20 år etter Bosnia-krigen: De glemte voldtektsofrene

Kvinnene som ble voldtatt i krigen i Bosnia-Hercegovina venter fremdeles på at myndighetene skal gi dem den hjelpen og rettferdigheten de fortjener.
Publisert: 30. Mar 2012, kl. 08:50 | Sist oppdatert: 30. Mar 2012, kl. 09:16
Det er på tide regjeringen i Bosnia-Hercegovina oppfyller sin forpliktelse fra 2010 om å sikre rettferdighet, sannhet og oppreisning for hundrevis av overlevende av seksuell vold under krigstiden i 1992-1995, mener Amnesty International.

- Nærmere to tiår etter krigens slutt fortsetter hundrevis av kvinner å leve med effektene av voldtekt og andre former for tortur. Uten tilgang til ordentlig medisinsk, psykologisk og finansiell assistanse må de gjenoppbygge de knuste livene sine. Samtidig går mesteparten av overgriperne ustraffet, sier Jezerca Tigani ved Amnesty Internationals Europa- og Sentral-Asia-avdeling.

Store problemer

Amnesty Internationals briefing, "Old Crimes, Same Suffering: No justice for survivors of wartime rape in north-east Bosnia and Herzegovina", fokuserer på den nåværende situasjonen til overlevende kvinnelige voldtektsofre i Tuzla Canton i den nord-østre delen av landet. Briefingen illustrerer problemene overlevende står ovenfor for å få tilgang på sine rettigheter på lokalt nivå.

Under krigen i 1992-1995 ble Tuzla ansett som en «trygg havn». Hit flyktet tusener av ofre for forbrytelser som seksuell vold begått av bevæpnede serbiske styrker. Mange forble der etter konflikten, siden de ikke kunne eller ikke ville returnere til sine hjem i den nå serbisk-dominerte Republika Srpska.

Politisk vranglås

For bare to år siden, etter flere år med omfattende press fra lokale og internasjonale sivilorganisasjonsgrupper inkludert Amnesty International, forpliktet endelig regjeringen av Bosnia-Hercegovina seg til å sikre overlevendes rettigheter. Det skulle de gjøre ved å utvikle et «Nasjonalt program for kvinnelige ofre for seksuell vold i konflikt». Men på grunn av fortsatt politisk vranglås på statlig nivå, har programmet fortsatt ikke blitt fullført og vedtatt.

- Den nye regjeringen, som ble dannet i slutten av 2011, har fortsatt til gode å vise sin vilje til å vedta og å implementere forpliktelsene som ble gjort av dens forgjenger. Dette haster, sier Jezerca Tigani.

- Politikere på høyt nivå, spesielt de i Republika Srpska, må anerkjenne at seksuell vold ble begått på en massiv skala under krigen.

Tallrike forbrytelser mot internasjonal lov, slik som voldtekt og andre former for tortur, seksuelt slaveri, tvangsforsvinnelser og vilkårlige fengslinger ble begått under krigen i Bosnia-Hercegovina for tjue år siden.

Stress og angst

Overlevende bosatt i Tuzla har fortalt Amnesty International om hvordan de fremdeles sliter med alvorlige fysiske og psykiske problemer. Dette inkluderer posttraumatisk stresslidelse, angst, seksuelt overførbare sykdommer, diabetes, hypertensjon og søvnløshet.

Svært få har tilstrekkelig helseforsikring til å dekke deres spesifikke medisinske tilstand, noe som begrenser tilgangen til de helsetjenestene de så desperat trenger. De færreste har mulighet til å betale for alle medisinene de trenger.

Ingen av dem som begikk disse forbrytelsene mot de overlevende som ble intervjuet for denne etterforskningen, har blitt brakt for retten. Av flere titalls tusen dokumenterte saker av seksuell vold begått under krigen, har færre enn 40 blitt straffeforfulgt av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia eller av nasjonale bosniske domstoler.

Mangler ressurser

Briefingen understreker det faktum at det komplekse, lagvis inndelte og under-finansierte bosniske rettssystemet hindrer fremgang av kriminalrettsaker, og dermed nekter overlevende sin rett til rettferdighet.

- Mangel på ressurser og ekspertise på lokale sosialvelferds- og helseinstitusjoner har ført til alvorlige mangler og avvik i måten de leverer essensielle rehabiliteringstjenester til overlevende av seksuell vold i krig. Med det nektes kvinnene sin rett til rehabilitering, en essensiell del av oppreisningen de har krav på, sier Tigani.

Amnesty mener overlevendes rettigheter må være en prioritet for de sentrale og lokale myndighetene. Lokale institusjoner trenger ressurser og veiledning fra den sentrale regjeringen for å gi direkte assistanse til kvinnene.

- Enn så lenge har overlevende vært avhengige av psykososial og medisinsk assistanse fra ikke-statlige kvinne organisasjoner i Tuzla. Deres engasjement for å levere utmerket og høyt spesialisert omsorg til disse kvinnene, selv om de står ovenfor store utfordringer, er bemerkelsesverdig, sier Tigani.


DETTE ER SAKEN:
  • Tusenvis av kvinner ble seksuelt misbrukt, voldtatt og/eller torturert på andre måter under krigen i Bosnia-Hercegovina mellom 1992 og 1995.
  • Mange av disse lider i dag av kroniske fysiske og mentale helseproblemer, og har store vanskeligheter med å få tilgang til ytterst nødvendige sosiale velferds- og helsetjenester. Statlige og lokale myndigheter har, selv etter to tiår, til gode å bringe overgriperne for retten eller sørge for oppreisning for ofrene.
  • Les Amnesty Internationals briefing "Old Crimes, Same Suffering: No justice for survivors of wartime rape in north-east Bosnia and Herzegovina".

KVINNENES GRUSOMME HISTORIER:

Amnesty International har snakket med flere av kvinnene som ble utsatte for voldtekt under krigen. Her er noen av vitnesbyrdene:

  • "Jeg overlevde. Men bare jeg vet hvordan. Det er veldig vanskelig å leve, men jeg må leve og jeg gjør mitt beste. Alt jeg gjør, er for barna mine, slik at de vil ha et bedre liv, slik at de ikke vil lide. Men vi må kjempe for våre rettigheter. Vi kan ikke vente på at noen skal hjelpe oss. Det er bare sånn det er."
  • "Jeg husker alt og jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det. Jeg husker torturen. De banket meg til jeg ikke kunne reise meg opp. Jeg ble anholdt i tre måneder. Jeg hadde ingen anelse om hvor mine barn var. Jeg drømte hver natt om hva som skjedde. Selv med de pillene har jeg de drømmene. Jeg returnerte til min sønns hus. Jeg bor med han, hans hustru og deres fem år gamle datter. Vi kan så vidt overleve på min pensjon. Min sønn og hans hustru har ingen inntekt eller mulighet til å finne en jobb her. Jeg har ingen helseforsikring her, så jeg reiser 100 km til Tuzla for å se en lege for å få terapi.
  • "L" bodde i landsbyen nære Zvornik i nord-østre Bosnia-Hercegovina. Hun var gravid og hadde en ett år gammel sønn da krigen begynte. Da landsbyen ble okkupert av serbiske paramilitære flyktet hun og gjemte seg i skogen i nesten ett år med andre landsbyboere fra området. Men i januar 1993 startet de å gå mot Tuzla i søken etter mat og ly. L og sønnen hennes ble separert fra gruppen og hun kollapset av utmattelse. Hun våknet opp på et sykehus i Zvornik omringet av serbiske soldater, og ble fortalt at sønnen hennes var død. L var også gravid i 8. måned på den tiden. Hun fortalte Amnesty International at soldatene på sykehuset torturerte henne og som et resultat av den alvorlige julingen, mistet hun barnet. Senere ble hun holdt i hemmelig forvaring i tre separate leirer i Zvornik og nære Bijeljina, hvor hun ble voldtatt gjentatte ganger. Hun ble løslatt som en del av en utveksling av fanger, og dro til Tuzla hvor hun senere ble gjenforent med sin ektemann. Som et resultat av hennes krigstidserfaringer har hun mange kroniske fysiske og mentale helseproblemer, men fortsetter å være hovedforsørger for sine barn, ektemann og svigerforeldre.

LES MER: