En ny aktivistbølge i Kina

Siden opprøret på Den himmelske freds plass i 1989, har kinesiske myndigheter slått hardt ned på alle som våger å heve røsten for demokratiske reformer – noe fredsprisvinner Liu Xiaobo er den fremste eksponenten for i disse dager. Det voldsomme oppgjøret med demokratiforkjemperne for 21 år siden, etterlot en radbrukket aktivistbevegelse.

– Men de siste årene har den reist seg igjen. Den sprer seg som sand i samfunnet og øker i omfang, sier Chine Chan til amnesty.no. Hun leder Amnesty Internationals Kina-arbeid fra sekretariatets satelittkontor i Hong Kong.

En ny aktivisme
Men den nye aktivistbevegelsen skiller seg fra den som viste sitt ansikt til verden de dramatiske dagene i 1989.

Siden den gang har Kinas økonomi tatt av. 500 millioner mennesker er i følge Verdensbanken blitt hentet ut av fattigdom og en massiv, kunnskapsrik, teknologisk avansert og velstående middelklasse har sett dagens lys. Men det er i byene. På landsbygda, der halvparten av befolkningen bor, er folk omtrent akkurat like fattige som før og forskjellene i samfunnet har økt dramatisk.

Chine Chan peker nettopp på konsekvensene av Kinas raske økonomiske vekst og myndighetenes manglende ansvarlighet ovenfor egne borgere som grobunn for den nye aktivismen. Folk er lei baksiden av vekstmedaljen. Av maktmisbruk og korrupsjon. Av massive miljøproblemer som følge av den raske industrialiseringe. Av tvangsutkastelser og ekspropriering av land som følge av statens utbygginger. Av manglende arbeiderrettigheter og umenneskelige forhold i produksjonsbedriftene som pøser ”made in China” ut over verdensmarkedet.

– Alt dette skaper konflikt mellom folket og myndighetene, sier Chan.

Det siste tiåret har derfor kravene om sivile og økonomiske rettigheter økt i styrke og omfang.

Marsjerer mot Beijing
– Millioner henvender seg til Beijing for å kjempe for rettferdighet i sine egne, private saker. Etterhvert som de får erfaring, hjelper de også andre å søke oppreisning, sier Chan, og forteller at stadig flere jurister er villige til å ta opp kampen for folks sivile og økonomiske rettigheter – der terskelen er litt høyere for hva som er tillatt å ytre seg om.

Konsekvensen er at stadig flere får en forståelse av at de har ukrenkelige rettigheter, som favner langt videre enn retten til rent vann eller beskyttelse mot korrupte tjenestemenn.

– Folk har også begynt å forstå at sivil og politisk frihet er redskapet de trenger for å kunne heve røsten, spre informasjon og samle støtte for sine krav. At de må kjempe for sivile og politiske rettigheter for å kunne påvirke loven, påpeker Songlian Wang, research-koordinator i nettverket Chinese Human Rights Defenders.

Både Chine Chan og Songlian Wang mener dagens aktivister har en langt mer informert agenda enn demonstrantene i 1989.

– Språkbruk og tenkemåte rundt menneskerettigheter har seget inn i folks bevissthet. Klagebrev og protestslagord fra både individer og grupper på grasrotnivå bærer ofte preg av ”menneskerettighets-språk”, sier Wang, og forteller hvordan vanlige mennesker stadig oftere siterer artikkel 35 i Grunnloven, som gir kinesiske borgere ytrings- og forsamlingsfrihet, når de samles for å protestere. Eller de siterer straffeloven når de tar grep for å beskytte sine rettigheter.

En nasjonal bevegelse?
Men i et land med 1,34 milliarder innbyggere – hvor mange er egentlig ”aktivister”, definert som individer som kjemper for sine og andres rettigheter med fredelige midler?

Chan mener at villigheten til å tenke på og snakke om rettigheter brer seg til stadig større deler av befolkningen.

– Men antallet aktivister som klarer å organisere og gjennomføre aksjoner er fortsatt relativt beskjeden, på grunn av den strenge kontrollen. Men antallet øker stadig, sier Chan.

Songlian Wang påpeker at mange av dem som på grasrotnivå kjemper for konkrete rettigheter, ofte trer ut av aktivistrollen når deres sak er ferdig.
– Det er tvilsomt om folk på grasrotnivå er klar over at de er del av en ”bevegelse”. En gruppe innbyggere i en landsdby i Shaanxi kjemper kanskje for sine landrettigheter, men de har lite kjennskap til at ekspropriering også skjer i andre deler av landet, sier Wang.

Men mangelen på informasjon til grasrota på landsbygda står for fall. Internett er blant faktorene som er i ferd med å endre informasjonsflyten i Kina dramatisk, til tross for sensuren.

– Jeg tror det er snakk om en prosess, og over tid vil flere få kjennskap til at en bevegelse eksisterer og at de er en del av den, mener Wang.
Hun er imidlertid varsom med å konkludere at utviklingen vil føre til politisk liberalisering på sikt. Tiden vil vise hvor pendelen svinger.

– I 1989 var det også optimisme og samfunnet var mer åpent. Lite visste folk om hva myndighetene var kapable til å gjøre. Det kan like gjerne skje igjen – at myndighetene slår hardt ned på aktivisme. Det er spekulasjoner om at det kan skje etter 10. desember, påpeker hun.

Ikke bare intellektuelle
Uansett utfall – utviklingen det siste tiåret har ført til at rettighetskamp ikke lenger er forbeholdt en intelektuell elite. At mannen i gata i større grad enn før er en del av ”rettighetsbevegelsen”, ifølge Chine Chan. Som eksempel nevner hun Chen Guangcheng – den blinde småbarnspappaen og landsbyboeren som lærte seg selv jus og stod opp mot tvangssterilisering og tvangsaborter.

– Hans historie viser at det ikke bare er eliten som kan stå opp for folkets rettigheter. Alle kan. Og jo mer myndighetene undertrykker menneskerettighetsaktivister som Chen Guangcheng, jo mer vil grasrota mobilisere i solidaritet, mener Chan.

Hun understreker at det er viktig for organisasjoner som Amnesty å bidra til å mobilisere og engasjere den jevne kineser i rettighetsarbeidet.

– Det vil gi oss langt mer slagkraft, langt raskere.



Om fredsprisen:
Aksjonér for fredsprisvinneren

Fakkeltog for Liu Xiaobo

Se også:
Aksjonér for Chen Guancheng

Økt politisk frihet i Kina?

- Fredsprisen styrker Kinas dissidenter

Google fortsatt sensurert i Kina

Amnesty fordømmer begrensninger for Liu Xia

Ideologi versus teknologi i Kina