Knuste drømmer
Drømmen om et bedre liv får flere og flere fattige mennesker til å søke mot de store byene, men myndighetene gjør lite for å ta vare på dem. Mange som reiser til byene ender opp i slumområder, hvor fattigdom og vold regjererer.
Publisert:
18. Mar 2011, kl. 15:35
|
Sist oppdatert:
28. Mar 2011, kl. 09:38
I Amnesty-rapporten The Unseen Majority: Nairobi’s Two Million Slum-dwellers tegnes et trist bilde av hvordan fattigdom kjedes sammen med omfattende menneskerettighetsbrudd og sosial marginalisering i slummen. Menneskene som bor der har ikke tilgang på rent vann og sanitære forhold. Boligene deres, som ofte er snekret sammen av blikk og avfall, er en helserisiko. Det investeres lite eller ingenting i skoler, veier og lokale helseklinikker, og kriminaliteten lever sitt eget liv.
Forsømt og forsøplet
I stedet for å sørge for at folk kan leve verdige liv og bidra positivt til økonomien, prioriterer myndigheter å investere i eiendom og telekommunikasjon. Det er dette som på kort sikt gir økonomisk vekst og internasjonal konkurransedyktighet. Lavinntektsområder og forsteder forsømmes og forsøples. Ofrene for denne utviklingen er sårbare og risikoutsatte grupper som ungdom, barn, funksjonshemmede og gamle.
De usikre bo- og sanitetsforholdene og fattigdommen fører også til at kvinner er sårbare for vold. De har ikke tilgang på grunnleggende helsetjenester og må ofte gå langt for å komme på do og vaske seg. Om natta er det farlig, fortalte en kvinne Amnesty snakket med da en delegasjon besøkte slummen i fjor sommer. Hun ønsker å være anonym.
– Det er ikke innlagt do i husene vi bor i. Men går man ut på natta blir man overfalt eller voldtatt. Det er spesielt for kvinner siden vi ikke bare risikerer å bli utsatt for tyveri, men også seksualisert vold, sier hun.
Mer fokus på byer
Bildet av byutviklingen i fattige land er likevel sammensatt. Byer er omdreiningspunkter for økonomisk vekst. De tiltrekker seg industri og utenlandske investeringer og kan også skape mange nye arbeidsplasser. Ingen land har vokst seg rike på bare å produsere råvarer og satse på jordbruk.
Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim har tidligere tatt til orde for at norsk og internasjonal bistand i større grad må fokusere på fattigdomsbekjempelse og vekstmuligheter i utviklingslandenes byer.
- Det er i byer og tettsteder i fattige land at den store befolkningsveksten skjer. Samtidig som urbanisering kan gi muligheter for økonomisk vekst, er den store utfordringen hvordan det kan skje uten at det fører til hjerteskjærende fattigdom og slum. Utviklingspolitikkens hovedmål er å bekjempe fattigdom, og vi må bidra til at folk kan flytte til byer uten at det skaper nød, uttaler Solheim til amnesty.no.
Halvparten bor i byer
I dag bor mer enn halvparten av jordens befolkning i byer. I 2050 forventes tallet i følge FN å stige til to tredjedeler. 38 prosent av afrikanerne bor i byer i dag, og fortsetter befolkningsveksten i samme spor vil dette øke til 60 prosent, mer enn én milliard mennesker, i løpet av de neste førti årene.
– En bistandspolitikk som ikke tar dette innover seg blir fort ineffektiv og irrelevant, skrev utviklingsministeren i forbindelse med lanseringen av en UD-rapport om urbaniseringens utfordringer og muligheter.
Mange utviklingseksperter er enige om at urbanisering er nødvendig med tanke på fattigdomsbekjempelse og for å få hektet seg på den globale økonomien.
- Urbanisering blir ofte sett på som en forutsetning for økonomisk og sosial utvikling. I vår del av verden har utvikling og urbanisering hengt sammen, og det er ingen grunn til å tro at dette skal fungere annerledes i utviklingsland. Endringer på landsbygda og befolkningsvekst – en modernisering av samfunnet – fører ofte til at folk flytter inn til byene, fortsetter Solheim.
Knuste håp
Men urbaniseringen, som potensielt kan være en kilde til økonomisk vekst og velstand, kommer ikke alle til gode. Det investeres nemlig lite i slum og bosettinger, sammenlignet med andre områder.
«For fattige i rurale og urbane strøk representerer byene muligheter og håp. Håpet knuses for de fleste av strukturelle og økonomiske særinteresser som effektivt hindrer mulighetene for et bedre liv. Antallet dette gjelder øker og bidrar til økt konflikt og usikkerhet», heter det i den samme UD-rapporten.
Det skjer stadig vekk tvangsutkastelser i slummen i Nairobi. Grunnen til at folk kastes ut kan være at myndighetene vil bruke områdene til kommersiell virksomhet. Uten eiendomsrettighetene ligger beboerne tynt an. De kan når som helst kastes ut, ofte helt uten varsel.
– Bulldoserne kom rett etter midnatt og politiet og sikkerhetspersonell ba oss forlate husene og ta med oss barna. Da vi spurte hvorfor de ville jevne husene med jorda, bare svarte de at de fulgte ordre, forteller en kvinne fra Deep Sea-bebyggelsen i Nairobi. Kort tid etter skjøt politiet med tåregass inn i folkemengden mens alle røsket med seg så mye de klarte av eiendelene sine. Ikke alle rakk å få med seg tingene sine før bulldoserne smadret området.
Feilslått utviklingspolitikk
Bakteppet for Kenyas fattigdom strekker seg langt tilbake i tid. Portugiserne var de første europeerne som utforsket deler av dagens Kenya, og kontrollerte etter hvert kyststripen fra Malindi til Mombasa. Denne kontrollen klarte de ikke å beholde.
På 1700- og 1800-tallet var Kenya åsted for stridigheter mellom flere europeiske kolonimakter inntil landet kom under britisk kolonistyre i 1895 og ble en del av Britisk Østafrika. De hvite settlerne etablerte store kaffe- og teplantasjer som også i dag er en av landets viktigste eksportvarer. I 1963 fikk landet sin uavhengighet fra britene, men noe reelt demokrati ble det ikke.
Frem til 1990-tallet var Kenya som en ettpartistat å regne med forbud mot andre partier enn Kenya African National Union (KANU). Internasjonalt press førte til en endring av dette politiske landskapet, men samtidig ble også store deler av Kenyas utviklingspolitikk bestemt utenfra.
På 1980- og 1990-tallet begynte nemlig Kenya å motta bistand og lån fra blant annet Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), med krav om omfattende liberalisering og privatisering av offentlige tjenester. Slikt har dessverre ikke vært positivt for de fattigste som ofte ikke kan betale hva det koster.
Andre «pullfaktorer» bak urbaniseringen er klima- og matvarekriser som gjør at folk må finne andre inntektsmuligheter. I tillegg til Kenya sliter også østafrikanske land som Etiopia, Somalia, Uganda, Sudan, Tanzania og Djibouti med tørke og sult. Hjelpeorganisasjoner anslo i 2009 at 23 millioner mennesker i Øst-Afrika trues av sult. De siste årene har president Kibaki måttet tåle hard kritikk for at hans regjering ikke har avverget sultkatastrofen på landsbygda og har levd på internasjonal matbistand fremfor å modernisere landbruket. I fjor uttalte vestlige eksperter til Bistandsaktuelt at myndighetene er for treige. Selv skylder Kibaki på langvarig tørke, høye drivstoffpriser og finanskrisen for matsituasjonen kenyanerne nå opplever.
Fattige involveres ikke
I Nairobis slum er privatisering spesielt utfordrende. Menneskene som bor der er ikke en kjøpesterk kundegruppe. I følge forsker O A K’Akumu fra Housing and Building Research Institute ved Universitetet i Nairobi er dette spesielt problematisk når det gjelder vannprivatisering i Kenya generelt og i slummen spesielt.
«Vanntilførsel har ikke blitt utbygget til uformelle bosetninger til tross for omfattende økonomisk støtte fra internasjonale donorer», skriver han i en rapport om vannprivatisering. Man regner med at bare 24% av bosetningene i slummen har innlagt vann sammenlignet med 92% av bosetningene i resten av Nairobi.
Ettersom eierskapsrettigheter i slummen ikke er formalisert, er det vanskelig å få på plass innlegging av vann i private husholdninger. Han kritiserer videre vannloven fra 2002 for ikke å ta høyde for at fattige ikke kan betale for vann. Noen steder er prisene for å kjøpe vann fra private selgere i slummen fem ganger så høy som i områdene hvor middelklassen er bosatt.
– Vi har ikke råd til dette. Resultatet er at vi og ungene våre må skippe dusjen og bare vaske klær en gang i blant, fortalte en anonym informant Amnesty.
Selv om vannloven i utgangspunktet åpner for større grad av deltakelse fra de fattige har lite skjedd. Etter det Amnesty kjenner til har flere prestisjefylte FN-støttede prosjekt for forbedring av slummen i Nairobi i praksis ikke involvert de fattige overhode.
Erik Solheim har selv vært i slummen i Nairobi og forteller at den enorme fattigdommen gjorde et stort inntrykk.
- Folk bor tett på hverandre, uten noe skikkelig sted å gå på do, vaske seg eller tømme søppel. Byplanlegging og klimahensyn er viktig når byene vokser. Det må iverksettes tiltak på flere plan, slik at byer som Nairobi kan takle flere innbyggere bedre, avslutter han.
FAKTA OM SLUM
• Halvparten av verdens befolkning bor i byer. I 2050 forventes tallet i følge FN å stige til to tredjedeler.
• Byer er viktige for å skape økonomisk vekst, men det investeres for lite i sosiale rettigheter for de fattigste som lever der.
• I slummen i Nairobi anslås det å leve mer enn 2 millioner mennesker, mange av dem under uverdige og helseskadelige forhold.
• Amnesty krever at kenyanske myndigheter sikrer fattige tilgang til grunnleggende helsetjenester og sanitære forhold i slummen, og får en slutt på tvangsutkastelser og kjønnsbasert vold.
Forsømt og forsøplet
I stedet for å sørge for at folk kan leve verdige liv og bidra positivt til økonomien, prioriterer myndigheter å investere i eiendom og telekommunikasjon. Det er dette som på kort sikt gir økonomisk vekst og internasjonal konkurransedyktighet. Lavinntektsområder og forsteder forsømmes og forsøples. Ofrene for denne utviklingen er sårbare og risikoutsatte grupper som ungdom, barn, funksjonshemmede og gamle.
De usikre bo- og sanitetsforholdene og fattigdommen fører også til at kvinner er sårbare for vold. De har ikke tilgang på grunnleggende helsetjenester og må ofte gå langt for å komme på do og vaske seg. Om natta er det farlig, fortalte en kvinne Amnesty snakket med da en delegasjon besøkte slummen i fjor sommer. Hun ønsker å være anonym.
– Det er ikke innlagt do i husene vi bor i. Men går man ut på natta blir man overfalt eller voldtatt. Det er spesielt for kvinner siden vi ikke bare risikerer å bli utsatt for tyveri, men også seksualisert vold, sier hun.
Mer fokus på byer
Bildet av byutviklingen i fattige land er likevel sammensatt. Byer er omdreiningspunkter for økonomisk vekst. De tiltrekker seg industri og utenlandske investeringer og kan også skape mange nye arbeidsplasser. Ingen land har vokst seg rike på bare å produsere råvarer og satse på jordbruk.
Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim har tidligere tatt til orde for at norsk og internasjonal bistand i større grad må fokusere på fattigdomsbekjempelse og vekstmuligheter i utviklingslandenes byer.
- Det er i byer og tettsteder i fattige land at den store befolkningsveksten skjer. Samtidig som urbanisering kan gi muligheter for økonomisk vekst, er den store utfordringen hvordan det kan skje uten at det fører til hjerteskjærende fattigdom og slum. Utviklingspolitikkens hovedmål er å bekjempe fattigdom, og vi må bidra til at folk kan flytte til byer uten at det skaper nød, uttaler Solheim til amnesty.no.
Halvparten bor i byer
I dag bor mer enn halvparten av jordens befolkning i byer. I 2050 forventes tallet i følge FN å stige til to tredjedeler. 38 prosent av afrikanerne bor i byer i dag, og fortsetter befolkningsveksten i samme spor vil dette øke til 60 prosent, mer enn én milliard mennesker, i løpet av de neste førti årene.
– En bistandspolitikk som ikke tar dette innover seg blir fort ineffektiv og irrelevant, skrev utviklingsministeren i forbindelse med lanseringen av en UD-rapport om urbaniseringens utfordringer og muligheter.
Mange utviklingseksperter er enige om at urbanisering er nødvendig med tanke på fattigdomsbekjempelse og for å få hektet seg på den globale økonomien.
- Urbanisering blir ofte sett på som en forutsetning for økonomisk og sosial utvikling. I vår del av verden har utvikling og urbanisering hengt sammen, og det er ingen grunn til å tro at dette skal fungere annerledes i utviklingsland. Endringer på landsbygda og befolkningsvekst – en modernisering av samfunnet – fører ofte til at folk flytter inn til byene, fortsetter Solheim.
Knuste håp
Men urbaniseringen, som potensielt kan være en kilde til økonomisk vekst og velstand, kommer ikke alle til gode. Det investeres nemlig lite i slum og bosettinger, sammenlignet med andre områder.
«For fattige i rurale og urbane strøk representerer byene muligheter og håp. Håpet knuses for de fleste av strukturelle og økonomiske særinteresser som effektivt hindrer mulighetene for et bedre liv. Antallet dette gjelder øker og bidrar til økt konflikt og usikkerhet», heter det i den samme UD-rapporten.
Det skjer stadig vekk tvangsutkastelser i slummen i Nairobi. Grunnen til at folk kastes ut kan være at myndighetene vil bruke områdene til kommersiell virksomhet. Uten eiendomsrettighetene ligger beboerne tynt an. De kan når som helst kastes ut, ofte helt uten varsel.
– Bulldoserne kom rett etter midnatt og politiet og sikkerhetspersonell ba oss forlate husene og ta med oss barna. Da vi spurte hvorfor de ville jevne husene med jorda, bare svarte de at de fulgte ordre, forteller en kvinne fra Deep Sea-bebyggelsen i Nairobi. Kort tid etter skjøt politiet med tåregass inn i folkemengden mens alle røsket med seg så mye de klarte av eiendelene sine. Ikke alle rakk å få med seg tingene sine før bulldoserne smadret området.
Feilslått utviklingspolitikk
Bakteppet for Kenyas fattigdom strekker seg langt tilbake i tid. Portugiserne var de første europeerne som utforsket deler av dagens Kenya, og kontrollerte etter hvert kyststripen fra Malindi til Mombasa. Denne kontrollen klarte de ikke å beholde.
På 1700- og 1800-tallet var Kenya åsted for stridigheter mellom flere europeiske kolonimakter inntil landet kom under britisk kolonistyre i 1895 og ble en del av Britisk Østafrika. De hvite settlerne etablerte store kaffe- og teplantasjer som også i dag er en av landets viktigste eksportvarer. I 1963 fikk landet sin uavhengighet fra britene, men noe reelt demokrati ble det ikke.
Frem til 1990-tallet var Kenya som en ettpartistat å regne med forbud mot andre partier enn Kenya African National Union (KANU). Internasjonalt press førte til en endring av dette politiske landskapet, men samtidig ble også store deler av Kenyas utviklingspolitikk bestemt utenfra.
På 1980- og 1990-tallet begynte nemlig Kenya å motta bistand og lån fra blant annet Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), med krav om omfattende liberalisering og privatisering av offentlige tjenester. Slikt har dessverre ikke vært positivt for de fattigste som ofte ikke kan betale hva det koster.
Andre «pullfaktorer» bak urbaniseringen er klima- og matvarekriser som gjør at folk må finne andre inntektsmuligheter. I tillegg til Kenya sliter også østafrikanske land som Etiopia, Somalia, Uganda, Sudan, Tanzania og Djibouti med tørke og sult. Hjelpeorganisasjoner anslo i 2009 at 23 millioner mennesker i Øst-Afrika trues av sult. De siste årene har president Kibaki måttet tåle hard kritikk for at hans regjering ikke har avverget sultkatastrofen på landsbygda og har levd på internasjonal matbistand fremfor å modernisere landbruket. I fjor uttalte vestlige eksperter til Bistandsaktuelt at myndighetene er for treige. Selv skylder Kibaki på langvarig tørke, høye drivstoffpriser og finanskrisen for matsituasjonen kenyanerne nå opplever.
Fattige involveres ikke
I Nairobis slum er privatisering spesielt utfordrende. Menneskene som bor der er ikke en kjøpesterk kundegruppe. I følge forsker O A K’Akumu fra Housing and Building Research Institute ved Universitetet i Nairobi er dette spesielt problematisk når det gjelder vannprivatisering i Kenya generelt og i slummen spesielt.
«Vanntilførsel har ikke blitt utbygget til uformelle bosetninger til tross for omfattende økonomisk støtte fra internasjonale donorer», skriver han i en rapport om vannprivatisering. Man regner med at bare 24% av bosetningene i slummen har innlagt vann sammenlignet med 92% av bosetningene i resten av Nairobi.
Ettersom eierskapsrettigheter i slummen ikke er formalisert, er det vanskelig å få på plass innlegging av vann i private husholdninger. Han kritiserer videre vannloven fra 2002 for ikke å ta høyde for at fattige ikke kan betale for vann. Noen steder er prisene for å kjøpe vann fra private selgere i slummen fem ganger så høy som i områdene hvor middelklassen er bosatt.
– Vi har ikke råd til dette. Resultatet er at vi og ungene våre må skippe dusjen og bare vaske klær en gang i blant, fortalte en anonym informant Amnesty.
Selv om vannloven i utgangspunktet åpner for større grad av deltakelse fra de fattige har lite skjedd. Etter det Amnesty kjenner til har flere prestisjefylte FN-støttede prosjekt for forbedring av slummen i Nairobi i praksis ikke involvert de fattige overhode.
Erik Solheim har selv vært i slummen i Nairobi og forteller at den enorme fattigdommen gjorde et stort inntrykk.
- Folk bor tett på hverandre, uten noe skikkelig sted å gå på do, vaske seg eller tømme søppel. Byplanlegging og klimahensyn er viktig når byene vokser. Det må iverksettes tiltak på flere plan, slik at byer som Nairobi kan takle flere innbyggere bedre, avslutter han.
FAKTA OM SLUM
• Halvparten av verdens befolkning bor i byer. I 2050 forventes tallet i følge FN å stige til to tredjedeler.
• Byer er viktige for å skape økonomisk vekst, men det investeres for lite i sosiale rettigheter for de fattigste som lever der.
• I slummen i Nairobi anslås det å leve mer enn 2 millioner mennesker, mange av dem under uverdige og helseskadelige forhold.
• Amnesty krever at kenyanske myndigheter sikrer fattige tilgang til grunnleggende helsetjenester og sanitære forhold i slummen, og får en slutt på tvangsutkastelser og kjønnsbasert vold.