Moren til Ali: - Hans fravær sliter ut mitt hjerte

Vi får ofte høre om grusomhetene som menneskene som Amnesty jobber for gjennomgår. Derimot er det ikke like vanlig å høre historiene til de pårørende.

Når ett menneske utsettes for menneskerettsbrudd, innebærer det ofte et angrep på rettighetene til familien og de nærmeste. Dette kan omfatte både det å bli nektet rettmessig og menneskelig behandling, og alvorlige økonomiske utfordringer som en konsekvens av dyre rettsprosesser uten resultater.

Etterlatt på utsiden
Når jeg først fikk høre om dommen om å henrette min lille gutt, var det som om lynet slo ned i mitt hode. Jeg følte meg fullstendig ribbet, det tok fra meg det aller mest verdifulle jeg hadde.
Det forteller moren til Ali al-Nimr i et åpent brev om sønnen, som bare var 17 år da han ble arrestert i Saudi-Arabia og senere dømt til døden på grunnlag av «tilståelser» tvunget frem under tortur. Hun fortsetter:
Hans fravær sliter ut mitt hjerte. Mine øyner fylles av tårer av min lengsel etter ham. Smilet hans forlater aldri synet mitt, og minnene får meg til å gråte hver gang jeg ser et bilde av ham.


Bilde av Ali al-Nimr. Foto: Privat

Mahmoud Hussein fra Egypt har sittet over to år i forvaring uten rettssak for å ha på seg en T-skjorte hvor det sto «Nation Without Torture Campaign» og et skjerf med logo fra 25. januar-revolusjonen. Hans bror, Tarek Tito, skriver følgende i et brev til Mahmoud:
Jeg takler ikke lenger ditt fravær. Bitterheten fra separasjonen lager opprør i vår lille familie. Mor skjuler tårene sine når hun rer opp sengen din hver morgen og far stirrer på ditt ansikt på bildene som dekker veggene i rommet hans. Det er som om han lærer deg å kjenne om og om igjen. Vi savner din latter og venter på din frihet ved hver soloppgang.

Bitter smak av fengsel
Tilgi meg mitt barn, men tanken på at du gikk igjennom alt dette, bare fordi du håpet på en nasjon uten tortur, gjør meg mer og mer sint for hver natt som går. Du sitter bak gitter og jeg føler meg så sint og frustrert hver gang jeg husker hvorfor du lider, samtidig som Mubaraks styrker, som drepte demonstranter, ble løslatt. La meg fortelle deg, mitt barn, at jeg nesten gikk fra forstanden da jeg fikk vite at du er blitt torturert, skriver Tarek til broren.

Tarek Tito. Foto: Ahmed El-Masry	Mahmoud Hussein. Foto: Privat

Moren til Ali beskriver hvordan det var å se sønnen i fengselet:
Ingenting var mer smertefullt enn å se min sønn i fengselet. Jeg hadde lengtet etter å se ham, men jeg var nødt til å se bort fordi jeg ikke kjente igjen hans ansikt. Han hadde ikke sin vanlige form eller stemme fordi han hadde blitt torturert. Han trengte ikke å fortelle meg hva som hadde skjedd, fordi hans ansikt, hender, føtter og kropp talte for seg selv. Skader og hovne blåmerker var tydelig synlige på den gulfargede kroppen hans. Han var svak og meget dårlig. Alt dette var et resultat av å ha blitt sparket og banket opp.

Alt det som var vakkert
I en video for Skriv for liv-kampanjen forteller datteren til Muhammad Bekzhanov, verdens lengst fengslede journalist, hvordan de takler hverdagen uten familiefaren:
På min fars bursdag, samler vår familie seg. Vi prøver å tenke positivt og feire hver dag av livet hans. Usbekiske myndigheter prøvde å banke ut en tilståelse av faren vår. Men han tilsto ikke, fordi det var aldri noe å tilstå.


Muhammad Bekzhanovs kone og to døtre. Muhammad sitter fengslet i Usbekistan. Foto: Privat

Moren til Ali beskriver sønnen på følgende måte:
Det finnes ikke noen plass til fortvilelse i Alis hjerte. Han har alltid smilt og vært optimistisk. Han elsket å lese og ta bilder, og pleide alltid å rydde, vaske og mate fugler. Han likte ikke å ha dem i bur, han pleide å la dem fly fritt i hagen, slik at ingen skulle forstyrre dem.

Raif var aldri en skurk, en gangster eller en narkolanger, men saudiarabiske myndigheter behandler ham som en kriminell som fortjener straff, pisking og fengsling i en lang, uspesifisert periode. Raif var en mann som tenkte mye, og formidlet sine tanker i skrift. Han drømte og håpet på en vakker verden. Han ville få oss, i et land med én mening, étt tankesett og én religion, til å akseptere forskjeller.
Dette skriver Ensaf Haidar om mannen sin Raif Badawi, i et åpent brev i The Independent, ett år etter at Raif ble dømt og pisket for første gang i januar 2015.


Raif Badawi sammen med sine tre barn. Foto: privat

Nekter å gi opp
I tillegg til all smerte og savn, er det noe annet som forener de pårørende til de som sitter fengslet: Håpet.

Min kjære bror, jeg skal fortelle deg at uansett hvor lenge du sitter fengslet, kommer du til å bli fri ute med oss, og fylle verden med tegninger og farger. Jeg krever rettferdighet for deg, min kjære bror, skriver Tarek Tito til Mahmoud Hussein.

Heller ikke moren til Ali har mistet håpet:
Jeg er mer enn sikker på at min sønn er uskyldig, og jeg har fortsatt et sterkt håp som ikke minker, tross alle utfordringer og vansker. Dette håpet skal bli virkelighet. Ali kommer til å bli fri igjen, og kommer tilbake mer optimistisk og generøs enn aldri før.

Vi gir aldri opp håpet på vår fars frihet, avslutter Muhammad Bekzhanovs datter.