser! Den eneste grunnen til at jeg ikke hoppet opp og klemte alle, var det strenge reglementet i rettssalen.

Dette er en seier. Men studentene er fortsatt tiltalt. Aktivistene fortalte meg at hæren bare vil tilfredsstille det internasjonale samfunnet som var representert i tilstedeværelsen av media utenfor og rundt et dusin diplomater inne i rettssalen.

Familiene så mer lettet ut enn studentene selv. Alle takket oss. Jeg håper vår kampanje hjalp til, men det er fortsatt en lang vei igjen. Tiltalene må annulleres, sammen med de latterlige lovene som tillot at dette skjedde, for eksempel forbudet mot politiske sammenkomster av fem personer eller mer.
Så - en god dag i retten. Jeg vinker farvel til studentene, til familiene. Men vi drar ingen steder. Vi vil fortsette å ha kampanjer helt til menneskerettighetene blir fullt respektert og ekte smil blir igjen å se i ansiktene til mennesker i Thailand, «smilets land».