- De tvang meg til å se. Vitnemål fra norsk student i Iran
Han reiste til Teheran for å studere skjønnhet. Men den norske studenten var på feil sted til feil tid og ble i stede vitne til grov tortur og drap.
Del
Publisert:
11. jun 2010, kl. 11:08
|
Sist oppdatert:
2. Mai 2019, kl. 11:55
Teheran november 2009. Det er omtrent fem måneder siden det omstridte valget 12. juni og demonstrasjonene som fulgte. Hele verden fulgte med på hvordan Revolusjonsgarden i Iran og deres milits slaktet ned fredelige demonstranter på åpen gate.
For «Lars» handler Iran om så mye mer enn vold og offentlige henrettelser. Den persiske kulturen er et skattkammer av litteratur, poesi, musikk, film, teater. Han hadde vært i Iran flere ganger tidligere, snakker flytende farsi og bestemte seg for å reise. I november innrullerte 26 åringen som gjestestudent på Universitetet i Teheran for å samle materiale til mastergraden sin om skjønnhet i utøvende kunstarter, spesielt teater og film.
Han studerte side om side med iranske studenter og fulgte hele tiden retningslinjene fra regimet. «Lars» deltok aldri i noen form for aktivisme og dersom noen av intervjuobjektene uoppfordret skulle komme med kritikk mot myndighetene, redigerte han dette bort.
Anklagd for spionasje
Den 27. desember i fjor ba en venn ham med på den religiøse Ashoura-feiringen nord i Teheran.
- Alle visste at det var uroligheter i Teheran på dette tidspunktet, så vi gjorde som vi pleide og fant en alternativ rute for å unngå urolighetene.
På vei dit ble bussen stoppet av tre kvinnelige demonstranter på flukt. Bussjåføren slapp dem inn, lukket døren og skulle akkurat til å kjøre da hele frontruta ble knust. Representanter fra Basij-militsen, med kniver, batonger og kjetting kom på bussen. De angrep først sjåføren, så gikk de løs på tilfeldige passasjerer.
«Lars» kroket seg sammen bak setet. Han hørte kvinner som skrek og fra der han hadde huket seg ned kunne han se blod på gulvet.
Så fikk Basijene øye på «Lars».
- Hvor er du fra, skrek en.
«Lars» svarte han var norsk og ble dratt ut av bussen og tvunget opp til en vegg. Anklagene haglet mot ham. Han var spion, vestlig journalist, reporter for CNN og BBC.
- De snakket engelsk til meg fordi de trodde jeg ikke forstod farsi. Jeg var så redd at jeg ikke greide å svare. Jeg hadde allerede sett hva de hadde gjort mot de andre passasjerene.
Lyden av knær som ikke lenger finnes
Han fikk en hette over hodet, ble plassert mellom to menn på en motorsykkel og ført til det han tror kan ha vært en midlertidig utendørs base. Et kaotisk syn møtte ham da de tok av ham hetta. Det var nærmere hundre mennesker. Demonstranter, Revolusjonsgarden og Basij-milits på alle sider.
Nye beskyldninger haglet mot ham. «Lars» ble holdt et stykke unna de andre fangene.
- De dro en gutt opp til meg og ropte «Se, se! Det er dette vi gjør mot fiendene våre». Jeg så ham i øynene mens de gjøv løs på ham med batonger. Jeg hørte lyden av knær som... som ikke lenger finnes.
Lignende mishandling skjedde flere steder rundt ham. En kvinne fikk en batong kjørt inn i munnen.
En minibuss full av folk ble påtent og de som forsøkte å rømme ble skutt.
Da en ung gutt blant demonstrantene ropte Allah ho Akbar kjørte Basij-milits mot ham med en stor bil. Han stod inntil en vegg og ble klemt mellom bilen og veggen.
- De stoppet ikke. De bare fortsatte å kjøre mot veggen mens hjulene spant.
Da bilen tilslutt rygget gutten falt om på bakken. «Lars» så også en kvinne som fikk hodet kjørt over av en bil.
Ubesvarte spørsmål
Det er disse bildene som hjemsøker ham nå. I drømme og på lys dag. Plutselig kan et blikk på gaten i Oslo minne ham om blikket til et av torturofrene som vred seg i smerte over torturen fra Basij-militsen.
- Det er så mange ubesvarte spørsmål. Hva får mennesker til å gjøre slike grusomme handlinger? Og hvordan kan jeg leve med å ha sett det, men ikke ha gjort noe for å stoppe det? Selv om jeg vet at jeg ikke ville sittet her i dag om jeg hadde forsøkt.
«Lars» ønsker ikke stå fram med fullt navn og bilde. Han er redd, orker ikke bli gjenkjent på gaten i Oslo og redd for vennene sine i Iran. Historien hans er blitt et av mange vitneutsagn i rapporten som Amnesty lanserte denne uken From protest to prison: Iran one year after the election.
Etter å ha blitt tvunget til å se på overgrepene i tre lange timer lot de ham gå og han ble fulgt hjem av en Basij. «Lars» ble ikke selv fysisk skadet.
- På en måte ville jeg gjerne bli i Iran og fortsette studiene mine, men jeg var livredd. Alle var redde, ingen visste hva som kom til å skje. Og hva er vitsen med å studere skjønnhet i en krigssone? Alt kjentes kaotisk etter å ha sett folk bli drept og torturert.
Bedt om å forlate Iran
«Lars» sov med klærne på, livredd for å bli tatt på nytt. En ettermiddag i februar ble han oppsøkt av en mann han antar må ha vært en representant fra regimet og fikk beskjed om at han måtte forlate Iran. Dagen etter vendte han hjem til Norge.
Men selv om han fysisk har forlatt landet har han nå fire måneder etter at han kom hjem vanskelig for å la Iran ligge. Han forteller om mannen fra basij-militsen som ble beordret til å følge ham hjem.
Han kjøpte mat til meg på vei hjem og sa: «Dette er ikke det egentlige Iran. Dette er ikke rettferdig» «Lars» understreker flere ganger at dette er verken alt hva Iran dreier seg om eller hvordan alle iranere er.
- Selvfølgelig vet jeg at dette er ikke det egentlige Iran. Dette er ikke rettferdig.
For «Lars» handler Iran om så mye mer enn vold og offentlige henrettelser. Den persiske kulturen er et skattkammer av litteratur, poesi, musikk, film, teater. Han hadde vært i Iran flere ganger tidligere, snakker flytende farsi og bestemte seg for å reise. I november innrullerte 26 åringen som gjestestudent på Universitetet i Teheran for å samle materiale til mastergraden sin om skjønnhet i utøvende kunstarter, spesielt teater og film.
Han studerte side om side med iranske studenter og fulgte hele tiden retningslinjene fra regimet. «Lars» deltok aldri i noen form for aktivisme og dersom noen av intervjuobjektene uoppfordret skulle komme med kritikk mot myndighetene, redigerte han dette bort.
Anklagd for spionasje
Den 27. desember i fjor ba en venn ham med på den religiøse Ashoura-feiringen nord i Teheran.
- Alle visste at det var uroligheter i Teheran på dette tidspunktet, så vi gjorde som vi pleide og fant en alternativ rute for å unngå urolighetene.
På vei dit ble bussen stoppet av tre kvinnelige demonstranter på flukt. Bussjåføren slapp dem inn, lukket døren og skulle akkurat til å kjøre da hele frontruta ble knust. Representanter fra Basij-militsen, med kniver, batonger og kjetting kom på bussen. De angrep først sjåføren, så gikk de løs på tilfeldige passasjerer.
«Lars» kroket seg sammen bak setet. Han hørte kvinner som skrek og fra der han hadde huket seg ned kunne han se blod på gulvet.
Så fikk Basijene øye på «Lars».
- Hvor er du fra, skrek en.
«Lars» svarte han var norsk og ble dratt ut av bussen og tvunget opp til en vegg. Anklagene haglet mot ham. Han var spion, vestlig journalist, reporter for CNN og BBC.
- De snakket engelsk til meg fordi de trodde jeg ikke forstod farsi. Jeg var så redd at jeg ikke greide å svare. Jeg hadde allerede sett hva de hadde gjort mot de andre passasjerene.
Lyden av knær som ikke lenger finnes
Han fikk en hette over hodet, ble plassert mellom to menn på en motorsykkel og ført til det han tror kan ha vært en midlertidig utendørs base. Et kaotisk syn møtte ham da de tok av ham hetta. Det var nærmere hundre mennesker. Demonstranter, Revolusjonsgarden og Basij-milits på alle sider.
Nye beskyldninger haglet mot ham. «Lars» ble holdt et stykke unna de andre fangene.
- De dro en gutt opp til meg og ropte «Se, se! Det er dette vi gjør mot fiendene våre». Jeg så ham i øynene mens de gjøv løs på ham med batonger. Jeg hørte lyden av knær som... som ikke lenger finnes.
Lignende mishandling skjedde flere steder rundt ham. En kvinne fikk en batong kjørt inn i munnen.
En minibuss full av folk ble påtent og de som forsøkte å rømme ble skutt.
Da en ung gutt blant demonstrantene ropte Allah ho Akbar kjørte Basij-milits mot ham med en stor bil. Han stod inntil en vegg og ble klemt mellom bilen og veggen.
- De stoppet ikke. De bare fortsatte å kjøre mot veggen mens hjulene spant.
Da bilen tilslutt rygget gutten falt om på bakken. «Lars» så også en kvinne som fikk hodet kjørt over av en bil.
Ubesvarte spørsmål
Det er disse bildene som hjemsøker ham nå. I drømme og på lys dag. Plutselig kan et blikk på gaten i Oslo minne ham om blikket til et av torturofrene som vred seg i smerte over torturen fra Basij-militsen.
- Det er så mange ubesvarte spørsmål. Hva får mennesker til å gjøre slike grusomme handlinger? Og hvordan kan jeg leve med å ha sett det, men ikke ha gjort noe for å stoppe det? Selv om jeg vet at jeg ikke ville sittet her i dag om jeg hadde forsøkt.
«Lars» ønsker ikke stå fram med fullt navn og bilde. Han er redd, orker ikke bli gjenkjent på gaten i Oslo og redd for vennene sine i Iran. Historien hans er blitt et av mange vitneutsagn i rapporten som Amnesty lanserte denne uken From protest to prison: Iran one year after the election.
Etter å ha blitt tvunget til å se på overgrepene i tre lange timer lot de ham gå og han ble fulgt hjem av en Basij. «Lars» ble ikke selv fysisk skadet.
- På en måte ville jeg gjerne bli i Iran og fortsette studiene mine, men jeg var livredd. Alle var redde, ingen visste hva som kom til å skje. Og hva er vitsen med å studere skjønnhet i en krigssone? Alt kjentes kaotisk etter å ha sett folk bli drept og torturert.
Bedt om å forlate Iran
«Lars» sov med klærne på, livredd for å bli tatt på nytt. En ettermiddag i februar ble han oppsøkt av en mann han antar må ha vært en representant fra regimet og fikk beskjed om at han måtte forlate Iran. Dagen etter vendte han hjem til Norge.
Men selv om han fysisk har forlatt landet har han nå fire måneder etter at han kom hjem vanskelig for å la Iran ligge. Han forteller om mannen fra basij-militsen som ble beordret til å følge ham hjem.
Han kjøpte mat til meg på vei hjem og sa: «Dette er ikke det egentlige Iran. Dette er ikke rettferdig» «Lars» understreker flere ganger at dette er verken alt hva Iran dreier seg om eller hvordan alle iranere er.
- Selvfølgelig vet jeg at dette er ikke det egentlige Iran. Dette er ikke rettferdig.
Les Fra protest til fengsel i Iran om Amnestys nye rapport som oppsummerer det siste året i Iran.