Kronikk: «Et lite stykke Norge» - debatten som ble borte

Illustrasjon©Firuz Kutal

Som alle vet nektet NRK å vise filmen. Men etter voldsom offentlig debatt, som først og fremst handlet om form og metoder, ble filmen vist to ganger på TV2. Håpet var at filmen ville skape en nødvendig og viktig diskusjon om Norge som krigsnasjon og som krigsleverandør. Norsk våpenpolitikk og norsk våpenindustri blir sjelden eller aldri diskutert i offentlige fora.

En kontinuerlig debatt om slike viktige spørsmål, er viktigere enn noensinne. Ikke minst fordi Norge har deltatt i tre kriger de siste årene, og fordi vårt land er verdens sjette største våpenprodusent målt i forhold til folketallet.

«Et lite stykke Norge» handler om liv og død, om elementære menneskelige rettigheter, om moralske og etiske valg og om internasjonal folkerett.

Filmen har søkt å beskrive dobbeltspillet som det politiske Norge under Bondevik-regjeringen var med på når det gjaldt Irak-krigen:

• Norge lånte ut forsvarets Arthur-radarer til bruk under Irak-krigens første angrepsdager. De norske radarene peilet ut 1 500 bombemål i det Irak, der 600 000 mennesker nå har mistet livet siden USA og Storbritannia gikk til krig. Dette skjedde i all hemmelighet, bak ryggen på det norske folket og det norske stortinget.

• Filmen skildrer hvordan Dyno på Hurumlandet, har fått tillatelse av det offisielle Norge til å levere høyeksplosiver til samtlige av verdens Hellfire-raketter. De brukes blant annet i Irak og i Midt-Østen av Israel.

• Filmen avslører at Kongsberg Defence, der staten Norge har aksjemajoriteten, leverer våpentårn som USA bruker på sine Stryker-brigader som slåss i frontlinjene i Irak-krigen.

• Den avslører at vernepliktige norske soldater ble beordret til å eskortere og beskytte skip som fraktet våpen for USA til Irak-krigen. I Norge ble operasjonene i Gibraltar-stredet fremstilt som et norsk bidrag i kampen mot terror.

• Den forteller historien om hvordan norske mineryddere ble beordret til å bruke sin ekspertise på å rydde miner inne på USAs militærbase i Afghanistan, Bagram-basen. På folkemunne kalles denne basen, «Guantánamos sønn». Advokater som representerer Guantánamofangene, sier at Bagram-basen er langt verre. Her inne er mennesker torturert og drept, i strid med all internasjonal folkerett.

• Dokumentaren belyser også hva Norges største privateide selskap, Aker/Kværner, bedrev på Guantánamo-basen, der de hadde 700 ansatte. Maskinene deres ble brukt til å bygge fangebur, og selskapet hadde ansvar for flybasen og fly som landet og tok av derfra.

NRK nektet å vise filmen med disse avsløringene. Men etter voldsom offentlig debatt, som først og fremst handlet om form og metoder, ble filmen vist to ganger på TV2. Den er sett av nesten 400 000 mennesker.

Filmen er ikke klaget inn for Pressens faglige utvalg. Det er ikke avdekket en eneste feil i filmen. Ingen har krevd dementier og ingen har gått til injuriesøksmål. Alt i den er sant og dokumentert, og den burde ha vært et fjellstøtt grunnlag for en seriøs samfunnsdebatt om Norges rolle i krig og om norsk våpeneksport.

Og for ordens skyld: Den versjonen som TV2 sendte, er i all hovedsak identisk med den filmen NRK nektet å vise. Alle våre hoved-avsløringer er med. Filmen ble kuttet ned syv minutter av reklamegrunner. Filmens segment om Aker/Kværner er til og med forsterket på grunn av materiale TV2 satt på.

Jeg finner det nødvendig å rekapitulere noe av striden med NRK om filmen:

Statskringkastningen fortalte meg i april at de ikke ønsket å vise «Et lite stykke Norge».

Det kom både som et sjokk og som en stor overraskelse.

Først og fremst fordi mannen som var utpekt av NRK som vår kontraktsmotpart, regelmessig hadde fulgt prosessen nært og tett, ved blant annet å delta på våre redaksjonsmøter. Etter å ha sett tre ulike versjoner av filmen, sa han seg fornøyd med den og sa den kunne gå til lyd-etterarbeid.

Til tross for dette, bestemte NRK plutselig at dokumentaren måtte kvalitetssikres et annet sted i huset. Denne kvalitetssjekken ble gjort av NRKs faktasjef, Lars Kristiansen. Han skrev et 12 sider langt notat om filmen. Den munnet ut i 90 spørsmål og kommentarer.

Det mest oppsiktsvekkende var hans holdning til våre avsløringer om Aker/Kværner på Guantánamo.

NRKs faktasjef skrev at filmen «mistenkeliggjorde normalt arbeid på alliert base». Han er trolig ganske alene i verden om å ha en slik vurdering av Guantánamo.

«Hvordan kan vi vite at dette er en fange og at han virkelig satt på Guantánamo», spurte Kristiansen, og snakket om den fangen som nettopp hadde utgitt en 600 siders bok om sitt opphold på Guantánamo - og hvis foreldre var intervjuet i NRKs lørdagsrevy.

NRKs Faktasjef Lars Kristiansens hovedbegrunnelse for at NRK ikke kunne sende dokumentaren, var at den var i strid med Pressens Vær Varsom Plakat. I tillegg var den ubalansert, påsto han.

Samtidig som faktasjefen formulerte sine konklusjoner, underslo han og NRK for oss at «Næringslivets Sikkerhetsråd», der både politiets overvåkingstjeneste og den militære sikkerhetstjenesten er representert, hadde sendt et brev til NRK om «Et lite stykke Norge»

I dette brevet het det at norske bedrifter «er redde for at enkeltpersoner kan komme til skade hvis programmet medfører aggressive reaksjoner fra enkelte miljøer».

Da Bergens Tidende offentliggjorde brevet fra Næringslivets Sikkerhetsråd, sa generalsekretær i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold, at «det er uråd å oppfatte innhaldet i dette brevet annleis enn som eit klart press mot NRK».

Det mest påfallende er at ingen av de sentrale politikerne i den forrige regjeringen ønsket å kommentere våre avsløringer. Og at de senere har sluppet unna med det!

Verken Kjell Magne Bondevik, tidl. statsminister, Jan Petersen, tidl. utenriksminister, Odd Einar Dørum, tidl. justisminister eller Kristin Krohn Devold, tidl. forsvarsminister ville la seg intervjue til filmen.

Ingen fra våpenindustrien, med ett eneste unntak, ville la seg intervjue. Ingen fra Guantánamo-leverandøren, Aker/ Kværner, ville stille opp. Makt-Norge var helt tause, til tross for at vi tryglet og ba dem om å medvirke.

Samtidig har den norske kommunikasjonsforeningen meislet ut en McCarthy-istisk informasjonsstrategi. Dette ble avdekket, med 600 norske journalister tilstede, under de nordiske mediedagene i Bergen i mai i år.

Der sa kommunikasjonsforeningens styreleder, Frode Vik Jensen, at han rådet sine klienter til ikke å delta i programmer laget av dokumentarister som hadde fasiten klar på forhånd. Det var slike journalister som meg.

Flere medierådgivere erkjenner de opererer med svartelister over journalister. De råder sine næringslivskunder til å holde seg unna journalister som er på slike lister.

At håndlangerne til mektige næringslivskrefter legger seg på en slik holdning i forhold til kritisk journalistikk, er et demokratisk problem.

Nå i ettertid har også Faktasjef Lars Kristiansen i NRK endret mediestrategi. Siden det ikke er påvist feil i dokumentaren, og siden den ikke en gang er klaget inn til Pressens Faglige utvalg, har NRKs faktasjef nå byttet argumentasjon.

I høst har han i flere offentlige sammenhenger sagt at «Et lite stykke Norge» ikke ble sendt fordi dokumentaren ikke var samfunnskritisk nok. Nå er omkvedet at den er en slapp og ukritisk dokumentar, der våpenindustrien slipper for billig unna.

Jeg tror likevel de fleste skjønner hva denne saken dreier seg om. Det avsløres også ganske godt når Kristiansen sender mailer som ikke er ment for det offentlige rom. I en mail han sendte internt til 13 NRK-sjefer, dagen etter at dokumentaren var vist på TV2, kom han med grove påstander.

I denne mailen skriver Kristiansen, to ganger, at dokumentaren ikke er «sannferdig».

Han har fortsatt ikke klart å fortelle hva som er usannferdig. Men det er avslutningen og hovedkonklusjonen i Faktasjefens mail til NRK-sjefene, som viser hva denne saken egentlig handler om.

Kristiansen fra NRK skriver:

«Da gjenstår det at de han ber om intervju, ikke vet om det er journalisten eller fredsaktivisten som spør».

Jeg trodde ikke at, det i NRK-sammenheng, er galt at man har et samfunnsengasjement til fordel for fred.

Med «Et lite stykke Norge» var håpet å starte en debatt om norske våpen på avveie og om norsk våpenpolitikk. Viktige og seriøse organisasjoner som Amnesty International, Kirkens Nødhjelp, Changemaker, Norsk Folkehjelp, Forum og Redd Barna (Press) har prøvd å skape en slik debatt på bakgrunn av dokumentarens avsløringer.

Det er imidlertid bemerkelsesverdig at avsløringene om Norges medvirkning i Irak-krigen ikke er debattert i vår nasjonalforsamling.

Filmen diskuteres fortsatt i media og er nå omtalt i nesten 500 artikler, reportasjer og debattinnlegg. I liten grad har de 500 oppslagene debattert norsk våpenpolitikk, norsk dobbeltmoral eller norske statsråders mulige medansvar i den tragiske Irak-krigen.

Debattinleggene har som oftest fokusert på Redaktørplakaten og TV-kanalers rett til å nekte å sende dokumentarer. I tillegg har mange diskutert om filmen var dårlig redigert, om effektene var for voldsomme, om musikken kunne vært nedtonet og mange har ment mye om mitt stemmeleie. Den heftige debatten om hvorvidt alle var gitt muligheten til å forsvare seg, er imidlertid stilnet helt. Det er vel fordi det er dokumentert at alle fikk slike tilbud og muligheter.

Samtidig lyktes våpenprodusentene og politikerne på mange måter å avspore en debatt om avsløringene, ved ganske enkelt å holde kjeft.

Jeg har lyst til å avslutte med å sitere journalisten, Robert Fisk, mannen som avslørte at det var en Hellfire-rakett israelske soldater skjøt inn i en ambulanse i Libanon i l996. Det samme året fikk Dyno på Hurumlandet monopol på å levere høyeksplosiver til samtlige Hellfire-raketter som produseres i verden.

Fisk sier at den beste definisjonen på det å være journalist er denne:

«Å utfordre autoritet, all autoritet. Spesielt når myndigheter og politikere drar oss inn i krig. Når de har bestemt at de vil drepe, og andre må dø».

Les NRKs svar på denne kronikken her