Midt mellom stavangersk snøfall og solskinn står en liten, mager mann med lysende øyne. Med et «Velkommen!» slipper han meg inn i sitt asyl i den norske byen som har gjort det til tradisjon å beskytte forfulgte forfattere.
Publisert: 7. jun 1999, kl. 13:48 | Sist oppdatert: 22. Jan 2024, kl. 12:04

Av Ina Tin

Mansur Muhammad Ahmad Rajih er en dikter fra Jemen. Fra han var ung, nyutdannet økonom fra Syria og Libanon, politisk aktiv skribent og poet, til i dag, har han tilbragt 15 år bak murene i Ta’iz i Jemen og ett år i et gammelt trehus i Stavanger.
Mansur giftet seg med Afrah Ghalyoun i januar 1983, 25 år gammel. To dager senere kom sikkerhetsstyrkene og arresterte ham. I seks måneder ble han holdt uten lov og dom. I juni slapp han ut og nøt friheten i åtte dager før sikkerhetsstyrkene igjen kom på døren.


I ni måneders isolat ble han skiftevis torturert og presset for opplysninger om opposisjonspartiet han tilhørte. Mansur hadde konstant bind for øynene, han ble hengt opp på en metallstang med sammenbundne hender og føtter. Der ble han slått med kabler og trestokker. Han fikk elektriske støt, ble pisket og nektet søvn.

Mansur ble stilt for retten etter ni måneder og dødsdømt for mordet på en mann fra landsbyen sin.
Rettssaken tilfredsstilte ikke internasjonale standarder, sa Amnesty. Anklagers vitner motsa hverandre, og kunne ikke identifisere Mansur i retten. Dommeren begrunnet det med svekket syn. Forsvarets vitner stadfestet at anklagers vitner ikke var på drapstedet. Dommeren fastslo at forsvarets vitner var mentalt syke og deres vitneutsagn upålitelig. To andre vitner ga Mansur alibi på drapstidspunktet. Den ene ble truet til å endre vitneforklaring. Han ble fengslet da han nektet, og satt uten dom i seks måneder.

Jeg ble holdt innesperret i 15 år på grunn av min politiske overbevisning, sier Mansur.

Amnesty konkluderte med at anklagene mot Mansur var oppkonstruerte og at beslutningen om å fengsle ham var tatt på forhånd. Det var ikke uvanlig i det tidligere Nord-Jemen å kvitte seg med politiske motstandere på den måten.

- Jeg ble holdt innesperret i 15 år på grunn av min politiske overbevisning, sier Mansur.
- Myndighetene så meg som et problem, og fengsel var deres løsning. I det øyeblikket jeg var innenfor murene, stod det klart for meg at jeg kjempet mot et diktatur. Styrken i den kampen jeg måtte føre, økte i samme stund. Det ble en kamp mot tortur, sviktende helse, sult, døden.

Mansur kone, Afrah, ble tvunget til å bruke 15 år av livet sitt på å kjempe for sin manns frigivelse, den mannen hun bare fikk noen dager sammen med. Og hun kjempet innbitt. Amnesty International tok opp saken, Mansur ble adoptert som samvittighetsfange. PEN-klubben engasjerte seg og delegasjoner reiste til Jemen for å tale hans sak. Norske PEN var aktiv, og Forfatterforeningen tok opp saken hans. Amnestygrupper begynte å skrive appeller, også norske grupper tok del i arbeidet.

- Men jeg kunne ikke arbeide åpent for ham, jeg kunne ikke ta direkte kontakt med Amnesty. Kontakten ble formidlet via mellomledd, forteller Afrah. De første syv årene fikk jeg ikke besøke Mansur i fengslet, i flere år visste jeg ikke hvor han var.
Heller ikke Amnestys etterforskere fikk snakke med Mansur. Organisasjonen ba myndighetene om å garantere etterforskernes sikkerhet ved et fengselsbesøk, men fikk ingen garantier.

Mansurs helse ble svekket av tortur og år under barske soningsforhold. Rett før Nord- og Sør-Jemen ble forenet i 1990 så det mørkt ut. Myndighetene ville eksekvere dødsdommen, men den politiske virkeligheten endret seg da sammenslåingen ble et faktum.
En del av avtalen gikk ut på at politiske fanger skulle få amnesti. Mange fanger fikk friheten tilbake, blant andre Mansurs far og onkel som også satt fengslet for mordet på mannen fra landsbyen. Men Mansur måtte feire begivenheten i fengslet: Han fikk fotlenkene av. Dem hadde han båret i syv år.

Amnesty International spilte en avgjørende rolle. At jeg ble løslatt og ikke henrettet er et resultat av det arbeidet. Det har reddet oss begge to.

- Jeg visste at Amnesty arbeidet for meg, men det var først i 1992 at jeg fikk direkte kontakt. Etter foreningen av Nord- og Sør-Jemen fikk vi et relativt demokratisk styresett: Et nytt parlament innførte et lovverk som også omfattet menneskerettigheter som tale og pressefrihet. Det var da Amnesty for første gang fikk offisielle garantier for etterforskernes sikkerhet.
- Amnesty International spilte en avgjørende rolle. At jeg ble løslatt og ikke henrettet er et resultat av det arbeidet. Det har reddet oss begge to, sier Mansur.

Da Amnesty-etterforskerne kom til fengslet sa jeg at jeg hadde ventet på dem, jeg visste de ville komme.

- Da Amnesty-etterforskerne kom til fengslet sa jeg at jeg hadde ventet på dem, jeg visste de ville komme. Etter dette møtet kom en rapport som i klartekst viste at menneskerettigheter ikke ble tatt alvorlig av regimet.
- Brev fra hele verden strømmet til fengslet, både fra Amnesty-medlemmer og fra andre organisasjoner. Demokratiske regjeringer startet å ta opp saken og støttet meg og andre i samme situasjon. Det var en advarsel for regimet. Også i Jemen førte det til en endring. Folk begynte å innse at de hadde rettigheter, rett til et eget liv og meninger, og at det var mulig å støtte de som stod opp. En bevissthet ble skapt lokalt. For meg ble støtten et symbol på at vi er brødre uansett kultur, religion, land og regime.

- Etter 1990 fikk jeg flere ganger vite at Mansur skulle frigis, han stod alltid på listene, men kom aldri ut, sier Afrah. - Vi vet ikke hvorfor. Regimet ville vel ikke vedgå at de hadde begått en feil med fengslingen av Mansur. Så brøt borgerkrigen ut og vi gikk gjennom en vanskelig epoke. Men jeg følte at den internasjonale oppmerksomheten ga meg en viss sikkerhet, sier Afrah. - Jeg hadde kontakt med omverden, jeg fikk jevnlig både brev, fakser og telefoner.

Etter 1990 fikk Afrah lov å besøke sin mann i fengslet.
- Det var godt å få se ham, men besøkene var ikke enkle. Avstanden fra hjembyen til fengslet var lang, men avstanden fra fengselsporten til celledøren hans var uendelig mye lengre. De tvang meg til å være vitne til tortur, én gang ble en død mann lagt foran meg. På alle måter forsøkte de å skremme meg, sier Afrah, - men jeg var ikke redd, jeg følte at jeg hadde en rett som jeg måtte kjempe for. Jeg var heller ikke alene, men hadde en flott familie og venner som støttet meg, sier hun. - Jeg bevarte håpet om at han én dag ville komme ut. Og det kom han.

- Familien har lidd med oss i alle disse årene, og de gjør det fortsatt, sier Mansur. - Faren og onkelen min ble fengslet sammen med meg. Da de slapp ut etter syv år, var det med store skader etter tortur.

- Hvordan klarte du å overleve disse 15 årene med forstanden i behold?

Jeg ser ikke ett menneskes liv som en isolert størrelse, men som del av en stor og kontinuerlig prosess.

- Det er et viktig spørsmål. Å svare på det er å svare på livets spørsmål. Uten min filosofi og min tro hadde jeg ikke overlevd. Jeg ser ikke ett menneskes liv som en isolert størrelse, men som del av en stor og kontinuerlig prosess. Jeg har ikke stått alene i kampen mot regimet, men jeg har betraktet meg selv som en mann med rett til livet. Jeg var lukket inne, men jeg var ikke isolert. Jeg representerte livet i fengslet. Jeg utfordret urett. Det betyr ikke at jeg ikke er et menneskelig vesen, at jeg ikke følte trøtthet og smerte. Men det finnes måter å overkomme det på.

En gang spurte en torturist meg: «Hva er det du vil?» Jeg svarte ham: «Vi vil ha et regime som ikke tvinger noen til å gjøre det du er tvunget til.»


- Jeg snakket med medfanger og med vakter. Også torturistene forsøkte jeg å få i tale. En gang spurte en torturist meg: «Hva er det du vil?» Jeg svarte ham: «Vi vil ha et regime som ikke tvinger noen til å gjøre det du er tvunget til.»
- Torturistene vet at det de gjør er galt. Noen gjør det fordi de tror de står overfor Fienden, mens andre gjør det fordi de adlyder ordre og ikke ser andre muligheter.

En lørdag i februar 1998, knapt 15 år etter arrestasjonen, fikk Mansur endelig friheten tilbake.
Påfølgende tirsdag satt Afrah med mannen sin på et fly med kurs mot Stavanger. Byen hadde lovet dem beskyttelse allerede før løslatelsen.

- Man kan ikke bare glemme fortiden, sier Mansur. Vi er tvunget til å bygge opp livet igjen fra nullpunktet. Jeg kjemper fremdeles og spør meg selv hva jeg har vært igjennom. Jeg forsøker å få orden på disse tankene. Livet er spørsmål og søken etter svar. Dine spørsmål kan utløse svarene jeg leter etter, og sette meg i stand til å fortsette arbeidet. Vi trenger å kommunisere med folk, bygge videre på våre erfaringer og den smerten vi har gått igjennom. Det er viktig for Amnesty å følge opp de frigitte, dels for å fortelle medlemmene at arbeidet deres ikke er forgjeves, dels for å ta lærdom av de sakene som førte frem, bruke dem for å utvikle og forbedre arbeidet.
- Under fengslingen kjemper man for å overleve, etterpå kommer alle tankene, problemene og spørsmålene om hvordan man unngår at det skjer igjen, hvordan man kan hjelpe andre i lignende situasjon. Presset på overgriperne må opprettholdes. Presset fra alle positive krefter innsnevrer diktaturets bevegelser som i Jemen. På sikt blir det umulig å fortsette undertrykkelsen. Det er jeg sikker på.

- Har du tanker om din egen fremtid?

- Jeg har skrevet dikt hele tiden, det holdt jeg aldri opp med. Nå håper jeg at det kan bli en oversettelse til norsk gjennom et samarbeid med Tor Obrestad. Men vi må snakke om fremtiden senere. Det er fortsatt for tidlig. Vi står ved døren og er ennå ikke inne i det norske samfunnet. Å snakke om politikk er vanskelig, vi har ennå ikke språket eller kunnskapene. Men Norge er et rart land, været, regjeringen, alt, sier Mansur Muhammad Ahmad Rajih.

Publisert i AmnestyNytt 1999/2