Han ser meg aldri gråte
Vi sørger for å fortelle Rasul om den enorme støtten han får fra Amnesty og alle aktivistene rundt omkring i verden. Det går nesten ikke an å beskrive med ord hva denne støtten betyr for oss. Den holder Rasul i live, forteller moren Fatimat.
Publisert:
24. Jun 2010, kl. 14:24
|
Sist oppdatert:
29. Jun 2010, kl. 14:42
Fatimat Tekaeva, moren til Rasul Kudaev, er en liten, spinkel kvinne med sterke øyne som ser på folk med intensitet og varme fra under hijaben. Hun erklærer, med tårer i øyekroken, at hun forteller Rasul alt hun vet ned i minste detalj, og at opplevelsene fra rundreisen i Norge trolig vil gi han en kraftig vitamininnsprøytning. Det gleder hun seg til. Hvordan han har det betyr alt for henne.
Sterkt press
Fatimat forteller at myndighetene også tydelig har merket seg oppmerksomheten saken til Rasul har fått i utlandet, noe som har hatt både positive og negative konsekvenser. Myndighetene nekter blant annet familien å gi Rasul de medisinene han trenger. På den måten håper de å presse dem til stillhet. På hjemmebane har situasjonen også tilspisset seg. Fatimat har selv opplevd å bli nesten overkjørt to ganger. Disse nesten-ulykkene var ingen tilfeldighet, sier hun. Flere ganger har maktpersoner også tvunget henne med seg til et nærliggende kontor – som offisielt har som oppgave å bekjempe terrorisme – og beordret henne til å holde munn.
Fatimat bedyrer at presset de utsettes for ikke gjør at de blir passive og at prosessen stagneres. Tvert imot føler de heller en sterk motivasjon og inspirasjon til å opprettholde trøkket. Den sterke forbannelsen de føler gjør at de står på ufortrødent videre uten tanke for konsekvensene. Fatimat forteller at hun har lært seg å ikke bli redd.
Det at Amnesty følger opp saken til Rasul merkes også av de pårørende til de andre som er i samme situasjon som han. Blant annet har det ført til at familiene får lov til å bringe så mye mat de ønsker til sine kjære bak lås og slå. Fatimat forteller at hun henter mye styrke fra kvinnefellesskapet mellom disse mødrene.
En glad gutt
Rasul er en ung mann på 31 år, men de siste ni årene har livet hans vært et kaos av beskyldninger og traumatiske fengselsopphold. Fatimat lyser opp når hun beskriver den sønnen han en gang var; en sprudlende gutt, en drømmer som først ville se verden og så stifte familie. Derfor la han også ut på den lange reisen som skulle ende så tragisk. Og av den grunn vil han kanskje aldri få oppleve å få sine egne barn.
For å glede han bringer Fatimat med seg Rasuls niese på halvannet år til fengselet så ofte hun kan. Da går tiden de har sammen veldig fort, og Rasul har ikke øyne for noen andre. I de få timene er han bare glad.
Får aldri omfavne han
Fatimat forteller at hun kun får besøke Rasul i fengselet én gang annenhver måned. Tre timer har de sammen da – på hver sin side av en glassvegg. Sist hun så han var i slutten av mai. Fatimat lengter etter han hele tiden mellom besøkene. Men hun lengter etter han mens hun er hos han også; etter å klemme han, omfavne han og gi han følelsen av trygghet, om så bare for en kort stund. Når de snakker sammen tåler han ikke så mye. I tillegg til å være alvorlig svekket fysisk, er han presset til grensen for hva et menneske kan tåle av mental påkjenning. Fatimat sier at hun må vokte seg for hva hun sier fordi han lett blir irritabel og amper. Han er som en trykkoker.
Fangevokterne har hun aldri opplevd å få noen sympatiserende blikk fra. Fatimat har aldri sett noen som helst reaksjon i stålansiktene de setter opp. Egentlig føler hun bare at de venter på at hun skal bryte sammen. Det ville gledet dem å se hennes tårer. Derfor behandler hun dem også som luft.
Fatimat sier at hun aldri tillater seg selv å gråte så Rasul ser det. Hun ønsker bare at han skal se henne som sterk, en som har ”troen” på at det vil ordne seg. Hun tror ikke han ville holdt ut hvis han hadde sett henne bryte sammen. Isteden skriver han dikt som han dedikerer til Fatimat; om hvor unik hun er og hvordan andre mødre aldri ville overlevd hennes situasjon. Fatimat gråter heller når fengselsdøren lukkes bak henne.
Tilværelsen dreier seg ikke om noe annet
Fatimat er selv alene. Faren var aldri tilstede i Rasuls og brorens oppvekst, og i dag bor Fatimat sammen med Rasuls bror og hans familie. Hun sier at uten den støtten hun har fått av svigerfamilien til sønnen ville hun aldri klart seg alene. Dagene går med til å gjøre litt husarbeid og stelle i stand måltider. Men Fatimat sier at hennes hovedoppgave først og fremst er å jobbe for sønnen. Hun tenker på han hele tiden.
Fatimat sliter selv veldig med helsen etter alt hun har opplevd, og hun trenger sterke medisiner for å holde seg gående. Hun har mange stressymptomer og sover dårlig hver eneste natt. Situasjonen familien befinner seg i har selvfølgelig også store økonomiske konsekvenser. Hun har aldri råd til medisiner både til seg selv og Rasul. Så da må hun velge og hun sier at akkurat det valget er lett. Hun lider seg gjennom smertene.
Fremtiden
I årene 2001 til 2004 var Rasul forsvunnet og ingen visste om han var død eller levende. Fatimat forteller at disse årene var hjerteskjærende og nærmest lammet familien helt. Bare etter at han kom hjem til Russland fikk familien vite at han hadde vært på Guantánamo. Det var helt absurd da det gikk opp for dem at det var der han hadde vært. Ingen skjønte hvorfor eller hvordan. Fatimat har allikevel aldri snakket med Rasul om oppholdet der. Opplevelsene i den amerikanske fangeleiren er fortsatt traumatiske for han og hun merker at det er for sårbart å snakke om.
Fatimat er veldig usikker på hva fremtiden vil bringe. Rasul risikerer livstid i fengsel, men ingen vet hvor lang tid det vil ta å få en dom i saken. Hun vet nesten ikke selv hva som er verst – å ikke vite eller å vite at der han er utsettes han for grusom tortur. Det gjør bare så inderlig vondt uansett. Nå er alt i Allahs hender, avslutter Fatimat.
Aksjoner for Rasul Kudaev her
VG Nett: Rasul ble fengslet fordi han ble sendt hjem med terrorist-stempel i pannen
Les John Peder Egenæs sin kronikk om Medvedevs gjeld i Dagsavisen
Fatimat og Rasuls advokat, Magamed Abubakarov, var i Oslo i går og fortsetter sin Norgesturné i dag. Du kan møte dem her:
Stavanger: 24. juni kl. 19.00
Kult.Kafeen (Sølvberggata 2)
Kristiansand: 26. juni kl. 13.00
Hos Naboen
Trondheim: 28. juni kl. 19.30
Trondheim Kunstforeningens lokaler på Ni Muser (Bispegata 9)
Bergen: 30. juni kl. 18.00
Raftohuset
Sterkt press
Fatimat forteller at myndighetene også tydelig har merket seg oppmerksomheten saken til Rasul har fått i utlandet, noe som har hatt både positive og negative konsekvenser. Myndighetene nekter blant annet familien å gi Rasul de medisinene han trenger. På den måten håper de å presse dem til stillhet. På hjemmebane har situasjonen også tilspisset seg. Fatimat har selv opplevd å bli nesten overkjørt to ganger. Disse nesten-ulykkene var ingen tilfeldighet, sier hun. Flere ganger har maktpersoner også tvunget henne med seg til et nærliggende kontor – som offisielt har som oppgave å bekjempe terrorisme – og beordret henne til å holde munn.
Fatimat bedyrer at presset de utsettes for ikke gjør at de blir passive og at prosessen stagneres. Tvert imot føler de heller en sterk motivasjon og inspirasjon til å opprettholde trøkket. Den sterke forbannelsen de føler gjør at de står på ufortrødent videre uten tanke for konsekvensene. Fatimat forteller at hun har lært seg å ikke bli redd.
Det at Amnesty følger opp saken til Rasul merkes også av de pårørende til de andre som er i samme situasjon som han. Blant annet har det ført til at familiene får lov til å bringe så mye mat de ønsker til sine kjære bak lås og slå. Fatimat forteller at hun henter mye styrke fra kvinnefellesskapet mellom disse mødrene.
En glad gutt
Rasul er en ung mann på 31 år, men de siste ni årene har livet hans vært et kaos av beskyldninger og traumatiske fengselsopphold. Fatimat lyser opp når hun beskriver den sønnen han en gang var; en sprudlende gutt, en drømmer som først ville se verden og så stifte familie. Derfor la han også ut på den lange reisen som skulle ende så tragisk. Og av den grunn vil han kanskje aldri få oppleve å få sine egne barn.
For å glede han bringer Fatimat med seg Rasuls niese på halvannet år til fengselet så ofte hun kan. Da går tiden de har sammen veldig fort, og Rasul har ikke øyne for noen andre. I de få timene er han bare glad.
Får aldri omfavne han
Fatimat forteller at hun kun får besøke Rasul i fengselet én gang annenhver måned. Tre timer har de sammen da – på hver sin side av en glassvegg. Sist hun så han var i slutten av mai. Fatimat lengter etter han hele tiden mellom besøkene. Men hun lengter etter han mens hun er hos han også; etter å klemme han, omfavne han og gi han følelsen av trygghet, om så bare for en kort stund. Når de snakker sammen tåler han ikke så mye. I tillegg til å være alvorlig svekket fysisk, er han presset til grensen for hva et menneske kan tåle av mental påkjenning. Fatimat sier at hun må vokte seg for hva hun sier fordi han lett blir irritabel og amper. Han er som en trykkoker.
Fangevokterne har hun aldri opplevd å få noen sympatiserende blikk fra. Fatimat har aldri sett noen som helst reaksjon i stålansiktene de setter opp. Egentlig føler hun bare at de venter på at hun skal bryte sammen. Det ville gledet dem å se hennes tårer. Derfor behandler hun dem også som luft.
Fatimat sier at hun aldri tillater seg selv å gråte så Rasul ser det. Hun ønsker bare at han skal se henne som sterk, en som har ”troen” på at det vil ordne seg. Hun tror ikke han ville holdt ut hvis han hadde sett henne bryte sammen. Isteden skriver han dikt som han dedikerer til Fatimat; om hvor unik hun er og hvordan andre mødre aldri ville overlevd hennes situasjon. Fatimat gråter heller når fengselsdøren lukkes bak henne.
Tilværelsen dreier seg ikke om noe annet
Fatimat er selv alene. Faren var aldri tilstede i Rasuls og brorens oppvekst, og i dag bor Fatimat sammen med Rasuls bror og hans familie. Hun sier at uten den støtten hun har fått av svigerfamilien til sønnen ville hun aldri klart seg alene. Dagene går med til å gjøre litt husarbeid og stelle i stand måltider. Men Fatimat sier at hennes hovedoppgave først og fremst er å jobbe for sønnen. Hun tenker på han hele tiden.
Fatimat sliter selv veldig med helsen etter alt hun har opplevd, og hun trenger sterke medisiner for å holde seg gående. Hun har mange stressymptomer og sover dårlig hver eneste natt. Situasjonen familien befinner seg i har selvfølgelig også store økonomiske konsekvenser. Hun har aldri råd til medisiner både til seg selv og Rasul. Så da må hun velge og hun sier at akkurat det valget er lett. Hun lider seg gjennom smertene.
Fremtiden
I årene 2001 til 2004 var Rasul forsvunnet og ingen visste om han var død eller levende. Fatimat forteller at disse årene var hjerteskjærende og nærmest lammet familien helt. Bare etter at han kom hjem til Russland fikk familien vite at han hadde vært på Guantánamo. Det var helt absurd da det gikk opp for dem at det var der han hadde vært. Ingen skjønte hvorfor eller hvordan. Fatimat har allikevel aldri snakket med Rasul om oppholdet der. Opplevelsene i den amerikanske fangeleiren er fortsatt traumatiske for han og hun merker at det er for sårbart å snakke om.
Fatimat er veldig usikker på hva fremtiden vil bringe. Rasul risikerer livstid i fengsel, men ingen vet hvor lang tid det vil ta å få en dom i saken. Hun vet nesten ikke selv hva som er verst – å ikke vite eller å vite at der han er utsettes han for grusom tortur. Det gjør bare så inderlig vondt uansett. Nå er alt i Allahs hender, avslutter Fatimat.
Aksjoner for Rasul Kudaev her
VG Nett: Rasul ble fengslet fordi han ble sendt hjem med terrorist-stempel i pannen
Les John Peder Egenæs sin kronikk om Medvedevs gjeld i Dagsavisen
Fatimat og Rasuls advokat, Magamed Abubakarov, var i Oslo i går og fortsetter sin Norgesturné i dag. Du kan møte dem her:
Stavanger: 24. juni kl. 19.00
Kult.Kafeen (Sølvberggata 2)
Kristiansand: 26. juni kl. 13.00
Hos Naboen
Trondheim: 28. juni kl. 19.30
Trondheim Kunstforeningens lokaler på Ni Muser (Bispegata 9)
Bergen: 30. juni kl. 18.00
Raftohuset