AmnestyMagasinet nr3 - 2008: Bosnia: Grusomhetens topografi

Fjellene i Srebrenica: Grave­mask­inen har støtt på noe. Arkeolog Igor Vaduveskovic planter det oransje flagget, vifter vekk maskinen og begynner å grave for hånd. Kort tid etter finner han et par barnesko, deretter en kvinnekjole. Flere oransje flagg plantes. De markerer hvor jorden er ekstra lys på grunn av organisk materiale. Så dukker de første knoklene frem; en ryggrad og en arm.

- Vi har et funn, sier Vaduveskovic.

Den unge arkeologen fra Beograd er en av få av sitt yrke som har gravd frem ofre for krigforbrytelser i det tidligere Jugoslavia siden 2001. I mangel på nok arkeologer er de andre i ekspertteamet biologer. Det er for få arkeologer som orker det tøffe arbeidet for den internasjonale komitéen for savnede personer (ICMP).

Hver kvadratmeter

Den som derimot orker, og har orket i over et tiår, er Amor Mašovic’. Som president for den Føderale Kommisjonen for Savnede Personer i Bosnia er han sjef for Bosnias massegrav-leting og derfor også dypt respektert blant bosniakker, bosniske muslimer. I politikontroller vinker de ham forbi. På gaten hilser folk spontant på ham og noen takker, enten for at han har funnet en av deres savnede, eller for at han fortsatt leter.

15 år etter den «etniske rensingen» i Bosnia-Hercegovina er bare halvparten av de drepte funnet. Resten hviler ennå i ukjente massegraver et sted i de bosniske skoger og fjell. Mašovic’ og hans ekspertteam tråler hver eneste kvadratmeter av landskapet, på jakt etter gresstuster som er litt for lyse eller forhøyninger i landskapet lokale bønder ikke husker fra før.

- Noen av bøndene sier de kan finne stedene ved å lete etter en spesiell art, blå sommerfugl, sier han.

Selv stoler han på mer konkrete vitenskapelige metoder, som topografi.

Representanter fra «Mothers of Srebrenica» overværer utgravingen av en massegrav åpnet tre timer tidligere. Hver gang en ny massegrav åpnes er øyenvitner fra ­organisasjonen til stede, men ­dette synet av en ryggrad, to ­barnesko og en kjole får kvinnene til å briste i gråt.

Lik overalt

Siden arbeidet begynte i 1995 har Amor Mašovic’ gravd ut 370 massegraver og rundt fire tusen ofre som kunne navngis. Den største graven talte 1153 lik. En reise med kommisjonssjefen for savnede personer gjennom regionen Republika Srpska er som en bisarr turistguiding i krigsforbrytelser og massemord.

- Til høyre der fant vi 38 lik, sier han.

- Bak huset der, der var fire brødre, på den fjelltoppen atten andre.

I Foca fant de en grav med 52 mennesker, takket være vitnefortellingen fra den 53de. De var bundet sammen to og to, skutt på en fjellkant og veltet ned i en naturlig hule som så var lukket igjen ved å sprenge vekk steinen over. I den sam­men­raste hulen fant Amor alle 52 likene.

- Men ett lå ved siden av de andre, i en sprekk han må ha krabbet inn i. Han døde med hånden på magen og armen utstrakt. Han må ha dødd av sult, etter å ha overlevd skuddet og et fall på 42 meter. En mer grufull død kan jeg knapt forestille meg, sier Mašovic’.

Srepska

De fleste gravene finner Mašovic´ s team i den serbiske delen av dagens Bosnia, det som heter Republika Srpska. Mange bosniakker opplever denne landsdelen som en illegitim enhet fordi serberne tok den gjennom krigene fra 1992 til 1995, gjennom «etnisk rensing». Spesielt i Srebrenica, der mer enn åtte tusen bosniakker ble drept på én uke mellom 4. og 15. juli 1995.

I februar 2007 slo for første gang en dom i Den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia fast at det som skjedde der var folkerettslig å regne som et folkemord, ikke bare en massakre.

Derfor er det i Srebrenica, hvert år på den 11. juli, at bosniakkene gravelegger de nye døde som er funnet. Men gravleggingen og forberedelsene til den er ikke alltid like enkel. Av makabre grunner.

Et lik, tre graver

For etter den systematiske henrettingen, forteller Mašovic´ , begynte det å demre for serberne at de ville holdes ansvarlige for dette siden. Dermed forsøkte de å utslette bevisene, ved å grave de første massegravene opp, og fordele dem på nye massegraver, for at sporene av ugjerningen ikke skulle være så synlige i landskapet. På denne måten havnet levningene av ofrene i ikke bare én grav, men kanskje to, og i verste fall tre.

- Selv ikke Hitler var så brutal, sier han.

Det gjør letingen etter og identifiseringen av ofre svært vanskelig.

- Hver gang vi åpner en grav finner vi en hånd, et bein eller kanskje hodet til en person vi har funnet deler av før, forklarer kommisjonssjefen.

Tidspunkt for gravleggingen av­ henger av hvilke kroppsdeler som er funnet og om offerets foreldre er blitt gamle og snart skal dø uten å ha gravlagt sine barn, forklarer han.

Tommelfingerregelen for når en person kan gravlegges er når over halvparten av kroppen er funnet. Da kan familien få ro.

- Jeg vil nødig banke på døren til en familie og si «unnskyld, husker De sønnen Deres De begravet ifjor. Vel nå har vi funnet hånden hans, eller hodet hans, eller det venstre beinet», sier Mašovic’.

De døde får altså være i fred når de er halvt begravd.

Henrik Pryser Libell er ­frilans­journalist

Krigen i Bosnia

Konflikten i Bosnia 1992 til 1995 var den blodigste av krigene ved oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. Blant krigens mest kjente åsteder for krigsforbrytelser er beleiringen av Sarajevo og Mostar og bombingen av broen i Mostar, angrepet

på Vukovar og Srebrenica-­massakren.

Antallet drepte eller savnet, totalt: 97.207 mennesker.

Av disse 39.684 sivile, 57.523 militære.

Av de sivile ofrene er 33.070 ­bosniakker, 4.075 serbere og 2.163 kroater.

De fleste ble drept i 1992 (45.110)

Kilde: Forsknings- og dokumentasjonssenteret i Sarajevo (RDC). Den nyeste tall ble publisert juni 2007. Andre ­kilder har høyere estimater, rundt

200- 300.000 ofre.

Krever mer ressurser til rettsoppgjøret

Arrestasjonen av Radovan Karadzic er et viktig skritt mot rettferdighet, mener Amnesty, og ­krever samtidig at FN gir tribunalet nok tid og ressurser.

Tekst: Kristin Rødland Buick

- FNs sikkerhetsråd må revurdere den mer eller mindre tilfeldig valgte fristen som er satt til 2010 for at den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Joguslavia skal ferdigbehandle sakene, sier John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International Norge.

Han understreker at dette er nødvendig, ikke bare for å stille de skyldige til ansvar, men også for å avdekke sannheten om hva som skjedde og sikre rettferdighet for ofrene for krigsforbrytelsene i Bosnia og Herzegovina.

Av de 161 som er under tiltale i tribunalet er 115 saker avsluttet, mens 46 saker pågår fortsatt. To av de an­klagde, Ratko Mladic og Goran Hadzic, er fremdeles på frifot.

- Domstolen må gis den tiden som er nødvendig for å ferdigbehandle alle disse sakene, sier Egenæs.

Dersom tribunalet ikke har tid til å vurdere alle punkter og appeller i alle sakene, kan sakene bli overført til nasjonale straffedomstoler. Amnesty Inter­national er sterkt bekymret for rettssikkerheten i disse domstolene og beskyttelsen av ofre og vitner.

Amnesty International har i løpet av de siste 20 årene krevd at Radovan Karadzic skal arresteres og overleveres til tribunalet. Karadzic var en av flere saker Amnesty fokuserte på i «Arrester nå! - kampanjen» og arrestasjonen anses som en stor seier.

Radovan Karadzic var president av republikken Srpska, leder av det serbiske demokratiske parti og øverste leder for den bosnisk-serbiske hær (VRS). Han har vært på frifot i over 12 år etter at han ble anklaget for krigsforbrytelser i Bosnia og Herzegovina.

Karadzic er anklaget for folkemord, delaktighet i folkemord, utryddelse, mord, overlagte drap, forfølgelse, deportering, umenneskelige handlinger og andre forbrytelser begått mot bosniske muslimer, bosniske kroater og andre ikke-serbiske sivile i Bosnia og Herzegovina under konflikten i 1992 - 1995.

Anklagene inkluderer blant annet å ha beordret snikskyttere til å skyte på sivile under den lange beleiringen av Sarajevo og massakrene av rundt 8000 bosniske menn og gutter i Srebrenica. Karadzic har nektet straffeskyld og uttalt at han ikke anerkjenner tribunalets legitimitet.

- Dette er en viktig dag for ofrene som har ventet i over ti år, sa straffedomstolens sjefsanklager Serge Brammertz til BBC, da Karadzic ble arrestert.

- Dette er også en viktig dag for internasjonal rett, fordi det illustrerer at ingen er utenfor loven og at før eller senere vil alle rømlinger bli stilt til ansvar, fortsetter han.