Europas skitne hemmelighet

Europeiske land har bidratt til noen av de verste overgrepene under ”krigen mot terror”. Til dags dato er ingen blitt holdt fullt og helt ansvarlige.
Publisert: 2. sep 2011, kl. 09:00 | Sist oppdatert: 4. jun 2019, kl. 08:50
Det er som hentet ut fra en spionroman: Hemmelige, illegale fengsler – såkalte ”Black sites”. Terrorismemistenkte som med bind for øynene fraktes gjennom europeisk luftrom, i ly av mørket og i privatchartrede fly som ikke kan spores – til utenomrettslig fengsling og tortur. Dessverre er det virkelig. Og det skjedde rett foran øynene våre i Europa, mellom 2001 og 2006.
– Det er ikke lenger et åpent spørsmål om det skjedde. Det er en åpen hemmelighet, sier Julia Hall, Amnestys ekspert på antiterror og menneskerettigheter i Europa.

Medskyldige i overgrep
18. desember 2001: I hemmelighet overlot svensk politi Ahmed Agiza og Mohamed Al-Zari til to CIA-agenter på en svensk flyplass. Dette er den første illegale fangetransporten vi vet om i Europa. De to ble fløyet til Egypt, der begge ble ofre for tortur og mishandling i fangenskap.

I 2008 ble Agiza og Al-Zari tilkjent tre millioner svenske kroner i erstatning fra svenske myndigheter. To ganger har myndighetene gransket seg selv, men ingen er blitt stilt til ansvar for medvirkning til de grove bruddene på menneskerettighetene.

– En rekke undersøkelser om illegale fangetransporter og hemmelige fengsler er blitt gjennomført i Europa. Kun én har til dags dato ført til at noen er blitt stilt til ansvar, forteller Julia Hall.

Reaksjonene i Europa har generelt svingt mellom innrømmelse, men motvillighet til å stille noen til ansvar, til fullstendig avvisning av at det overhodet har skjedd noe som ikke tåler dagens lys.

– Noen av de mest kontroversielle episodene i den såkalte ”krigen mot terror” skjedde i Europa. Minst 15 europeiske land har med stor sannsynlighet vært involvert i brudd på menneskerettighetene, i kjølvannet av det USA-ledede systemet med hemmelige fengsler og illegale fangetransporter, sier Thomas Hammarberg, Kommissær for menneskerettigheter i Europarådet.

Tung bevisbyrde
Så tidlig som i desember 2001, publiserte Amnesty International de første bevisene – etter fangetransporten fra Sverige til Egypt. Siden den gang har bevisbyrden rundt eksistensen av hemmelige fengsler og illegale fangetransporter økt dramatisk. I 2006 og 2007 ledet den sveitsiske senatoren Dick Marty en komité utnevnt av Europarådet, som la frem bevis for at mer enn et dusin europeiske land hadde lagt til rette for de illegale fangetransportene.

Komiteens endelige rapport avslørte også at Polen og Litauen hadde hatt hemmelige fengsler på sin jord. En annen rapport, fra en spesialoppnevnt komité i Europaparlamentet, konkluderte på linje med Marty.

I desember 2009 avslørte en rapport fra Litauens nasjonalforsamling at landet hadde huset hemmelige fengsler. Et par måneder senere, i Februar 2010, var det FN sin tur til å presentere en rapport – i regi av fire FN-organer. Forruten å støtte opp under funnene i tidligere rapporter, avslørt FN-rapporten at det var skjellig grunn til å mistenke Tyskland for delaktighet i ett tilfelle av hemmelig fengsling. Til tross for at interne undersøkelser i Tyskland hadde konkludert at ingen tyskere i offisielt ærend hadde vært involvert.

I november 2010 kom Amnesty Internationals rapport Open Secret: Mounting Evidence of Europe’s Complicity in Rendition and Secret Detention.
Sammenlagt presenterer rapportene en betydelig mengde bevis for varierende grad av medskyldighet – alt fra å ha tillatt illegale fangefly å mellomlande og fylle drivstoff, til å ha vært vertskap for brutale avhør og tortur i hemmelige fengsler.

Motvillige og hemmelighetsfulle
Selv om flere europeiske land har gjennomført undersøkelser og etterforsket mistanker om delaktighet, har forsøkene på å komme til bunns i det hele vært halvhjertede, i følge Hall og Hammarberg.

– Det er vanskelig å finne ett eneste eksempel på at forsøkene på å stille noen til ansvar har vært effektive. Min erfaring sier meg at nøkkelproblemet er fravær av politisk vilje, sier Hammarberg, og legger til at responsen i Europa har vært preget av ”tilsløring og forsøk på å dekke over”. Myndighetspersoner har løyet til egne nasjonalforsamlinger, avgitt falske forklaringer til internasjonale organisasjoner og har brukt juridiske og diplomatiske kanaler for å holde de mest skadelige avsløringene unna offentligheten, sier han.

Prosessen i Tyskland er et godt eksempel på hvordan europeiske regjeringer har gått i ring rundt problemet. En treårig undersøkelse i den tyske nasjonalforsamlingen konkluderer med at ingen tyske myndighetspersoner har vært involvert i noe muffens. Omtrent samtidig med at nasjonalforsamlingen avga sin rapport, konkluderte konstitusjonsdomstolen at regjeringen ikke hadde samarbeidet fullt og helt med undersøkelseskommisjonen. I tillegg gir FN-rapporten grobunn for ny mistanker. Likevel har den tyske regjeringen gjort det klart at de ikke vil gjenåpne etterforskningen. Om konstitusjonsdomstolens avgjørelse, sier myndighetene at den ikke har tilbakevirkende kraft. Den vil bare være gyldig for fremtidige parlamentariske undersøkelser. Og dermed rykker vi tilbake til start.

– Bare én rettssak mot personer involvert i illegale fangetransporter har funnet sted, i Italia. Myndighetene la stadig hindre i veien og nektet å samarbeide, med henvisning til at det dreide seg om statshemmeligheter, forteller Hammarberg.

22 CIA-agenter og en amerikansk militæroffiser ble dømt in absentia, i tillegg til to italienske etterretningsoffiserer. Men dommen eksisterer kun på papiret, da italienske myndigheter aldri sendt noen utleveringsbegjæring.

– Spania og Tyskland har utstedt arrestordre på antatte utenlandske agenter, men de har heller aldri krevd utlevering. Andre steder er etterforskningen blitt langt ned uten at noen er blitt tiltalt, eller så har man aldri startet noen etterforskning i det hele tatt, sier Hammarberg, og fortsetter:
– Rullebladet er miserabelt når det gjelder å stille noen til ansvar, særlig i lys av hvor alvorlige overgrep det er snakk om.

Ansvarliggjøring er avgjørende
Hvorfor er det så viktig å stille noen til ansvar?
– Først og fremst så har ofrene krav på å få vite sannheten om hva som skjedde med dem og søke oppreisning. For det andre er det avgjørende å avdekke sannheten, for at vi skal unngå at det skjer igjen, mener Julia Hall.

Hun påpeker et vi må finne ut hvor sprekkene i systemet er. Hva gjorde at europeiske myndigheter deltok aktivt, eller snudde det andre kinnet til, mens nasjonale og internasjonale lover ble brutt?

Konsekvensene av å ikke komme til bunns i Europas medskyldighet, og ikke stille noen til ansvar, er vidtrekkende. Hall spør retorisk: Hvordan kan europeiske regjeringer, som ofte setter standarden for menneskelige rettigheter, gå ut og fortelle regjeringer i Afrika eller Asia at de må slutte med tortur, mishandling og utenomrettslig fengsling, når de feier sine egne overgrep under teppet?

– De må ta ansvar selv, før de kan gå ut i verden og fortelle andre at de skal respektere menneskerettighetene og internasjonale lover. Noe annet ville være hyklersk, mener Hall.

Hun påpeker at det ikke har noe å si om overgrepene er skjedd i full overensstemmelse med myndighetene, om de har lukket øynene for dem eller rett og slett ikke visst om dem.
– Europeiske regjeringer står likevel ansvarlige i henhold til nasjonal og internasjonal lovgivning, sier Hall.

Thomas Hammarberg understreker at alle som har signert Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, har forpliktet seg til å gjennomføre ”effektiv etterforskning” dersom det foreligger alvorlig mistanke om brudd på menneskerettighetene.

Press fra USA
– Vi har sterk mistanke om at USAs regjering legger press på europeiske regjeringer om ikke å etterforske, forklarer Hall om bakgrunnen for motviljen mot å stille noen til ansvar. Hun tror også det hele rett og slett er pinlig. I tillegg peker hun på et politisk klima i flere land, der både sittende myndigheter og opposisjonen har vært i posisjon i løpet av den tiden overgrepene skjedde, slik som i Storbritannia og Norge. Dermed har ingen noe å vinne politisk på at sannheten kommer frem. Snarere det motsatte. I de fleste land peker man offisielt på ”hensynet til nasjonens sikkerhet”.

Thomas Hammarberg påpeker at europeiske myndigheter i 2001 ga USA carte blanche for å operere i hemmelighet på deres territorium – gjennom å signere bilaterale og internasjonale avtaler som binder dem til hemmelighold. Og mange av bevisene ligger trygt forvart i USA.

– Selv europeiske etterforskere som genuint ønsker å komme til bunns, møter veggen fordi informasjonen de trenger for å bevise at noe kriminelt har skjedd blir holdt tilbake. Forespørsler fra både polske og litauiske etterforskere, for eksempel, er kompromissløst blitt avvist, sier Hammarberg.

Fortsatt tidlig
– Vi er fortsatt på et tidlig stadium når det gjelder å stille noen til ansvar, påpeker Julia Hall, og viser til erfaringer fra Balkan, Sri Lanka og mange andre land.

– Ingenting skjer over natten. Og vi vil aldri gi opp. Vi kommer til å fortsette å jobbe for rettferdighet, på samme måte som vi gjorde i Kambodsja, med Pinochet og i mange andre saker. Dessuten er det troverdige aktører i EU, FN og ikke-statlige organisasjoner som fortsetter arbeidet med å stille de skyldige til ansvar, sier hun.

Europaparlamentet skal i September 2011 gjenoppta og videreføre sine undersøkelser. I Litauen har myndighetene åpent innrømmet at landet huset to hemmelige fengsler, og Hall har tro på at internasjonalt press vil føre til at etterforskningen – som nylig ble nedlagt – gjenopptas.

– Vi har også forhåpninger i forhold til den polske etterforskningen, sier Hall, og påpeker at to ofre nylig ble offisielt navngitt.
For hver måned som går legges nye brikker til puslespillet. Hammarberg og Hall er begge sikre på at det fortsatt er mye vi ikke vet om europeiske myndigheters medvirkning til overgrep i ”krigen mot terror”.

TEMA: Ti år med krig mot terror
Amnesty.no retter søkelyset mot den såkalte krigen mot terror. I en artikkelserie vil vi oppsummere de ti siste årene, se på terrorkrigens konsekvenser for menneskerettighetene og hvor vi står i dag.

Les også:
- Norge har hodet i sanden. Om gravejournalist Jan-Petter Helgsen som dokumenterte mulige ulovlige fangetransporter som har mellomlandet på norsk jord. Indisiene er sterke, men norske myndigheter nekter å granske dem.

Siste nytt:
06.09: I forbindelse med tiårsmarkeringen for krigen mot terror krever Europarådet, på nytt å få vite sannheten om CIAs hemmelige fengsler i Europa, ifølge nyhetskanalen CNN.
05.09: Storbritannias statsminister David Cameron ber, ifølge avisa The Guardian, om gransking av påstått etterretningssamarbeid mellom Libya og Storbritannia, som blant annet skal ha inkludert hemmelig fangetransport og bruk av tortur.

Rapporter:
Avsluttende rapport fra Europarådet, 2007: A6-0020/2007

FN-rapport, februar 2010

Amnestyrapport, november 2010
Open Secret: Mouning Evidence of Europe’s Complicity in Rendition and Secret Detention