Transseksuell i Teheran

Amnesty-gruppa for lesbiske, homofile, biseksuelle og transseksuelles rettigheter satte opp dokumentarfilmen «Bare en kvinne» på Cinemateket under Skeive dager i Oslo i sommer.

Filmen foregår i Teheran hvor vi møter transseksuelle Moravid som nettopp har gjennomgått en kjønnsbekreftende operasjon. Vi blir med henne på hennes første møte med omverdenen. De forgråtte samtalene med moren som ikke vil treffe henne, frykten for å bli gjenkjent på gaten eller at noen skal gjennomskue at hun tidligere hadde mannskropp, gjør inntrykk på kinogjengerne. Moravid føler seg tvunget til å jobbe som prostituert for å overleve og vi møter hennes angst for det hemmelige politiet samt den religiøse tvilen som gjennomsyrer livet hennes.

- Selv om den iranske virkeligheten ligger langt fra den norske, er det likevel mange likhetstrekk, sier Tone Maria Hansen, leder for Landsforeningen for Transseksuelle i den påfølgende debatten.

- Filmen tar fatt i noe typisk for transseksuelle. Redselen for hva andre synes og tenker om en, redselen for å bli synlig. Man lever i en dobbeltrolle og er spesielt sårbar hvis familien svikter, påpeker Hansen.

Forfulgt

- Mange asylsøkere kommer til Norge på grunn av kjønnsbasert forfølgelse, sier Geir Skogseth fra UDI. - Men det er dårlige statistikker over forfølgelse på grunn av legning. I asylsaker er homofili vanskelig å dokumentere. Mange føler skam og holder slike ting skjult for UDI, sier Skogseth, som legger vekt på at det er en stor forskjell på å være homofil og transseksuell i et land som Iran.

- Iranske myndigheter har et mer anstrengt forhold til homofili enn til transseksualitet, som blir sett på som en sykdom. Gud har skapt sykdommen, men også legedommen, altså en kjønnsbekreftende operasjon. Både Egypt og Iran har kommet fram til det samme i forholdet mellom religion og transseksualitet. Men lover hjelper fint lite mot følelsene de blir møtt med av samfunnet.

Etterlyser lovverk

Heller ikke i Norge har transseksuelle et beskyttende lovverk, og mange føler de ikke har et godt nok støtteapparat rundt seg til prøvelsen det er å få aksept med et nytt kjønn.

- Moravids yrkesvalg er ikke representativt for transseksuelle. I Norge blir mange tvunget ut i trygd. De som ikke er spesialiserte innenfor et yrke opplever det vanskeligere enn andre. Mange sliter for å komme seg inn på arbeidsmarkedet, og føler seg presset til å bli trygdet, forteller Hansen. Esben Esther Pirelli Benestad legger til at kjønnede personnummer gjør det ekstra vanskelig å få nye attester og vitnemål i Norge.

- Dette kan skape problemer hele livet. I USA og Australia har man ikke kjønnede personnummer, så det er noen hundre millioner mennesker i verden i dag som klarer seg fint uten, sier Pirelli.

Fordommer

I Norge blir transseksualitet fortsatt betraktet som en psykisk lidelse, til tross for protester fra transseksuelle. De fleste ønsker heller ikke å være noe ansikt utad for gruppen, som er lite synlig i samfunnet.

- Etter en kjønnsbekreftende operasjon ønsker de fleste bare å leve som mann eller kvinne, sier Hansen.

- Det er en rekke urbefolkninger i verden i dag, sier Pirelli. - Én urbefolkning som aldri har hatt et eget land er transebefolkningen. Transene har intet sted å flykte til. Vi må skape et samfunn som også har en plass for dem. Ingen myndighet kan styre fobiene, men alle kan gjøre noe for å være mer åpne, slår Pirelli fast.

- Det er viktig å ikke flykte fra seg selv. Filmen fra Teheran viser hvor universelt dette er. Vi har mye å gjøre både i Norge og internasjonalt, og det gjør vi gjerne i samarbeid med Amnesty, avslutter Tone Maria Hansen, leder for Landsforeningen for Transseksuelle.