Kina: Chen Guangchens kone skriver til Amnesty

Kjære venner i Amnesty International, mine beste hilsener til dere!

Tusen takk for alt dere gjør for Chen Guangchen og deres varme omtanke for ham og hele familien vår! I april mottok vi flere titalls brev fra venner i Amnesty International. Jeg kunne ikke vente med å åpne dem. Jeg leste hvert ord og ble veldig glad for å lese alle hilsener og gode ønsker. Jeg forsto jo ikke alt, men jeg brukte en engelsk ordbok og klare å få med meg det meste. Mange Amnesty-venner kunne for eksempel skrive:

Jeg beundrer ditt mot og din styrke. Jeg håper at du snart blir gjenforent med din familie. Jeg synes det er veldig urettferdig og trist at du er in fengsel, du er en inspirasjon. Vi tenker på deg og håper at du er frist. Takk for at du er den du er – at du ville risikere ditt eget liv og frihet for å redde andre. Du er i mine tanker og bønner – jeg ber om at englene vil lette din bør og at du snart får komme hjem.

- og mye annet også . . . Alle disse hjertevarme ord og bønner har skrevet seg inn i mitt hjerte. Mange av postkortene var nok utvalgt med omtanke; noen med bilder av fredsduer, noen barn som lekte, andre igjen var selvlaget med tegninger som uttrykte bekymring for oss. Jeg fikk til og med kort fra barn som bare var 10 og 11 år gamle. De hadde tegnet smilende ansikter på kortene og juletrær med julehilsener og ønske om at jeg snart kunne komme ut av fengselet. Kortene med barneskrift forundret meg – de er jo så unge, og allikevel kjenner de vår situasjon? Hvordan er det mulig at de har så stor evne til medfølelse, forståelse og bekymring for mennesker som lever så langt borte? Jeg har ikke noe svar på dette, men jeg er fylt av takknemlighet.

Da jeg besøkte Guangcheng i mai måned, fortalte jeg ham om disse kortene med hilsener og gode ønsker fra venner over hele verden. Han ble så glad. Han fortalte at han ikke har mottatt et eneste brev i fengselet. Han ba meg om å formidle til dere at han er svært glad og takknemlig for at han har så mange venner som er bekymret for ham og støtter ham. Selv vil han aldri gi opp kampen for sannheten.

I det siste har jeg mottatt over 200 brev skrevet av venner av Amnesty International til meg og Guangcheng. Jeg behøvde ikke engang å lese brevene for å bli rørt; bare synet av den store brevhaugen var nok. Nå er jeg ferdig med å lese alle brevene, og jeg håper at alle velsignelser og gode ønsker fra dere snart vil gå i oppfyllelse. Jeg skulle gjerne besvare hvert enkelt brev og holde kontakten med dere, men det er svært vanskelig for meg. For det første er engelskkunnskapen min begrenset, og for det andre er jeg underlagt kommunikasjonsrestriksjoner. Jeg har hørt at mange av brevene som er skrevet til oss aldri har kommet fram.

Guangcheng har det ikke så bra i fengselet for tiden. I midten av juni ble han banket opp av seks, syv medfanger. Han har heller ingen mulighet til å lese eller skrive. Fengselet har ikke bøker i blindeskrift, og de tillater ikke at vi sender ham slike bøker, ei heller en blindeskriftpenn. De sier at det er fordi de ikke forstår blindeskrift og derfor ikke kan kontrollere innholdet i bøkene eller det han skriver. Til slutt ba vi om lov til å sende ham en radio, men dette ønsket ble også avslått. Under slike forhold tror jeg man kan si at Guangcheng ikke bare lider fysisk, men at han også risikerer å få psykologiske problemer. Jeg håper derfor at jeg kan få gitt ham noen av de siste brevene fra dere og at dere, kjære venner, vil fortsette å skrive til ham. Jeg vet at dersom han får disse brevene vil de være en stor oppmuntring for ham.

På vegne av familien vil jeg til slutt få overbringe vår varmeste takk for all omtanke og støtte! Jeg håper at våre forente krefter vil hjelpe Guangcheng til å gjenvinne friheten. Kjære venner, jeg ønsker dere god helse, lykke til i arbeid og lykkelige familieliv.

Yan Weijing

28. juli 2007

NB: Per i dag har Yang Weijing mottatt nesten 700 brev fra Amnesty International-medlemmer.