Russland for russere!

© AP

© Ina Tin

Av Sveinung Lystrup Thesen

- Rasisme og spesielt antisemittisme har dype røtter i Russland. Men i moderne tid er det ikke før i de siste åra at det har antatt virkelig skremmende dimensjoner. Det mest urovekkende er den sterkt økende og aggressive nasjonalismen, representert ved svært voldelige og godt organiserte skinheads. For bare tre år sida visste ikke folk hva dette var, eller de kjente det som et utenlandsk fenomen, sier Loksjina.

- Nå hører vi stadig oftere om stygge voldsepisoder. I fjor var det to større pogromer bare her i Moskva hvor 300 skinheads angrep markeder med handelsfolk fra forskjellige steder i Kaukasus. Menneskeliv gikk tapt.

Forskere og menneskerettighetsorgansiasjoner har i flere år advart myndighetene og varsla om at slike strømninger var på frammarsj. Det ble avfeid i kjent, gammal stil: «Det finnes ikke tegn til rasistisk vold og dermed er det heller ingen aggressiv nasjonalisme. Ja, det er vanskelige tider og vi må akseptere spenninger i befolkninga, men dette er ikke farlig.»

- Slik blir pogromer mulig, sier Tanja og slår ut med armene. - Etterpå går justismyndighetene ut og erklærer at politiet vil stå i høy beredskap i tida framover. For å hindre hevnaksjoner, vel å merke. Ikke for å finne og straffe gjerningsmennene...

«Kaukaserne»

- Hvorfor er det slike holdninger i befolkninga, spør vi.

- Her er staten og befolkninga nært knytta sammen, forklarer Tanja.

- Sovjetunionens sammenbrudd førte til store omveltninger. Staten skulle ha forutsett de potensielle etniske konfliktene. Fra de forskjellige republikkene, særlig de som overgangen gikk hardest ut over, strømma desperate folk til bedre stilte områder i Russland. Myndighetene forsøkte i liten grad å regulere dette og det var ingen integreringspolitikk. Innflytterne fylte nisjer i det nye, åpne samfunnet, særlig innen handel. Det medførte også en del kriminalitet og mange blander sammen disse to «næringsveiene». Dette fører til sjalusi og spenninger mellom befolkningsgrupper. Azeriene, folk fra Aserbajdsjan, er gode handelsfolk og er de som er mest hata etter tsjetsjenerne.

- En annen årsak til spenninger er konflikta i Tsjetsjenia. Den har ringvirkninger langt utafor den lille republikken i sør, fortsetter Tanja. - På grunn av krigene i Tsjetsjenia og myndighetenes «vellykka» mediakampanje, setter folk likhetstegn mellom tsjetsjenere og banditter. Det går utover alle med liknende utseende, folk av såkalt «kaukasisk nasjonalitet» blir stigmatisert. Denne samle-betegnelsen på folk med vidt forskjellig språk, religion og etnisitet er blitt gjengs både på gata, i media og fra myndighetshold. Politi og påtalemyndigheter er gjennomsyra av rasistiske holdninger, hevder Tanja.

Regionale spesialpolitistyrker tjenestegjør i Tsjetsjenia og tar med seg «krigen» når de vender tilbake til det normale samfunnet. Brutale arbeidsmetoder og regelrett diskriminering blir derfor mer og mer vanlig. - I tillegg har vi et system som legger til rette for det, forteller hun.

- I Moskva, som i flere andre russiske regioner og storbyer, praktiseres et registreringssystem der en må ha spesiell tillatelse «propiska» for å oppholde seg i byen over et visst antall dager. Det er provoserende og fornedrende hver dag å se hvordan politiet konstant stopper mørkhuda på gata for å sjekke papira deres. For å unngå problemer, må de bestikke seg løs. Systemet er i praksis institusjonalisert rasisme.

Eksplosiv antisemittisme

- Under Sovjetunionen var det antisemittismen som var institusjonalisert. Jøder hadde for eksempel ikke adgang til visse universiteter og kunne ikke få enkelte typer jobber eller bli forfremma over et visst nivå. Heldigvis er det ikke slik nå lenger, sier Tanja.

- Likevel ser vi jødehat i noen svært alvorlige former. For ei tid sida blei det hengt opp en stor plakat ved sida av en sterkt trafikkert veg inn til Moskva. «Død over jødesvina» sto det på plakaten. Den hang der lenge, sjøl om politifolk kjører der stadig og ikke kunne unngå å ha sett den. Til slutt var det ei ung jente, ikke jøde sjøl forresten, som stansa og ville rive den ned. Da eksploderte ei sprengladning som var festa til plakaten og jenta fikk store skader. Etter dette dukka det opp flere slike plakater rundt omkring i landet. De blir hengende lenge fordi ingen tør å rive dem ned.

- Myndighetene neglisjerte slikt mens de fortsatt var i stand til å kontrollere det, sier Tanja oppgitt. - Nå vil de bekjempe ekstremismen, men greier det ikke. Skinhead-bevegelsen ble i stedet kløktig brukt for å promotere den nye loven mot ekstremisme. Selv om man før hadde tilstrekkelig hjemmel til å slå ned på slik kriminalitet, ble det nå vedtatt en ny lov med svært vide og vage bestemmelser. Denne gjør det mulig å forfølge opposisjonelle grupper og personer av alle slag, for eksempel oss som driver med overvåking av brudd på menneskerettighetene.

Rasisme i regionene

Mens Tanja trekker pusten skifter vi kassett.

- Enda klarere statlig rasisme ser vi ute i noen av regionene, fortsetter hun. - Guvernøren i Krasnodar sør i Russland, Aleksandr Tkatsjov, er intet mindre enn en åpen rasist. Han har kommet med hatske utspill i media mot det han kaller «ulovlige innflyttere». De får skylda for alle problema i regionen og skal sogar være sendt av vestlig etterretning for å ødelegge samfunnet innafra! Folke-gruppa det er snakk om er meskhetiske tyrkere. De bodde opprinnelig i Georgia, men ble under kommunismen forvist til Sentral-Asia. Seinere fikk de lov å komme til Russland og en del slo seg ned i Krasnodar-regionen, sier Tanja.

- Det er omlag 13.500 av dem der, det vil si en dråpe i havet for den store befolkninga i sør. Likevel har Tkatsjova utpekt dem som samfunnsfiende nummer én og de diskrimineres på det groveste. De får ikke anerkjent sitt russiske statsborgerskap og nektes mange grunnleggende rettigheter og velferdstilbud. Det verste er at dette tolereres av føderale myndigheter, som utmerka godt veit hva som foregår.

- Enda klarere kom denne unnfallenheta fram i Kursk-regionen, sier Tanja. - Da guvernør Mikhajlov hadde vunnet valget, uttalte han: «Jeg har ikke bare vunnet valget. Jeg vant over den jødiske motkandidaten og dermed over jødebevegelsen. Putin er med meg på dette. Sammen har vi slått fienden». Dette ble sitert i nasjonal presse, men Putin fant det ikke nødvendig å motgå påstandene.

Putin må ta et oppgjør

- Jeg sier for all del ikke at Putin er en hardbarka nasjonalist, påpeker Tanja.

- Putin fordømmer rasisme i generelle erklæringer, maner til toleranse og møter ledere for forskjellige trossamfunn. Men med unntak av de mest ekstreme episodene, kommer det aldri kommentarer eller blir truffet tiltak i forhold til konkrete rasistiske episoder eller praksis. Det vil ikke skje noen framgang hvis ikke myndighetene tar et oppgjør med den statlige rasismen, både i systemet generelt og i forhold til visse regionale ledere. Så må de slå ned på rasistisk vold og propaganda i samfunnet. Her er internasjonalt press viktig, mener Tanja. - Særlig fra organisasjoner med så stor tyngde som Amnesty International.

Tanja avslutter med å fortelle fra møtet i FNs menneskerettighetskommisjon som hun deltok på våren 2002. Da temaet rasisme ble diskutert, erklærte den russiske delegasjonen at «det ikke er problemer med rasisme og etnisk fiendskap i Russland. Jøder, kristne og muslimer har levd sammen i fred og fordragelighet i århundrer».

- Slik må ikke passere uimotsagt!

Publisert i AmnestyNytt 2002/4.