Portrett: Asma Jahangir - en modig pakistaner

Foto: Simen Kjellin

Asma Jahangir reiser med første fly ut av Pakistan i oktober når kupp-generalen åpner flyplassen i Islamabad. Straks hun ankommer Oslo fakser hun sin kritiske kommentar om maktovertakelsen til Pakistans ledende avis. Hun er forberedt på problemer når hun vender hjem. Hun har sittet i fengsel før.
Asma Jahangir er en høyesterettsadvokat som står på barrikadene for menneskerettighetene i Pakistan. Det har hun gjort i så mange år hun kan huske. Tre barn har hun sendt til en tryggere tilværelse i utlandet, selv har hun levd med politibeskyttelse i fem-seks år nå. Senest i april ble en kvinne som søkte skilsmisse drept på kontoret der Asma jobber sammen med søsteren sin, Hina Jilani. Hina ble truffet av et streifskudd og en kollega ble tatt som gissel. En fatwa ble utstedt mot søstrene Asma og Hina for å «mislede kvinner i Pakistan». Blodpenger ble utlovet til den som drepte de to.

- Hvordan kan du jobbe under drapstrusler?

- Det er ikke første gang jeg får en fatwa. Det har jeg fått mange ganger før. Jeg sier til mullahene: Jeg gir dere en fatwa i retur! Fatwaene deres har ingen betydning. Jeg kan bevege meg hvor som helst og folk er ikke redde for å ta kontakt med meg. Det er jeg som er kjent, mens de som utsteder disse fatwaene er lite kjente.
- De folkene som derimot utgjør en reell trussel mot oss som forsvarer menneskerettighetene er de væpnede islamist-gruppene. De militante islamistene kan angripe uansett fatwa eller ikke. Og de har angrepet meg flere ganger, noen ganger har det vært nære på. Men vanlige folk går ikke til angrep.

- Hvorfor utstedes fatwaene da?

- Mullahenes skrik er deres frykt. Men jeg vet at selv ikke hundre tusen mullaher kan stoppe fremgangen for kvinner i Pakistan. Når kvinner blir bevisstgjorte om eget verd, blir det et springbrett. Vi er på springbrettet nå. Mennene opplever dette opprøret, de kaller det opprør, jeg kaller det bevisstgjøring, og de anklager meg for å stå i spissen for å føre kvinnene bort fra hjemmene. Det er selvsagt ikke tilfelle. Dessverre er mange menn overmannet av denne frykten og usikkerheten. Men de burde innse at ingen kan være undertrykt for all fremtid. Istedenfor å skape avstand mellom seg og kvinnene, burde de ta fatt på en skikkelig og sunn diskusjon med kvinnene. Det er slik samfunnet utvikler seg.

Saima Wahid (stående) vant retten til å gifte seg med den hun ville takket være en god advokat, Asma Jahangir (sittende). Bildet er tatt utenfor rettslokalet i 1995. Foto: Rahat DAr, Newsline.

Asma Jahangir forsvarer kvinner som med frykt for sine liv søker skilsmisse fra voldelige ektemenn, kvinner som trosser drapstrusler og nekter å gifte seg med foreldrenes utvalgte. En av Asmas klienter var Saima Wahid (se intervju s. 4) som flyktet med den mannen hun elsket under farens trusler om drap. Hun bor nå i Norge.

- Er æresdrap hovedproblemet for pakistanske kvinner i dag?

- Jeg tror ikke det er det største problemet, men opplagt det mest uhyggelige. Hvis du ikke har rett til liv blir alle andre rettigheter meningsløse. Problemet er at staten har vist svært liten evne og vilje til å straffeforfølge de som begår æresdrap. Politiet hjelper ofte overgriperne og betegner overgrepene som interne familieaffærer. Domstolene uttaler at drapene skjer under «formildnende omstendigheter» fordi æresdrap er del av «den pakistanske kulturen».
- Fra april i år da Samia Sarwar ble drept på kontoret vårt har æresdrap stått i sentrum for en utrolig opphetet, daglig debatt i pressen. I alle byer har det vært demontrasjoner mot æresdrap. Selv i hjembyen til den drepte kvinnens familie som har stor makt der. Antakelig for å skremme oss har familien mobilisert store opptog til støtte for æresdrapene og mot alle oss som bekjemper drapene. Vi har forgjeves krevd at de drapsmistenkte, nemlig familien, blir arrestert og stilt for retten. Det har ikke skjedd. Istedenfor har familien meget dyktig brukt mullahene mot oss.

- Men for to uker siden gikk det største islamske partiet i Pakistan, Jamiat islami, ut og kategorisk fordømte æresdrap og sa at det har ingenting med islam å gjøre. Andre partier har fulgt opp og etter press har parlamentsmedlemmer som i utgangspunktet nektet å debattere spørsmålet, snudd.
- Blant jevne pakistanere er det virkelig mange som går mot denne tradisjonen. Takket være dem er temaet nå på dagsordenen også internasjonalt.

- Hvordan forklarer du holdningsendringen i opinionen?

- Jeg tror ikke det er snakk om et skifte, men om at det tar tid for folk å akseptere at problemet eksisterer, at drap foregår. Pakistan har vært et lukket samfunn i mange år, vi har ikke hatt en fri presse før i 1988. Pakistan er et samfunn som har gått fra krise til krise. Under slike omstendigheter blir mange fundamentale menneskerettighetsspørsmål borte i de altomfattende krisene. Spørsmålet har dukket opp med jevne mellomrom, men denne gangen med vedvarende virkning.

- Du er faktisk optimistisk?

- Først når vi har klart å endre regjeringens politikk, vil det få virkelige konsekvenser på grasrotplan. Men i dag vil en dommer som tidligere ikke brydde seg om problemet, overveie det. En dommer som tidligere tilga æresdrap vil i dag ikke tore å gjøre det. Kvinner har åpent sagt til slike dommere at hvis de fortsetter å frikjenne mordere, vil kvinnene kritisere dommene og være rede til å gå i fengsel for forakt for retten. Jeg skal være den første som gjør det. Det vil skape enda flere oppslag og mer debatt. Vi må handle nå, handle med styrke. Vi har brakt spørsmålet om æresdrap til høyesterett nå. Tidligere anså jeg ikke at tiden var moden til å få en prinsippavgjørelse. Man må slå til når opinionen er i ens favør. Det er den nå.

Kvinneaktivister stilte opp utenfor retten i Lahore og ba begravelsesbønner for Samia Sarwar i april i år. Hun ble drept da hun søkte bistand til en skilsmisse på Jahangirs advokatkontor. Hennes egen mor ankom advokatkontoret med drapsmannen. Morderen er ikke arrestert. Foto: Reuters

- Problemet i Pakistan er altså, slik du ser det, ikke diskriminerende lover, men diskriminerende rettspraksis?

- Ja, lovene diskriminerer ikke. Det gjør til gjengeld kjennelsene som anser æresdrap for formildnende omstendigheter og som har gitt straffeutmålinger på bare måneders fengsel for drapsmennene.

- Er kampen mot de islamske sharia-lovene viktig i dag?

- Den nye kvinnebevegelsen i Pakistan ble til i kampen mot Zia-ul Haqs innføring av sharia og islamisering av samfunnet. Vi følte at han brukte islams navn og sharia-lovene utelukkende for å øke sin egen makt og terrorisere kvinnene. Glem aldri at det var en tid i Pakistan da disse lovene aldri ble debattert fordi folk var for redde til å gjøre det. Nå blir de kalt kontroversielle lover. Og det var kvinnene som utfordret til debatt.

- Du går inn for sekularisering, å gjøre religionen til en privatsak og ikke et statsanliggende. Er det mulig å stille spørsmål ved islamiseringen av Pakistan uten å bli oppfattet som motstander av islam i dag?

- Det er hele tiden utfall mot meg for anti-islamsk virksomhet, at jeg forderver ungdommen og har nedbrutt samfunnsmoralen. Det har aldri ødelagt arbeidet mitt. Jeg har mange støttespillere, ikke bare i byene, men ute på landsbygda også. Ja, faktisk flere der for de har ingenting å miste ved å bekjempe systemet slik det fungerer i dag. De fattige har ikke råd til å drepe sine døtre og er glade bare jenta blir gift så deres forsørgerbyrder opphører. Æresdrap er middelklassens luksus, for å si det slik. Pakistan er et veldig splittet samfunn.

Da Asma Jahangir startet sin advokatgjerning for tyve år siden hadde hun allerede vært politisk aktiv i borgerrettsbevegelsen som datter av en opposisjonsleder. Faren var ofte under arrest.
- Jeg fulgte arbeidet hans på nært hold og lærte svært mye om pakistansk politikk gjennom ham. Huset vårt var sentrum for mange viktige beslutninger. Jeg kjente deltakerne i det politiske spillet og lærte hvordan beslutningsprosessene foregår.
Asma Jahangir ble en pionér i menneskerettighetsbevegelsen. På 80-tallet grunnla hun to viktige, uavhengige organisasjoner, Den pakistanske menneskerettighetskommisjonen (HRCP) og Kvinners aksjonsforum (WAF).
- Vi var aktive gjennom advokatforeningen og startet siden kvinnebevegelsen som svar på nye, kvinnefiendtlige lover. Vi arbeidet aktivt for å politisere kvinnebevegelsen, men det var vanskelig arbeid. Mange oppfattet politikk som skitten business og ville ikke engasjere seg i det. Men som aktivist i eget land kan man ikke begrense seg til brevskriving. Man må både bruke bena, tungen, pennen; skape konsensus, bygge partnerskap, diskutere saker. Men mest av alt må man bruke strategi. Uten strategi er man ingen sann aktivist.

- Hva er det største hindret for en bedring av kvinners kår i Pakistan i dag?

- Jeg skulle ønske jeg kunne si det var ett! Hindret er tradisjoner, mangel på demokratiske prosesser - nå er de igjen satt ut av spill. Jeg tror ikke kvinner som gruppe isolert kan ha fremgang når hele samfunnet er i tilbakegang. Hindret er talibanisering i grenseområdene, en import av bakstrebersk tankegang. Hindret er myndighetenes egen holdning og diskriminerende lovpraksis. Hindret er vold mot kvinner som avskrekker dem fra å søke arbeid utenfor hjemmet. Hindret er den veldig sexistiske atmosfæren som fører til at kvinner ikke når politiske posisjoner.

- Så kuppet vil gjøre kampen vanskeligere nå?

- Jeg antar det. Jeg håper at vi som kvinner i Pakistan vil delta i kampen for demokrati. Ikke bare noen få, men mange, som står sammen i kampen for å gjenopprette demokratiet.

- Hvordan bevarer du energien og styrken konfrontert med alle hindringene?

- Inspirasjonen kommer med det arbeidet jeg holder på med, hver eneste dag, hvert eneste øyeblikk.

- Men drapstruslene har ikke fristet deg til å velge din egen og barnas sikkerhet foran den stadige risikoen ved arbeidet ditt?

- Jeg vil være ærlig. Jeg har hatt mine dager der jeg har vært skremt. Jeg har holdt det for meg selv, iallfall mens det stod på. Etterpå har jeg kunnet le av det med vennene mine. Det er et spørsmål om å lære å forholde seg til det. Jeg tror ikke det ville være mulig å gi opp arbeidet, det ville være å gi opp livet. Ja, jeg har barn, men jeg er også en av de heldige mødrene som har ganske store barn som kan ta vare på seg selv. De har en far som elsker dem og de er så heldige å ha tre besteforeldre i live. Noen av mine mannlige kolleger sier det nokså brutalt, at jeg er erstattelig, og det er sant. Jeg foretrekker å leve i verdighet og dø i verdighet enn å leve uverdig. Arbeidet mitt har ikke bare gitt meg tilfredsstillelse, men har utviklet meg som menneske og det er den største belønningen, tro meg.

I 1998, i 50-året for FNs menneskerettighetserklæring aksjonerte Amnesty-medlemmer over hele verden til støtte for aktivister som i sitt daglige arbeid, med fare for sitt liv, forsøker å virkeliggjøre erklæringens ord. Asma Jahangir var en av dem.

- Jeg tror det hadde en betydning, selv om regjeringen aldri vil innrømme det. Internasjonal oppmerksomhet om situasjonen min er en melding til dem om at det er mennesker som bryr seg hvis noe skjer.

- Du gjør i dag en jobb for FN som spesialrapportør for utenomrettslige henrettelser. Har du overveiet å velge bort arbeidet i Pakistan?

- Nei, jeg kan ikke. Jeg kan ikke. Arbeidet for FN gir meg en ny erfaring som jeg setter pris på, men hjertet mitt er i det samfunnet jeg kjenner best. Jeg kan ikke glemme den støtten jeg har fått, til tider en svært bevegende støtte. Som da jeg første gangen ble angrepet, det var vel for seks år siden. Jeg hadde kjørt en rekke saker for tvangsarbeidere. Vel hundre stykker av dem kom til meg og sa: «Vi skal beskytte deg, ikke vær bekymret. Vi organiserer vakthold for deg døgnet rundt, tyve stykker på et skift. Du trenger ikke sørge for oss, vi setter opp våre egne hytter». De ga seg ikke, men fortsatte å komme på kontoret mitt for å forsøke å overtale meg til å la dem gjøre dette. Slikt er svært rørende. I retten en gang, jeg kjørte en sak om en mishandlet jente, en veldig profilert sak. Det var en svært ubehagelig menneskemengde utenfor som forlangte hodet mitt. Politiet ga beskjed om at jeg måtte forlate rettslokalet via bakdøra. Men en kollega sa «Det ville være å vise et feigt ansikt». Så jeg sa «Okay, la

oss gå». De dannet en ring rundt meg, men da vi kom ut var det virkelig ubehagelig og jeg sa «Ikke gjør dette, dere kommer til å bli jult opp alle sammen». Men de insisterte. Vi kom oss bort til bilen min, men måtte bare være vitne til at den på et øyeblikk ble fullstendig smadret. Jeg kom meg hjem i en politibil og oppdaget at mine støttespillere allerede var på plass for å forsikre seg om at ingenting hendte meg. Det er disse øyeblikkene. Hvordan skal jeg kunne forlate et land der jeg har så sterk tilknytning?