Filmpremiere på DRONE: "It was just point and click"
Fredag var det premiere av den norske dokumentaren DRONE på Kino Victoria i Oslo. Etter filmen ble det holdt en samtale mellom regissør Tonje Hessen Schei og generalsekretær i Amnesty John Peder Egenæs, i tillegg til Q&A med en av filmens hovedpersoner, Brandon Bryant, gjennom Skype.
Publisert:
2. Mar 2015, kl. 17:43
|
Sist oppdatert:
2. Mar 2015, kl. 17:51
Drone har vunnet flere norske og internasjonale priser, blant annet Beste norske dokumentar og Menneskerettighetsprisen på Bergen Internasjonale Filmfestival, Den norske fredsfilmprisen på TIFF og den prestisjetunge filmfredsprisen Cinema for Peace Award under Filmfestivalen i Berlin. Filmen har også vakt debatt hos internasjonale medier som BBC, The Guardian og Huffington Post, grunnet sine kontroversielle avsløringer om CIAs hemmelige dronekrig mot Pakistan.
Drone plasserer publikum ansikt til ansikt med ofrene for droneangrepene i Waziristan og de unge amerikanske dronepilotene som dreper fra andre siden av verden gjennom joysticks. Bare i Pakistan alene er ca 3000 mennesker blitt drept av droner de ti siste årene – av disse er bare 49 bekreftet å være Al Qaida-topper. Gjennomgående temaer er etikk og moral i krig, og prinsippene til rettferdig krig – i dette tilfellet, å kjempe mot folk når du selv er urørlig. Et annet tema er avstandens psykologi, og hvordan empatievnen kan minske når du ikke ser ansiktet til dem du skyter engang.
Den tidligere droneflyveren Brandon Bryant ble rekruttert av US Air Force, hvor han var med på å drepe over 1600 mennesker. Brandon forteller hvordan mange soldater lider av PTSD, uten å ha muligheten eller tilgang til å snakke med terapeut. En prest var eneste person han fikk komme i kontakt med, som svarte med at alt var en del av Guds plan, noe som fikk Brandon til å slutte å tro, og som følge av dét miste kontakten med sin familie, som var religiøse.
Under debatten etter filmvisningen ble menneskerettigheter diskutert, og da spesielt retten til liv – og reglene rundt. Generalsekretær John Peder fortalte at dette er en modernisert utgave av en metode som regimer har brukt i mange år, og at det er skummelt at USA gjør det først. For hva hvis Kina/Russland/Nord-Korea skulle finne på å gjøre det samme mot en annen nasjon?
Måten det hele foregår på blir også diskutert, som at Obama får en liste over navn som skal godkjennes og drepes, og at disse kan være personer som er «mistenkt», «oppfører seg rart» (når de blir observert fra himmelen), eller «Kan bli farlige i fremtiden».
Målet med denne filmen er å angripe poltikken til amerikanerne som hevder at slike droneangrep kan forsvares juridisk, og skape en debatt og få stoppet dette før andre tar i bruk samme metode. Samtidig som at det er enighet om at Pakistanske myndigheter også bør ta ansvar og skyte ned dronene.
Regissøren er selv ikke pasifist, men mener at problemet ligger i at CIA ikke blir stilt til ansvar. For det er ikke selve våpenet som er problemet, men bruken. Både regissør og Brandon er håpefulle på grunn av oppmerksomheten og ikke minst reaksjonene filmen har fått.
Drone plasserer publikum ansikt til ansikt med ofrene for droneangrepene i Waziristan og de unge amerikanske dronepilotene som dreper fra andre siden av verden gjennom joysticks. Bare i Pakistan alene er ca 3000 mennesker blitt drept av droner de ti siste årene – av disse er bare 49 bekreftet å være Al Qaida-topper. Gjennomgående temaer er etikk og moral i krig, og prinsippene til rettferdig krig – i dette tilfellet, å kjempe mot folk når du selv er urørlig. Et annet tema er avstandens psykologi, og hvordan empatievnen kan minske når du ikke ser ansiktet til dem du skyter engang.
Den tidligere droneflyveren Brandon Bryant ble rekruttert av US Air Force, hvor han var med på å drepe over 1600 mennesker. Brandon forteller hvordan mange soldater lider av PTSD, uten å ha muligheten eller tilgang til å snakke med terapeut. En prest var eneste person han fikk komme i kontakt med, som svarte med at alt var en del av Guds plan, noe som fikk Brandon til å slutte å tro, og som følge av dét miste kontakten med sin familie, som var religiøse.
Under debatten etter filmvisningen ble menneskerettigheter diskutert, og da spesielt retten til liv – og reglene rundt. Generalsekretær John Peder fortalte at dette er en modernisert utgave av en metode som regimer har brukt i mange år, og at det er skummelt at USA gjør det først. For hva hvis Kina/Russland/Nord-Korea skulle finne på å gjøre det samme mot en annen nasjon?
Måten det hele foregår på blir også diskutert, som at Obama får en liste over navn som skal godkjennes og drepes, og at disse kan være personer som er «mistenkt», «oppfører seg rart» (når de blir observert fra himmelen), eller «Kan bli farlige i fremtiden».
Målet med denne filmen er å angripe poltikken til amerikanerne som hevder at slike droneangrep kan forsvares juridisk, og skape en debatt og få stoppet dette før andre tar i bruk samme metode. Samtidig som at det er enighet om at Pakistanske myndigheter også bør ta ansvar og skyte ned dronene.
Regissøren er selv ikke pasifist, men mener at problemet ligger i at CIA ikke blir stilt til ansvar. For det er ikke selve våpenet som er problemet, men bruken. Både regissør og Brandon er håpefulle på grunn av oppmerksomheten og ikke minst reaksjonene filmen har fått.