Tortur i Marokko: Fortsatt en lang vei å gå
På papiret har marokkanske myndigheter og lovgivere gjort mye for å innføre en moderne og pålitelig rettsstat. Men i praksis kan landets mange politistyrker fortsatt gjøre som de vil. Tortur er et virkemiddel de bruker ofte, og med nesten garantert straffefrihet.
Publisert:
19. Mai 2015, kl. 10:22
|
Sist oppdatert:
19. Mai 2015, kl. 13:22
Tortur i Marokko kan ramme alle, og den rammer ofte. Til tross for flere lovreformer er marokkanske sikkerhetsstyrker fortsatt nesten garantert straffefrihet for tortur og annen mishandling. Dette er hovedfunnet i Amnestys rapport "Shadow of Impunity. Torture in Morocco and Western Sahara", som offentliggjøres i dag.
For "Khadija", førsteårsstudent på universitetet i Fes, var det nok å gå forbi en studentdemonstrasjon. Marokkansk opprørspoliti hadde akkurat begynt å slå ned på demonstrasjonen med brutal makt.
- Jeg hadde nettopp kommet ut fra en forelesning. Da kom tre politimenn fra opprørspolitiet opp bak meg, og spente bein på meg. Jeg falt, og de rev av meg hodeplagget mitt og begynte å slå meg. Så dro de meg etter føttene, med ansiktet ned, til en minibuss. Der inne var det ti nye politimenn, og det var der de slo meg hardest. Det varte i minst en halvtime. De banket meg opp, kalte meg en hore og truet med å voldta moren min.
"Khadija" ble fraktet til en politistasjon, der marerittet fortsatte.
- De tok meg til et kontor der døren sto åpen. Politimenn kom inn og ut, de dyttet meg og prøvde å rive av meg klærne. De sa de skulle voldta meg hvis de noensinne skulle se meg igjen på universitet. Hver gang en ny tjenestemann kom inn, håpet jeg at han ville hjelpe meg. Men de bare fortsatte å skjelle meg ut og true med å voldta meg, mens kollegaene deres så på og lo.
Oppgjør med fortiden
Marokko har gjort mange fremskritt siden kong Mohamed VI overtok regjeringen i 1999. Kongens Kommisjon for rettferdighet og forsoning tok et oppgjør med den brutale undertrykkelsen, de såkalte "blyårene", under Mohameds forgjenger Hassan II. De omfattende reformene av landets rettssystem inkluderte blant annet en bedre forankring av forbudet mot tortur både i straffeloven og grunnloven. Marokkanske myndigheter begynte også et konstruktivt samarbeid med FNs torturkomité, og åpnet opp for et større handlingsrom for landets sivilsamfunn.
Nye lover og regler har imidlertid ikke vært nok for å beskytte menneskene i Marokko og det okkuperte Vest-Sahara mot tortur, vilkårlig arrest og andre menneskerettighetsbrudd. Styresmaktene støtter seg tungt på sikkerhetsapparatet for å få Marokko til å framstå som Vestens stabile og pålitelige partner i det urolige Nord-Afrika. Medlemmene av landets mange politistyrker kan gjøre nesten hva som helst for å knuse alle tegn til opprør. Det være seg om det er snakk om arbeidere som krever bedre faglige rettigheter, studenter som etterlyser sosiale reformer, eller protester mot den vedvarende okkupasjonen og undertrykkelsen i Vest-Sahara.
Fullstendig utlevert av politiet
Torturproblemet i Marokko begynner med at myndighetene lett kan begrense anholdtes adgang til beskyttelse. Dette gjelder spesielt personer som blir anholdt i den beryktete "garde a vue"-arresten, en form for varetekt som skal gjøre det lettere for politiet å etterforske mistenkte straffbare handlinger eller hindre gjentakelser. Varetektsfengslede nektes rutinemessig retten til å informere familien sin om fengslingen, til å få bistand av en advokat, til å nekte å svare under avhør eller til ikke å måtte vitne mot seg selv. Særlig mangelen på advokatbistand, kombinert med politiets jakt på en tilståelse for enhver pris, øker faren for tortur i varetekt betraktelig.
Mohamed Garnit ble arrestert under en demonstrasjon for mer selvbestemmelse i Vest-Sahara. Han forteller at han ble torturert for å tvinge ham til å skrive under en tilståelse om at både han og flere andre navngitte personer hadde begått forbrytelser. Da han senere ble fremstilt for en dommer, fortalte han at han ble torturert i varetekt og viste frem alle blåmerkene og de andre skadene han hadde pådratt seg. Men dommeren var lite villig til å gjøre noe med saken.
- Dommeren bare kastet armene sine i været og sa 'Hva vil du at jeg skal gjøre med det? Skal jeg bli med deg tilbake og banke dem opp?' fortalte han Amnestys etterforskere.
De som klager blir straffet
Mens torturistene går fri, er det de som våger å anmelde tortur som risikerer straff. Amnesty arbeider blant annet for løslatelsen av menneskerettighetsaktivisten Wafae Charaf, som ble dømt til to år i fengsel etter at hun klaget mot to politimenn i sivil som hadde bortført og torturert henne. I tillegg må hun betale over 30000 kroner i erstatning til politienheten som var ansvarlig for torturen av henne.
Jobben er bare halvgjort i Marokko. Uten tydelige tiltak for å stoppe tortur og få sikkerhetsapparatet til å følge loven, vil landets innbyggere fortsatt ikke kunne stole på staten og de vil fortsatt kunne risikere å oppleve det samme som studenten Khadija.
- De forteller oss at Marokko er et demokratisk land, med menneskerettigheter og frihet, men jeg har opplevd at det ikke er sant, sa hun til Amnestys etterforskere.
For "Khadija", førsteårsstudent på universitetet i Fes, var det nok å gå forbi en studentdemonstrasjon. Marokkansk opprørspoliti hadde akkurat begynt å slå ned på demonstrasjonen med brutal makt.
- Jeg hadde nettopp kommet ut fra en forelesning. Da kom tre politimenn fra opprørspolitiet opp bak meg, og spente bein på meg. Jeg falt, og de rev av meg hodeplagget mitt og begynte å slå meg. Så dro de meg etter føttene, med ansiktet ned, til en minibuss. Der inne var det ti nye politimenn, og det var der de slo meg hardest. Det varte i minst en halvtime. De banket meg opp, kalte meg en hore og truet med å voldta moren min.
"Khadija" ble fraktet til en politistasjon, der marerittet fortsatte.
- De tok meg til et kontor der døren sto åpen. Politimenn kom inn og ut, de dyttet meg og prøvde å rive av meg klærne. De sa de skulle voldta meg hvis de noensinne skulle se meg igjen på universitet. Hver gang en ny tjenestemann kom inn, håpet jeg at han ville hjelpe meg. Men de bare fortsatte å skjelle meg ut og true med å voldta meg, mens kollegaene deres så på og lo.
Oppgjør med fortiden
Marokko har gjort mange fremskritt siden kong Mohamed VI overtok regjeringen i 1999. Kongens Kommisjon for rettferdighet og forsoning tok et oppgjør med den brutale undertrykkelsen, de såkalte "blyårene", under Mohameds forgjenger Hassan II. De omfattende reformene av landets rettssystem inkluderte blant annet en bedre forankring av forbudet mot tortur både i straffeloven og grunnloven. Marokkanske myndigheter begynte også et konstruktivt samarbeid med FNs torturkomité, og åpnet opp for et større handlingsrom for landets sivilsamfunn.
Nye lover og regler har imidlertid ikke vært nok for å beskytte menneskene i Marokko og det okkuperte Vest-Sahara mot tortur, vilkårlig arrest og andre menneskerettighetsbrudd. Styresmaktene støtter seg tungt på sikkerhetsapparatet for å få Marokko til å framstå som Vestens stabile og pålitelige partner i det urolige Nord-Afrika. Medlemmene av landets mange politistyrker kan gjøre nesten hva som helst for å knuse alle tegn til opprør. Det være seg om det er snakk om arbeidere som krever bedre faglige rettigheter, studenter som etterlyser sosiale reformer, eller protester mot den vedvarende okkupasjonen og undertrykkelsen i Vest-Sahara.
Fullstendig utlevert av politiet
Torturproblemet i Marokko begynner med at myndighetene lett kan begrense anholdtes adgang til beskyttelse. Dette gjelder spesielt personer som blir anholdt i den beryktete "garde a vue"-arresten, en form for varetekt som skal gjøre det lettere for politiet å etterforske mistenkte straffbare handlinger eller hindre gjentakelser. Varetektsfengslede nektes rutinemessig retten til å informere familien sin om fengslingen, til å få bistand av en advokat, til å nekte å svare under avhør eller til ikke å måtte vitne mot seg selv. Særlig mangelen på advokatbistand, kombinert med politiets jakt på en tilståelse for enhver pris, øker faren for tortur i varetekt betraktelig.
Mohamed Garnit ble arrestert under en demonstrasjon for mer selvbestemmelse i Vest-Sahara. Han forteller at han ble torturert for å tvinge ham til å skrive under en tilståelse om at både han og flere andre navngitte personer hadde begått forbrytelser. Da han senere ble fremstilt for en dommer, fortalte han at han ble torturert i varetekt og viste frem alle blåmerkene og de andre skadene han hadde pådratt seg. Men dommeren var lite villig til å gjøre noe med saken.
- Dommeren bare kastet armene sine i været og sa 'Hva vil du at jeg skal gjøre med det? Skal jeg bli med deg tilbake og banke dem opp?' fortalte han Amnestys etterforskere.
De som klager blir straffet
Mens torturistene går fri, er det de som våger å anmelde tortur som risikerer straff. Amnesty arbeider blant annet for løslatelsen av menneskerettighetsaktivisten Wafae Charaf, som ble dømt til to år i fengsel etter at hun klaget mot to politimenn i sivil som hadde bortført og torturert henne. I tillegg må hun betale over 30000 kroner i erstatning til politienheten som var ansvarlig for torturen av henne.
Jobben er bare halvgjort i Marokko. Uten tydelige tiltak for å stoppe tortur og få sikkerhetsapparatet til å følge loven, vil landets innbyggere fortsatt ikke kunne stole på staten og de vil fortsatt kunne risikere å oppleve det samme som studenten Khadija.
- De forteller oss at Marokko er et demokratisk land, med menneskerettigheter og frihet, men jeg har opplevd at det ikke er sant, sa hun til Amnestys etterforskere.