Libya: Flyktninger utsatt for vold og slaveri

Rapporten ”We are foreigners, we have no rights” er basert på etterforskning i perioden mai-september 2012, og tar for seg situasjonen til flyktninger og asylsøkere, og innvandrere i Libya.

Utenlandske statsborgere blir utsatt for økonomisk utpressing, utnyttelse og ulønnet tvangsarbeid, både i og utenfor fangeleire.

– Verden må få vite om hva som skjer med oss fra Afrika sør for Sahara i Libya. For libyere er vi ikke mennesker, forteller en nigeriansk kvinne i Tweisha interneringssenter i Tripoli. Hun opplevde å bli slått og utsatt for elektriske støt 13. september i år.

– Jeg gjorde ikke noe galt. Alt jeg gjorde var å komme hit for å jobbe. Nå har jeg sittet fengslet i månedsvis, og jeg vet ikke hva som kommer til å skje med meg. Det er ingen her til å hjelpe meg, fortsetter hun.

I løpet av Mu’ammar al-Gaddafis 42 år lange styre levde utenlandske innflyttere, spesielt de fra Afrika sør for Sahara, med usikkerhet, frykt og skiftende politikk.

Lovløsheten i landet har derimot blitt forverret etter konflikten i 2011. Bevæpnete militser fortsetter å handle utenfor loven. Myndighetene mislykkes i å bekjempe rasisme og fremmedfrykt som blusser opp som en del av den utstrakte forestillingen blant libyere om at ”afrikanske leiesoldater” ble brukt til å bekjempe opprørerne i 2011.

Innvandrere, asylsøkere og flyktninger i Libya risikerer å bli arrestert og fengslet på gaten, markeder, kontrollposter eller i sine hjem. Noen blir fanget mens de forsøker å ta seg om bord i båter som skal ta dem over til Europa, eller mens de forsøker å krysse ørkenen.

De som blir anholdt for migrasjonslovbrudd og venter på deportering, har ingen mulighet til å motarbeide fengsling eller tvangsutkastelse. Viktige sikkerhetstiltak mot utsendelser er fraværende.

– Amnesty har konsekvent og gjentatte ganger advart libyske myndigheter mot trusselen militsene representerer i Libya. Vi oppfordrer myndighetene nok en gang til å tøyle militsene og holde dem ansvarlige. Myndighetene må også gjøre konkrete tiltak for å håndtere rasismen og fremmedfrykten i landet, spesielt med tanke på hvor avhengig Libya er av utenlandsk arbeidskraft, sier Sahraoui.

Flere utenlandske statsborgere blir arrestert av libysk politi, men de fleste blir pågrepet av væpnete militser. Ofte utøver militsmedlemmene vold under slike arrestasjoner, og mobiltelefoner, penger og andre verdisaker blir ofte konfiskert.

– Libyerne behandler oss som om vi ikke er mennesker. For dem er vi dyr eller slaver. Vi er utlendinger, vi har ingen rettigheter. Vi blir stengt inne og vet ikke hva som vil skje med oss. Om vi klager, utsetter vi oss selv for vold og fornærmelser, forteller en 23 år gammel nigeriansk kvinne som har sittet fengslet i Libya siden slutten av august 2012.

Amnesty International besøkte mellom mars og september i år ni fangeleire i Libya, hvor det da befant seg 2,700 utenlandske statsborgere. Gravide, kvinner med små barn og barn uten ledsager ble holdt fanget side om side med ukjente voksne.

De innsatte fortalte Amnesty International at de hadde blitt utsatt for tortur og andre former for mishandling. Hyppigst var de innsatte blitt slått over lengre perioder med forsjellige gjenstander som metallvaiere, vannslanger, stokker og vannrør. Mange hadde arr og blåmerker å vise frem som bekreftet vitnemålene deres.

Selv om det ble rapportert om færre tilfeller av alvorlig kvinnevold, forteller noen kvinner til Amnesty at de ble slått eller klappet til under arrestasjonen. Andre rapporterer om å ha blitt utsatt for tortur eller andre typer for mishandling mens de satt fengslet. Som menn, blir de straffet for ”forstyrrende adferd”.

Kvinner blir også utsatt for seksualisert og kjønnsbasert vold i fengsel. Ingen av interneringssentrene der kvinner sitter fengslet har kvinnelige vakter.

I september 2012 skal en gruppe somaliere ha forsøkt å rømme fra Khoms-leiren. De fortalte Amnesty International at da de ble fanget på ny, ble de banket opp av væpnede menn i sivil bekledning.

Selv om det er en stor risiko, fortsetter mennesker fra Tsjad, Etiopia, Eritrea, Somalia og Sudan å passere grensene til Libya på flukt fra krig og forfølgelse eller for å søke bedre økonomiske utsikter. Mange av dem er mennesker som egentlig har rett på internasjonal beskyttelse.

Libyske myndigheter og militser skiller ikke mellom innvandrere, asylsøkere og flyktninger. Siden de har en irregulær status, risikerer mennesker som trenger internasjonal beskyttelse vilkårlig arrestasjon, fengsling på ubestemt tid, tortur og annen mishandling. Asylsøkere og flyktninger i Libya forblir i et slags statsjuridisk limbo, siden landet mangler et fungerende asylsystem, og myndighetene nekter å signere en intensjonsavtale med FNs høykommisær for flyktninger.

Libya har ikke tilsluttet seg FNs flyktningkonvensjon fra 1951, og heller ikke 1967-protokollen.

På tross av veldokumenterte bevis om mishandling av utenlandske statsborgere i Libya, har EU gjenopptatt dialogen om migrasjonsrelaterte emner med landet, mens Italia signerte en avtale om ”å innskrenke flyten av innvandrere” med Libya i april 2012.