Ofrer livet for Syrias fremtid
Broren til mannen til kusina di høres kanskje ut som en ganske fjern størrelse. Inntil han blir levert tilbake til familien som lik – torturert til døde, bare 17 år gammel.
Publisert:
31. aug 2011, kl. 08:00
|
Sist oppdatert:
20. Feb 2018, kl. 15:36
Malik Sami al-Masri ble arrestert av syriske sikkerhetsstyrker 15. juli, og levert tilbake som lik tre dager senere. Han var slektningen til 32-årige Hanan al-Balkhi, som er masterstudent ved Universitetet i Oslo og - fremfor alt i disse dager - syrer.
- Jeg er så sjokkert over og stolt av landet mitt. Sjokkert over de grusomhetene folket gjennomgår. Samtidig så stolt som jeg aldri har vært før, når folket fortsetter kjempe for frihet, sier hun.
Frihetskampen eskalerte i mars, da president Bashar al-Assads styrker åpnet ild mot de store folkemassene som var samlet i al Hamwi hjemby Daraa. Også i andre byer samlet syrerne seg for å protestere mot Assad-regimets jerngrep, der presse- ytrings- og møtefrihet er erstattet av overvåkning, vilkårlig fengsling, utenomrettslige henrettelser og tortur, og der både velstand og rettigheter er svært skjevfordelt.
Demonstrantene har fått gjennomslag for opphør av unntakstilstanden som har vart siden 1963, men - som Ban Ki-Moon fikk erfare tidligere i august - følges ikke nødvendigvis Assads løfter av handlinger. Folket kjemper videre og anslås nå å ha mistet 2200 sivile.
Trigget av frihetsfeiring
- De blir beskutt i demonstrasjoner, gravlegger de falne og blir beskutt i begravelsen. Da roper de tilbake mot politiet at frihet er verdt å betale for og døden er bedre enn undertrykkelse, sier Hanan al-Balkhi, som selv har vært med og ropt.
Da den arabiske våren blomstret opp, dro arabiskstudenten på feltarbeid til hjemlandet. Også der, hvor en fryktsom ro hittil har preget samfunnet, skulle oppblomstringen vise seg å bli eksplosjonsartet. al-Balkhi forteller om et fattig og lidende folk som endelig hadde fått nok.
- La meg fortelle deg en historie: Da Mubarak falt, jublet to kvinnelige leger i Daraa. ”Snart er det vår tur,” forsikret de hverandre. Dette overhørte sikkerhetstjenesten, og snart var det riktignok kvinnenes tur – til å fengsles. Til familiens sorg kom de ut med traumatiserte sinn og barberte hoder. Familiens barn skrev ”ned med regimet” på en vegg i skolegården, et uttrykk de hadde snappet opp fra den arabiske våren. Barna ble arrestert og utsatt for grusomme ting i fengslet, voldtekt og utdraging av negler. Da foreldrene klagde til sikkerhetstjenesten, fikk de beskjed om å dra hjem og lage nye barn for å erstatte de gamle. Sånn startet opprøret i Syria, forteller al-Balkhi engasjert.
Demonstrerer tross livsfare
For engasjert, det ble hun fort. Og med syrisk identitet stod hun relativt fritt til å reise rundt og bidra både med rop og annet som trengtes i de berørte byene, hvor vann, mat, medisiner, nett og strøm fort ble en mangelvare. al Hamwi forteller om sultende mennesker som klager til sikkerhetsstyrkene over tomme bakerier, og får et hånlig ”La frihetens bakeri gi dere brød” tilbake. Så syrerne i de berørte byene må dele den lille maten de har. Det er bare et problem – de kan ikke gå ut.
- Skarpskytterne lurer overalt. Når noen våger seg ut i gatene, skytes de og blir liggende.
Det er ikke mulig å gå ut for å hente dem, og dermed får de ingen begravelse. Mange syrere er dessverre vant med ikke å få begrave sine kjære:
- I det gamle, ”fredelige” Syria var det sånn at folk bare forsvant. Ofte i sammenheng med at de hadde uttalt seg regimekritisk, forteller hun, og snakker om et samfunn hvor de riktignok hadde valg, men hvor 99 % av stemmene gikk til Assads Baathparti – som var eneste parti med rett til å stille. Hvis man unnlot å stemme, fikk man et rødt stempel i legitimasjonen sin, og med det havnet man ofte i fengsel.
Økonomisk tegner al Hamwi et bilde av et totalt skjevfordelt samfunn, og hun medgår at de som nøt godt av det ikke vil se regimet falle. Men hun forteller også at et overveldende flertall slutter opp om opprøret.
- I det siste har det vært rapportert om samlinger på en halv million demonstranter. Da kan man jo bare tenke seg hvor mange som ville vært med hvis man ikke måtte risikere livet.
- Hvordan tør folk?
- Noen ganger når folk samler seg, ropes det fra vinduer: ”dere kommer til å bli drept, hva får dere ut av demonstrasjonene da?” Men folk tenker ikke på egen vinning, de kjemper for barna og for fremtiden. Derfor er de heller ikke redde. Jeg kan bli overveldet av redsel og sorg, men når jeg snakker med de som er igjen i Syria, er det aldri noe frykt å spore. Det gir meg alltid masse energi til å fortsette kampen fra Norge.
Norge må bidra
Den energien kommer godt med når al Hamwi nå organiserer markeringer, uttaler seg i media, og holder seg orientert på syriske nettsider. Hun har kontakt med aktivister i Syria og resten av verden, og al-Balkhi føler hun aldri har hatt venner som de hun har delt kodenavn med de siste månedene.
De grusomhetene hun får rett inn i stua, prøver hun å videreformidle til de tusen hjem. Hun mener Norge bør trekke ut ambassadøren til Syria for å vise at vi ikke anerkjenner Assad-regimet, og at media, som ikke slipper inn i landet, bør sende reportere til flyktningeleiren i Tyrkia og få førstehåndsberetninger fra de som er kommet over grensen der. Her kan også frivillige organisasjoner som ikke slipper inn i Syria bidra, foreslår hun. Og så må det internasjonale samfunn som sådan legge økonomisk press på regimet, oppfordrer al-Balkhi, som ikke sier ”hvis”, men ”når” regimet faller.
De alvorlige øynene hennes, som har blitt fuktige flere ganger i løpet av intervjuet, begynner å funkle.
- Jeg er sikker på at regimet vil falle. Vi har rett, og vi er fredelige. Tiden er inne for at også syrere får se hvor vakkert frihet er.
Ny rapport
Les saken Torturert til døde om Amnestys nye rapport Deadly Detention
Hva skjer i Syria?
- Jeg er så sjokkert over og stolt av landet mitt. Sjokkert over de grusomhetene folket gjennomgår. Samtidig så stolt som jeg aldri har vært før, når folket fortsetter kjempe for frihet, sier hun.
Frihetskampen eskalerte i mars, da president Bashar al-Assads styrker åpnet ild mot de store folkemassene som var samlet i al Hamwi hjemby Daraa. Også i andre byer samlet syrerne seg for å protestere mot Assad-regimets jerngrep, der presse- ytrings- og møtefrihet er erstattet av overvåkning, vilkårlig fengsling, utenomrettslige henrettelser og tortur, og der både velstand og rettigheter er svært skjevfordelt.
Demonstrantene har fått gjennomslag for opphør av unntakstilstanden som har vart siden 1963, men - som Ban Ki-Moon fikk erfare tidligere i august - følges ikke nødvendigvis Assads løfter av handlinger. Folket kjemper videre og anslås nå å ha mistet 2200 sivile.
Trigget av frihetsfeiring
- De blir beskutt i demonstrasjoner, gravlegger de falne og blir beskutt i begravelsen. Da roper de tilbake mot politiet at frihet er verdt å betale for og døden er bedre enn undertrykkelse, sier Hanan al-Balkhi, som selv har vært med og ropt.
Da den arabiske våren blomstret opp, dro arabiskstudenten på feltarbeid til hjemlandet. Også der, hvor en fryktsom ro hittil har preget samfunnet, skulle oppblomstringen vise seg å bli eksplosjonsartet. al-Balkhi forteller om et fattig og lidende folk som endelig hadde fått nok.
- La meg fortelle deg en historie: Da Mubarak falt, jublet to kvinnelige leger i Daraa. ”Snart er det vår tur,” forsikret de hverandre. Dette overhørte sikkerhetstjenesten, og snart var det riktignok kvinnenes tur – til å fengsles. Til familiens sorg kom de ut med traumatiserte sinn og barberte hoder. Familiens barn skrev ”ned med regimet” på en vegg i skolegården, et uttrykk de hadde snappet opp fra den arabiske våren. Barna ble arrestert og utsatt for grusomme ting i fengslet, voldtekt og utdraging av negler. Da foreldrene klagde til sikkerhetstjenesten, fikk de beskjed om å dra hjem og lage nye barn for å erstatte de gamle. Sånn startet opprøret i Syria, forteller al-Balkhi engasjert.
Demonstrerer tross livsfare
For engasjert, det ble hun fort. Og med syrisk identitet stod hun relativt fritt til å reise rundt og bidra både med rop og annet som trengtes i de berørte byene, hvor vann, mat, medisiner, nett og strøm fort ble en mangelvare. al Hamwi forteller om sultende mennesker som klager til sikkerhetsstyrkene over tomme bakerier, og får et hånlig ”La frihetens bakeri gi dere brød” tilbake. Så syrerne i de berørte byene må dele den lille maten de har. Det er bare et problem – de kan ikke gå ut.
- Skarpskytterne lurer overalt. Når noen våger seg ut i gatene, skytes de og blir liggende.
Det er ikke mulig å gå ut for å hente dem, og dermed får de ingen begravelse. Mange syrere er dessverre vant med ikke å få begrave sine kjære:
- I det gamle, ”fredelige” Syria var det sånn at folk bare forsvant. Ofte i sammenheng med at de hadde uttalt seg regimekritisk, forteller hun, og snakker om et samfunn hvor de riktignok hadde valg, men hvor 99 % av stemmene gikk til Assads Baathparti – som var eneste parti med rett til å stille. Hvis man unnlot å stemme, fikk man et rødt stempel i legitimasjonen sin, og med det havnet man ofte i fengsel.
Økonomisk tegner al Hamwi et bilde av et totalt skjevfordelt samfunn, og hun medgår at de som nøt godt av det ikke vil se regimet falle. Men hun forteller også at et overveldende flertall slutter opp om opprøret.
- I det siste har det vært rapportert om samlinger på en halv million demonstranter. Da kan man jo bare tenke seg hvor mange som ville vært med hvis man ikke måtte risikere livet.
- Hvordan tør folk?
- Noen ganger når folk samler seg, ropes det fra vinduer: ”dere kommer til å bli drept, hva får dere ut av demonstrasjonene da?” Men folk tenker ikke på egen vinning, de kjemper for barna og for fremtiden. Derfor er de heller ikke redde. Jeg kan bli overveldet av redsel og sorg, men når jeg snakker med de som er igjen i Syria, er det aldri noe frykt å spore. Det gir meg alltid masse energi til å fortsette kampen fra Norge.
Norge må bidra
Den energien kommer godt med når al Hamwi nå organiserer markeringer, uttaler seg i media, og holder seg orientert på syriske nettsider. Hun har kontakt med aktivister i Syria og resten av verden, og al-Balkhi føler hun aldri har hatt venner som de hun har delt kodenavn med de siste månedene.
De grusomhetene hun får rett inn i stua, prøver hun å videreformidle til de tusen hjem. Hun mener Norge bør trekke ut ambassadøren til Syria for å vise at vi ikke anerkjenner Assad-regimet, og at media, som ikke slipper inn i landet, bør sende reportere til flyktningeleiren i Tyrkia og få førstehåndsberetninger fra de som er kommet over grensen der. Her kan også frivillige organisasjoner som ikke slipper inn i Syria bidra, foreslår hun. Og så må det internasjonale samfunn som sådan legge økonomisk press på regimet, oppfordrer al-Balkhi, som ikke sier ”hvis”, men ”når” regimet faller.
De alvorlige øynene hennes, som har blitt fuktige flere ganger i løpet av intervjuet, begynner å funkle.
- Jeg er sikker på at regimet vil falle. Vi har rett, og vi er fredelige. Tiden er inne for at også syrere får se hvor vakkert frihet er.
Ny rapport
Les saken Torturert til døde om Amnestys nye rapport Deadly Detention
Hva skjer i Syria?
- Opprør rettet mot president Bashar al-Assads styre
- Del av den arabiske våren
- Eskalerte mars 2011
- Opprørerne krever Assads avgang, demokrati og respekt for menneskerettigheter
- Har fått gjennomslag for opphør av unntakstilstanden som har vart siden 1963
- Regimet forsøker å holde på makta med bla. stridsvogner og snikskyttere
- Minst 2.200 sivile liv er hittil gått tapt
Kilder: reuters.com, bbc.com
- Krever at Sikkerhedsrådet fordømmer Syria i en juridisk bindende resolusjon
- Varsler om syriske opposisjonelle som står i fare for tortur
- Oppfordrer aktivister til å aksjonere på aksjonssiden eyesonsyria.org
- Arrangerer bildekampanje og Twitteraksjon
- Oppfordrer alle til å skape oppmerksomhet om saken på nett og i media, på skolen, på jobben eller på gaten
Se video av liket til Malik Sami al-Masri, Hanan al-Balkhi slektning. Vær oppmerksom på at det er sterke bilder.