Det er 25. april og ennå bare tidlig formiddag. Denne morgenen ­lanserte Amnesty i Norge rapporten Hvem bryr seg? En rapport om menns holdninger til vold mot kvinner. Rapporten ble presentert på forsiden i VG. Amnestys nye generalsekretær John Peder Egenæs har allerede rukket å bli hes.
Publisert: 2. okt 2007, kl. 14:46 | Sist oppdatert: 13. Feb 2024, kl. 16:43
Foto: Kirsti Reinsberg Mørch

Av Signe Prøis

Utover VGs forside står det med store bokstaver at 1 av 2 norske menn mener kvinner selv må bære ansvaret for voldtekt. Egenæs’ mobil har ringt siden ukristelige morgentimer. Men dette kan han. Amnesty i Norges nye generalsekretær har jobbet for menneskerettigheter siden han som ung mann lette etter et sted han der han kunne få utløp for sin trang til aktivisme. Han valgte seg Amnesty.

I 1986 var Egenæs på loffen i Latin-Amerika. I november samme år ble det utført et attentatforsøk på Augusto Pinochet i Chile. John Peder var i Peru, sammen med en kamerat. De fant ut at de måtte dra til Chile med en gang, for der var det antagelig ganske spennende.

- Vi så en del arrestasjoner hvor militæret stormet boliger og dro med seg folk som bare ble borte. Mange kom aldri til rette igjen.

- Jeg tenkte at dette vil jeg gjøre noe med. Det høres kanskje litt banalt ut, men sånn var det. Og så tenkte jeg; hvor kan jeg det? Det ble i Amnesty.

Med kampen mot dødsstraff i hjertet

- I dag har Amnesty i Norge fokus på kvinnevold. Hva sto på dagsorden i tiden da du ble medlem?

- Dødsstraff. Det var dagsordnen både i organisasjonen og for meg. Dødsstraff er et tema som alltid har ligget mitt hjerte nært, eller fjernt, litt avhengig av hvordan du ser på det. I Amnesty ble jeg kastet inn i en verdensomspennende anti-dødsstraffkampanje i 1989. Jeg var superaktiv i en prosjektgruppe, og kampanjen ble min inngang til å få jobbe i Amnesty, sier Egenæs.

Etter at han kom tilbake fra en ny tur, denne gang i Asia, fikk Egenæs et halvt års engasjement som kampanjekoordinator på Amnesty-kontoret i Oslo. På den tiden jobbet man med tremåneders landkampanjer i tillegg til samvittighetsfanger. John Peder fikk tildelt Burma, som ingen visste noe om, hadde det ikke vært for at Aung San Suu Kyi fikk Fredsprisen det året. Det andre landet var Sri Lanka.

- Jeg syntes det var vanskelig. Jeg husker jeg var på et seminar med Martin Lohne som var NRKs Asia-korrespondent. Han sa at det er et par konflikter i verden som media nesten aldri bryr seg om, og det var Burma og Sri Lanka. Slik er det dessverre fremdeles, sier Egenæs.

Lang ferd mot generaltittel

Mens Egenæs var kampanjekoordinator fikk Amnesty tildelt Operasjon Dagsverk, og Amnesty i Norge opprettet et menneskerettighetsundervisningsprosjekt. John Peder er opprinnelig lærer, så han søkte prosjektmedarbeiderstillingen i det som ble hetende Undervisning for frihet. Senere ble han informasjonsmedarbeider, og til slutt informasjonssjef, helt fram til 2005. Da var han en periode fungerende generalsekretær og deretter politisk leder. Det har blitt 17 år i Amnesty i Norge.

I løpet av denne tiden har organisasjonen vært gjennom store endringsprosesser. Fra å være en forkjemper for sivile og politiske rettigheter spesielt, har man inkludert arbeid for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i tillegg. Det har også blitt lov å jobbe på eget land. Medlems- og aksjonsformene har blitt mange, og handler ikke lenger bare om å skrive brev.

- Hvordan har det vært å være med på denne utviklingen?

- Jeg ble med i Amnesty fordi det nettopp var en organisasjon som jobbet med enkeltmennesket over lang tid. Men nye tanker begynte å spre seg i organisasjonen. Samfunnet her hjemme endret seg, verdenssamfunnet endret seg. Overgrep i krig og konflikt ble tydeligere, vi fikk mer kunnskap om hvor omfattende vold mot kvinner er, sier Egenæs.

Han forklarer at Amnestys endringsprosess var en utfordring for mange. Tradisjonelt jobbet Amnesty først og fremst for politisk engasjerte, middelaldrende menn; den klassiske samvittighetsfangen. Nå skulle man i tillegg ha fokus på at kvinner, vold og undertrykkelse.

- Jeg er ingen konservativ aktivist som vil klamre meg til det opprinnelige. Samtidig har jeg heller ikke vært den som umiddelbart kastet meg begeistret over kampen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Men - jeg har utviklet meg sammen med Amnesty og vært gjennom disse diskusjonene både nasjonalt og internasjonalt. Min konklusjon er at vi går i riktig retning.

Grunnfjellsaktivisten må med

Foto: Kirsti Reinsberg Mørch

Det som bekymrer den nye generalsekretæren er at denne utviklingen kanskje ikke kommuniseres godt nok utad. Amnesty har ikke alltid klart å trekke grunnfjellsaktivistene med seg, mener Egenæs.

- Det nye Amnesty ikke er så forskjellig fra det gamle Amnesty. Det nye Amnesty har ikke forlatt enkeltmennesket. Nelson Mandela sa i en tale til Amnesty: det finnes mange typer fengsler å sitte i, og fattigdommens fengsel er også et fengsel. Hvis vi kan bli bedre til å snakke med slikt språk, tror jeg flere medlemmer blir med oss i de nye tankene, sier Egenæs.

- Hva ser du på som Amnestys største utfordring fremover?

- Den store utfordringen tematisk er at vi nå skal handle i forhold til økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Vi skal rett og slett bevise at vi kan være effektive i å få til endring i forhold til fattigdomsproblemet, sier Egenæs.

Han advarer likevel mot å tro at Amnesty nå har ambisjoner om å avskaffe fattigdom.

- Men på samme måte som vi har jobbet for å begrense utbredelsen av tortur og dødsstraff, skal vi jobbe for å begrense utslag av fattigdom, sier Egenæs.

Han mener også at Amnesty i tiden fremover må forsøke å demme opp for den pågående undergravingen av menneskerettigheter i kjølevannet av 11. september.

- Bandet Manic Street Preachers sier i en av sine tekster; «If you tolerate this, your children will be next». For meg betyr dette blant annet at dersom vi undergraver det absolutte forbudet mot tortur, så kan i prinsippet barna dine tortureres i en gitt situasjon. Det er så lett for nordmenn å tenke at dette aldri kan skje her, sier Egenæs.

Lar seg ikke sjokkere

John Peder Egenæs har jobbet med tunge menneskerettighetstemaer i 17 år. Hva skjer den dagen overgrepshistorier slutter å gå inn på ham?

- Det slutter ikke å gå inn på meg. Jeg har noen forsvarsmekanismer som gjør at jeg ikke bryter sammen hele tiden. Jeg leser nok avisen på en annen måte i dag enn om jeg hadde fortsatt å være lærer. Jeg får ikke sjokk på samme måten lengre, forteller han.

Han legger til at han antar at styret har ansatt en som de vet at er mer aktivist enn direktør.

- Men for meg er det viktig å kunne bli forbanna. Det er dette, pluss det at jeg føler at endring er mulig, som driver meg. Dette er grunnene til at jeg søkte jobben som generalsekretær. Jeg er 46 år. Enten måtte jeg ta steget fullt ut nå. Eller finne på noe annet.

- Hvordan skal Amnesty i Norge se ut når du har gjort jobben din?

- Vi skal være større, ha flere medlemmer og flere aktivister. Vi skal være mer synlige rundt om i landet. Jeg skal bruke mye krefter på dette med at vi ikke må tolerere undergravingen av menneskerettighetene, både blant medlemmer og i media.

- Jeg tror vi er i en periode hvor vi må forsvare og beskytte menneskerettighetene. Jeg håper på et tidspunkt vi slipper vi å diskutere hvorvidt det er OK å torturere terrorister, og kan komme tilbake dit hvor tortur er helt uakseptabelt. Vårt arbeid er å bidra til at disse verdiene respekteres i resten av verden, sier Egenæs.

Store øyeblikk i Amnesty

Med lang fartstid og mange aksjoner og kampanjer på samvittigheten, føler Egenæs at jobbingen nytter. Men noen øyeblikk skiller seg ut:

- I 1996 var den kinesiske presidenten her og Amnesty hadde informert politiet om at vi kom til å demonstrere stille og rolig på Slottsplassen for å markere hva vi synes om Kinas menneskerettighetspolitikk.

Samme dag fikk vi plutselig beskjed om at vi ikke fikk lov likevel. Men, vi tok lynraskt avgjørelse om å utøve sivil ulydighet, noe som ikke er så vanlig i Amnesty-sammenheng. Vi dekket til t-skjortene våre og viste dem frem da vi stod der og presidenten kom. Politiet kom og jaget oss bort. Det ble skikkelig bråk, vi var i alle medier. Mange opplevde det som helt riv ruskende galt at man i Norge ikke fikk lov til å demonstrere mot en president som sto bak mange overgrep.

Samme dag satt jeg på trikken på vei til Frognerparken hvor den siste demonstrasjonen skulle gjennomføres når presidenten skulle spasere og se på statuene. Plutselig sa en gammel dame; er du han fra Amnesty? Jo, det var jeg. Hun spurte hvor jeg skulle og jeg svarte. Da sa hun; du, da skal jeg jammen bli med deg, jeg har aldri demonstrert i hele mitt liv, men dette er for ille, forteller Egenæs. Han synes det var stort.

Et annet sterkt minne er den gangen på 90-tallet Egenæs og to andre aktivister satt utenfor den amerikanske ambassaden en hel natt i påvente av at det skulle henrettes en mann i USA. De ringte fengselet og hadde fått nummeret til forsvarsadvokaten, som de snakket med flere ganger. Hele natten satt de, men mannen ble likevel henrettet om morgenen. Noen år senere ble Egenæs gjort oppmerksom på en bok skrevet av forsvarsadvokater til dødsdømte i USA .

- Vår aksjon var beskrevet, og advokaten «vår» hadde skrevet; «det eneste som ga denne mannen litt liv de siste timene, var da jeg kunne fortelle ham at det satt tre nordmenn utenfor den amerikanske ambassaden i Oslo i bitende kulde og protesterte mot at han skulle henrettes». Det hjalp jo ikke, for han ble henrettet. Men det veldig konkrete i at det ble formidlet at vi var der, og at det ga ham litt håp, gjorde det til et diamantøyeblikk i mitt aktivistliv, sier Egenæs.

Det er ingen grunn til å tro at det ikke skal komme flere slike. Verken for John Peder Egenæs eller for andre Amnesty-aktivister.

- Folk skal være klar over at hvis vi klarer å bygge et sterkt, folkelig forsvar, så påvirker det vår regjering som igjen kan reise ut i verden med budskapet.
Foto: Kirsti Reinsberg Mørch

Publisert i AmnestyMagasinet 2007/2.