Rop om hjelp fra slummen
"Folk bor her!" Dette er beskjeden fra tusenvis av slumbeboere til sine afrikanske regjeringer.
Publisert:
21. Mar 2012, kl. 16:36
|
Sist oppdatert:
22. Mar 2012, kl. 13:02
Denne uken aksjonerer slumbeboerne i samarbeid med Amnesty International og partnerorganisasjoner.
Markeringer og offentlige møter holdes i N’Djamena (Chad), Accra (Ghana), Nairobi (Kenya), Port Harcourt (Nigeria), Cario (Egypt) og Harare (Zimbabwe). Tusenvis av fattige og ressursløse menneskene samles om følgende krav: At deres regjeringer respekterer sine menneskerettighetsforpliktelser, får slutt på tvangsutkastelser og sørger for at folk får bedre offentlige tjenester, som rent vann og skoler.
Oversett av myndighetene
- Nesten tre av fire som bor i afrikanske byer sør for Sahara, de bor i byenes slumområder, sier Ewein van der Borght, direktør for Amnestys Afrika-program.
– Men når det kommer til byplanlegging, blir de fullstending oversett av myndighetene. I dag krever vi at regjeringene hører på hva disse millioner av mennesker har å si. Vi roper: «Folk bor her».
-De fleste slumbeboere betaler skatt, stemmer ved valg sender barna sine på skolen og bidrar til byens økonomi. Alikevel har de begrenset eller ingen tilgang til sanitæranlegg, rent vann, utdannelse eller tilstrekkelig helsetilbud. Alt dette er menneskerettigheter.
Amnesty mener regjeringenes boligpolitikk også må fokusere på behovene til slumbeboerne og sørge for at deres rettigheter blir ivaretatt.
Ikke invitert
Markeringer og offentlige møter arrangeres over hele kontinentet samtidig som den afrikanske ministerkonferansen om boligpolitikk og utvikling i Nairobi i Kenya 20-23. mars.
Representanter fra sivilsamfunnet har ikke blitt invitert til dette viktige møtet. Derfor har Amnesty International invitert representanter fra noen av de slumområdene vi har samarbeidet med i Kenya, Nigeria, Ghana og Zimbabwe til parallelle møter på det samme stedet i Nairobi. På denne måten kan de også få presentere sine hovedbekymringer og krav.
Tvangsutkastelser er en av de vanligste formene for menneskerettighetsovergrep slumbeboere utsettes for. Med tvangsutkastelse menes utkastelse mot beboernes vilje fra det huset eller området der de bor uten sikkerhetsnett eller hjemmel i loven.
Katastrofal effekt
Amnesty International har dokumentert tvangsutkastelser i Nairobi, Accra, N’Djamena, Port Harcourt, Cairo, Harare og i mange andre byer og land over hele kontinentet.
Tvangsutkastelser kan ha katastrofale virkninger, spesielt for folk som i utgangspunktet er fattige. Ikke bare mister de hjemmene og eiendelene sine, de mister også livsgrunnlaget, det sosiale nettverket de har og de grunnleggende tjenestene de stoler på for å kunne overleve.
De må slite for å reetablere seg, for å finne rent vann, mat og avtreder. De må slike for å finne arbeid og skoler, ofte uten noen hjelp fra de regjeringene som har rykket dem opp med roten.
- Tvangsutkastelser er brudd på retten til tilstrekkelig bolig, et brudd som regjeringer er forpliktet til å forhindre, men som oftest ikke bryr seg om, sier Erwin van der Borght.
Må sikre de svake
Amnesty mener ikke at utkastelser ikke kan finne sted. Noen ganger er det nødvendig for å få til utvikling og oppgradering, men sosiale sikkerhetsnett må være på plass.
- En forutgående konsultasjon med de samfunnene som berøres må ha funnet sted, slik at folk som må flytte ikke blir husløse og for å sikre at folk som allerede står svakt ikke blir utsatt for ytterligere menneskerettighetsbrudd, sier Borght.
Tvangsutkastelser kan bare benyttes som siste utvei etter at alle andre alternativer har vært vurdert.
Men det viktigste er at regjeringene husker på at slumbeboere også er mennesker og at når hjemmene deres blir ødelagt blir livene deres også ødelagt.
Neste gang de tillater sanering av et slumområde uten at det finnes noe sikkerhetsnett, er det dette de skal huske på: «Folk bor her».
DETTE KAN DU GJØRE:
SE MER:
Markeringer og offentlige møter holdes i N’Djamena (Chad), Accra (Ghana), Nairobi (Kenya), Port Harcourt (Nigeria), Cario (Egypt) og Harare (Zimbabwe). Tusenvis av fattige og ressursløse menneskene samles om følgende krav: At deres regjeringer respekterer sine menneskerettighetsforpliktelser, får slutt på tvangsutkastelser og sørger for at folk får bedre offentlige tjenester, som rent vann og skoler.
Oversett av myndighetene
- Nesten tre av fire som bor i afrikanske byer sør for Sahara, de bor i byenes slumområder, sier Ewein van der Borght, direktør for Amnestys Afrika-program.
– Men når det kommer til byplanlegging, blir de fullstending oversett av myndighetene. I dag krever vi at regjeringene hører på hva disse millioner av mennesker har å si. Vi roper: «Folk bor her».
-De fleste slumbeboere betaler skatt, stemmer ved valg sender barna sine på skolen og bidrar til byens økonomi. Alikevel har de begrenset eller ingen tilgang til sanitæranlegg, rent vann, utdannelse eller tilstrekkelig helsetilbud. Alt dette er menneskerettigheter.
Amnesty mener regjeringenes boligpolitikk også må fokusere på behovene til slumbeboerne og sørge for at deres rettigheter blir ivaretatt.
Ikke invitert
Markeringer og offentlige møter arrangeres over hele kontinentet samtidig som den afrikanske ministerkonferansen om boligpolitikk og utvikling i Nairobi i Kenya 20-23. mars.
Representanter fra sivilsamfunnet har ikke blitt invitert til dette viktige møtet. Derfor har Amnesty International invitert representanter fra noen av de slumområdene vi har samarbeidet med i Kenya, Nigeria, Ghana og Zimbabwe til parallelle møter på det samme stedet i Nairobi. På denne måten kan de også få presentere sine hovedbekymringer og krav.
Tvangsutkastelser er en av de vanligste formene for menneskerettighetsovergrep slumbeboere utsettes for. Med tvangsutkastelse menes utkastelse mot beboernes vilje fra det huset eller området der de bor uten sikkerhetsnett eller hjemmel i loven.
Katastrofal effekt
Amnesty International har dokumentert tvangsutkastelser i Nairobi, Accra, N’Djamena, Port Harcourt, Cairo, Harare og i mange andre byer og land over hele kontinentet.
Tvangsutkastelser kan ha katastrofale virkninger, spesielt for folk som i utgangspunktet er fattige. Ikke bare mister de hjemmene og eiendelene sine, de mister også livsgrunnlaget, det sosiale nettverket de har og de grunnleggende tjenestene de stoler på for å kunne overleve.
De må slite for å reetablere seg, for å finne rent vann, mat og avtreder. De må slike for å finne arbeid og skoler, ofte uten noen hjelp fra de regjeringene som har rykket dem opp med roten.
- Tvangsutkastelser er brudd på retten til tilstrekkelig bolig, et brudd som regjeringer er forpliktet til å forhindre, men som oftest ikke bryr seg om, sier Erwin van der Borght.
Må sikre de svake
Amnesty mener ikke at utkastelser ikke kan finne sted. Noen ganger er det nødvendig for å få til utvikling og oppgradering, men sosiale sikkerhetsnett må være på plass.
- En forutgående konsultasjon med de samfunnene som berøres må ha funnet sted, slik at folk som må flytte ikke blir husløse og for å sikre at folk som allerede står svakt ikke blir utsatt for ytterligere menneskerettighetsbrudd, sier Borght.
Tvangsutkastelser kan bare benyttes som siste utvei etter at alle andre alternativer har vært vurdert.
Men det viktigste er at regjeringene husker på at slumbeboere også er mennesker og at når hjemmene deres blir ødelagt blir livene deres også ødelagt.
Neste gang de tillater sanering av et slumområde uten at det finnes noe sikkerhetsnett, er det dette de skal huske på: «Folk bor her».
DETTE KAN DU GJØRE:
SE MER:
- Slum stories: Livet i Nairobi-slummen skildret i bilder