Portrett: Hverdagshelt
Da Mahmood Amiry-Moghaddam fikk beskjed om at han hadde vunnet årets Amnestypris svarte han: - I Iran mister menneskerettighetsaktivister livet. Jeg sitter trygt i Norge og risikerer ingen ting. Det er mange som fortjener prisen mer enn meg.
Publisert:
22. nov 2007, kl. 15:58
|
Sist oppdatert:
18. des 2023, kl. 12:59
Tekst: Ingunn Haraldsen, Foto: Luca Kleve-Ruud
Amiry-Moghaddam har siden han kom som kvoteflyktning 14 år gammel utnyttet ytringsfriheten i Norge til fulle. Kontinuerlig følger 36-åringen den menneskerettslige utviklingen i sitt opprinnelige hjemland. Han protesterer til alle som vil og ikke vil høre hver gang han får informasjon om det iranske regimets overgrep mot enkeltmennesker.
- I snitt henrettes én person daglig i Iran. Ved å visualisere dette får vi konkretisert hvor grusomt regimet er. Jeg har stor tro på at konkrete tall skaper engasjement, sier Mahmood.
Han er ikke tilknyttet noe politisk eksilmiljø, men har flere kontakter inne i Iran og anses som en svært etterrettelig kilde av media, norske myndigheter og menneskerettighetsorganisasjoner. Ved siden av jobben som hjerneforsker ved Universitetet i Oslo driver han nettsiden Iran Human Rights med oppdaterte nyheter om henrettelser og fengslinger. Han rapporterer jevnlig om overgrepene i Iran til et bredt kontaktnett av menneskerettighetsorganisasjoner, myndigheter og medier i Norge, England og USA.
Selv om Amiry-Moghaddam sover mindre enn den gjennomsnittlige nordmann for å rekke over alt dette arbeidet, mener han ikke at nordmenn mangler engasjement.
- Jeg har sett offentlig henging i Iran og min fetter ble drept for å selge motstandsbevegelsens aviser, så jeg vet hva jeg snakker om. At så mange nordmenn evner å sette seg inn i enkeltskjebner uten å ha vært i landet, er svært imponerende.
Amiry-Moghaddam tviholder på at menneskerettighetskampen må manifestere seg i konkret arbeid for de enkeltmenneskene som er truet på livet. Han skriver brev og e-post, mobiliserer til aksjoner og bidrar til å legge press på myndighetene.
Fra juryens begrunnelse:
Amnesty ønsker med denne prisutdelingen å fremheve en av de menneskerettighetenes hverdagshelter som på standhaftig og uegennyttig vis bruker sine menneskelige ressurser, sin bakgrunn, sitt kontaktnett og ytringsfriheten i Norge til å stanse krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter i land der den type arbeid er forbundet med livsfare.
Det er takket være mennesker som Mahmood Amiry-Moghaddam at verden får mulighet til å gripe inn overfor overgrep.
-Vi må ikke tro at enkelthandlinger som brev og sms ikke nytter. Alt du gjør, uansett mengde, får virkninger på et eller annet nivå. Det finnes eksempler på fanger som ville ha blitt henrettet hvis vi ikke protesterte.
Bidro til å redde Leylas liv
Leyla Mafi ville blitt henrettet, men protestene førte til at dødsdommen ble omgjort. For Amiry-Moghaddam er Leyla-sakens lykkelige utfall blant hans største høydepunkt som menneskerettighetsaktivist. Det var han selv som informerte Amnesty og den norske offentligheten i 2004 om Leyla Mafis skjebne. Den iranske jenta ble dømt til døden for bordellvirksomhet som hun ble tvunget til som åtte-åring, og for å ha blitt voldtatt av sine egne brødre. Norske myndigheter reagerte raskt, media slo saken opp og over 20 000 nordmenn deltok i Amnestys aksjon. Det endte med at iranske myndigheter ga etter for presset og gjorde om dødsstaffen til 99 piskeslag, som hun overlevde.
- Uten den norske mobiliseringen ville nok ikke Leyla Mafi ha levd i dag, sier Amiry-Moghaddam.
Karakteristisk nok sluttet ikke Amiry-Moghaddam der andre slapp. Han fortsatte arbeidet for å sikre jenta et verdig liv etter pisking og fengselsopphold.
- Jeg har etter hvert lært at man ikke må juble over seieren for tidlig. Selv om dødsstraffer omgjøres må presset holdes oppe. Man er aldri trygg når det gjelder iranske myndigheter, sier han og viser til et ferskt eksempel.
Trebarnsmoren Mokarrameh Ebrahimi og mannen hun hadde et forhold til ble dømt til døden ved steining. I sommer stanset myndighetene henrettelsen etter norsk og internasjonalt press. Likevel ble mannen hun hadde et forhold til steinet til døde noen uker etterpå.
- Jeg er overbevist om at dette skyldes at vi slapp saken for tidlig. Utfallet av det er veldig trist, sier han.
Kultursjokk
Mahmood Amiry-Moghaddams kom som kvoteflyktning til Norge i 1985 sammen med sin bror og søster:
- Iran var i krig mot Irak og samtidig strammet regimet inn grepet på egen befolkning. Om kveldene etter at jeg hadde lagt meg hørte jeg skuddene fra de offentlige henrettelsene, minnes han.
Foreldrene til Mahmood bestemte til slutt å sende barna til et land hvor de kunne få utdannelse. Løsningen var ment som midlertidig inntil urolighetene hadde lagt seg. Det tok Amiry-Moghaddam 15 år å forstå at oppholdet i eksil skulle vare lenger enn midlertidig.
Møtet med Norge på 80-tallet ga ham et hardt kultursjokk. Krig og død var fjernt for norske ungdomsskoleelever som kun snakket om pop-musikk og klær. Den unge iranske gutten strevde med å tilpasse seg. Vendepunktet skjedde da han så noen eksiliranere aksjonere i sentrum:
- Da forstod jeg at vi ikke var alene, og at det var noen som fortsatte kampen utenfra. Jeg følte fort at min identitet lå i kampen for de andre.
Anerkjent hjerneforsker
Han droppet derfor ut av skolen og fortsatte arbeidet for iranernes rettigheter. Men kun for en kort periode. Medisinstudiene kalte og i 2004 mottok Amiry-Moghaddam 33 år gammel kongens gullmedalje for sin revolusjonerende doktorgrad om vannkanaler i hjernen. I dag arbeider Amiry-Moghaddam ved Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo og er hyppig gjesteforeleser på internasjonale konferanser.
Det er visse likheter mellom arbeidet som forsker og aktivist:
- Begge praksisene krever en stor grad fleksibilitet og kreativitet. Det gjelder alltid å finne nye og uventede løsninger på problemer.
Medisinkollegene får ofte siste nytt om Iran over morgenkaffen.
Mens dedikerte forskere vier all sin tid til arbeidet, har det aldri vært snakk om at Amiry-Moghaddam skulle kutte ned på menneskerettighetsaktivismen:
- Forskning og menneskerettigheter veier like tungt for meg. Jeg innser at jeg er nødt til å dele meg i to.
Langsiktige perspektiv
- Hva er det som stadig driver deg i kampen for menneskerettighetene?
- Jo mer man vet om overgrep, jo større føles ansvaret for å fokusere på slike saker. Etter mitt syn er arbeidet med menneskerettigheter en plikt for alle, og ikke forbeholdt en bestemt gruppe. Jeg opplever at jeg får mye igjen. For hver hundrede sak vi jobber med, redder vi liv. Det er klart at man kan miste motet når man ikke klarte å redde personer. Det gjelder å fokusere på lyspunktene og noen ganger distansere seg litt. Likevel kan avmaktsfølelsen kjennes overveldende i blant.
- Til syvende og sist er vi lobbyister, det er myndighetene som tar de avgjørende bestemmelsene. Jeg har dessverre ikke makt til å endre lovene.
Det langsiktige perspektivet er blitt en drivkraft. Endringer skjer ikke over natten. Motgang i saker blir lettere å takle når man er realistisk og ser at situasjoner bedres i et lengre perspektiv.
- Man kan ikke ri alle prinsipper, men jeg tviholder ved noen. Jeg mener at brudd på menneskerettigheter er helt uakseptabelt, uansett politisk styresett eller personlig agenda.
Amiry-Moghaddam reiser aldri tilbake til Iran under det nåværende styresystemet, fordi han mener det vil være en legitimering av regimet. Da Iran ble såkalt mer liberalt under Muhammed Khatami på slutten av 1990-tallet, ble mange eksiliranere oppmuntret til å komme tilbake.
- Myndighetene la press på min far, som fortsatt bodde i Iran da, om at vi skulle reise tilbake. Jeg dro ikke, selv om det gikk utover familien min. Et slikt regime kan ikke legitimeres.
Norske myndigheter er for lydige
Amiry-Moghaddam ser positivt på Irans fremtid. Selv om regimet i dag er strengere enn noensinne, er det etter hans mening usannsynlig at det kan holde grepet i evig fremtid.
- Iranske myndigheter er livredde for det minste opprør. Du ser det i økningen av antall henrettelser. Samtidig vokser misnøyen blant befolkningen og protestaksjoner mot regimet øker i omfang.
Han oppfordrer derfor norske myndigheter som besøker Iran om å våge mer.
- Når norske myndigheter reiser på statsbesøk tar de opp kritikkverdige enkeltsaker, men de er likevel altfor lydige. Norske kvinner burde la være å dekke seg til etter regimets retningslinjer. Norske delegasjonsmedlemmer kunne holdt et uventet foredrag om menneskerettigheter på steder de besøker. Det eneste de risikerer er at iranske styreledere blir sure. Iran er helt avhengige av vestlige statsbesøk for å legitimere seg. Dette er små handlinger for oss, men har enorm betydning for vanlige iranere, sier han.
Han mener at en slik solidaritet vil gi en enorm oppmuntring, og befolkningen kan på sikt få styrke nok til opprør:
- Vi må ikke undervurdere betydningen av den minste handling.
Publisert i AmnestyMagasinet 2007/4