Kampen om vannet

- Det er latterlig å tro at de rike er en del av løsningen for å sikre fattige vann, sier kenyansk forsker. Tilgangen på vann i Nairobi er avhengig av hvor rik man er.
Publisert: 22. Mar 2011, kl. 11:40 | Sist oppdatert: 28. Mai 2019, kl. 13:56

Det er en menneskerett å ha tilgang til vann.

O A K’Akumu er forsker ved Housing and Building Research Institute ved Universitetet i Nairobi i Kenya. Han mener at levekårene for fattige i slummen i Nairobi er uverdige. Selv om retten til vann er en menneskerettighet, har bare litt under en fjerdedel av bosetningene i slummen innlagt vann, sammenlignet med 92% av bosetningene i resten av Nairobi.

Vann for de rike
I Kibera, som er det største slumområdet i Kenyas hovedstad, er problemet med manglende vann særlig stort. Det vil si - vannet er der, men ikke for de fattigste. I bakken under Kibera-slummen strømmer det daglig tusenvis av liter med vann gjennom store rørledninger som forsyner mer velstående sjikt av befolkningen med det de trenger. Samtidig må de som har minst noen ganger betale mer enn tjue ganger så mye når de kjøper vann på flaske eller fra private utbydere.

– Vi har ikke råd til dette. Resultatet er at vi og ungene våre må skippe dusjen og bare vaske klær en gang i blant, fortalte en anonym informant Amnesty da organisasjonen besøkte Nairobis slumområder i fjor.

Der vann finnes i slummen, er det ofte helseskadelig. Det sildrer gjennom åpne avløp og uten skikkelige sanitære forhold og søppelhåndtering blir folk syke.
– Jeg har bodd her i tjue år og en av de største problemene er kolera og tarminfeksjoner, sier Millicent fra Mathare-slummen.

I fjor døde hennes 15-årige datter nesten av kolera og hennes andre tre barn er også ofte syke.
– Det skyldes at vi ikke har tilgang til rent drikkevann og må nøye oss med det som er forurenset, forklarer firebarnsmoren.


UNHCR/B. Heger

Usynlig slum
Kibera finnes ikke på offisielle kart. Det skyldes ikke bare at bebyggelsen er uformell. I makthavernes bevissthet er slumbeboerne usynlige og prioriteres ikke som en gruppe med selvstendige rettigheter.
- De fattiges interesser har blitt kapret av høytstående byråkrater, politiske ledere og frivillige organisasjoner, fortsetter K’Akumu.

Han sier at flere påstår å tale de fattiges sak, men i virkeligheten tjener masse på at alt forblir det samme, fordi de gjennom å hevde seg som noen andres representanter kan skaffe seg arbeidsplasser og pengestøtte, og som han retorisk spør: - Hvem vil drepe gåsa som legger gulleggene?

Når myndighetene setter i gang tiltak for å forbedre vann og økosystemer skjer det, paradoksalt nok, på de fattiges bekostning. Da regjeringen, med støtte fra flere internasjonale donorer og privat sektor, i 2008 iverksatte et prosjekt for å forbedre vannkvaliteten i Nairobi-elven, planla de samtidig å jevne tusenvis av boliger med jorden. Mer enn 127.000 mennesker vil stå uten et sted å bo dersom planene gjennomføres, ifølge avisa The Daily Nation.

SE KENYAN SCHOOLS - EN FILM I AMNESTYS SERIE SLUM STORIES

Men hvorfor er slumbeboerne usynlige? Og hvorfor gjør ikke regjeringen mer for en rettferdig fordeling og effektiv drift av vannsektoren? Korrupsjon og kameraderi, mener O A K’Akumu.

– Regjeringens tiltak for de fattige med tanke på vann og sanitær er nærmest fraværende. Ministrene som har ansvaret har ikke vært profesjonelle i driften av offentlig eide vanninstitusjoner, slik som The Water Trust Fund. De har i stedet beriket seg selv og ansatt sine nære venner i stedet for folk som er kompetente, forteller K’Akumu.

Vann er en menneskerettighet
Når kenyanske myndigheter ikke sørger for at innbyggerne i Nairobis slum får tilgang på rent vann, bryter de menneskerettighetene. Intet menneske kan klare seg uten vann. I fjor slo FNs generalforsamling fast at retten til vann og sanitær er en menneskerettighet da de vedtok resolusjon 64/292.

I resolusjonens forord heter det blant annet at generalforsamlingen er svært bekymret over at 884 millioner mennesker i verden ikke har tilgang til rent drikkevann og at det hvert år dør halvannen million barn som får vannbårne sykdommer etter å ha drukket forurenset vann. Resolusjonen slår videre fast at stater har et ansvar for å beskytte og fremme menneskerettighetene, og for å skaffe alle lik tilgang til vann og sanitær.

Ny resolusjon
Torsdg denne uken ventes FNs menneskerettighetsråd å vedta en ny resolusjon med anbefalinger til hvordan den forrige skal settes ut i livet. Rådet vil blant annet styrke overvåkingsorganet for retten til vann. Det ber også FNs medlemsland om å sørge for at deres internasjonale utviklingsarbeid har en rettighetsbasert tilnærming til vann, sanitær og realiseringen av Tusenårsmålene.

Grip sjansen, Kenya!
- Retten til vann er et spørsmål om retten til et verdig liv. Uten rent vann får man ikke dusjet, gått på do eller tilberedt mat som man ikke blir syk av, sier fagrådgiver og Kenya-ekspert i Amnesty, Gerald Folkvord.

Han mener at den kenyanske regjeringen har en enestående sjanse til å sikre alle kenyanere retten til vann og andre sosioøkonomiske rettigheter etter at landet fikk ny grunnlov i 2010.
– Kenya har hatt en lang og hard kamp for demokrati. Fremtiden til millioner av mennesker ligger i støpeskjeen nå. Derfor må myndighetene sørge for at deres rettigheter sikres i den nye grunnloven og før vi går mot nytt regjeringsvalg i 2012, avslutter han.


Fakta: Vann og menneskerettigheter

  • Retten til vann er nært knyttet til andre menneskerettigheter, så som retten til liv og helse.
  • Retten til vann dekkes også av artikkel 11 i konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter angående retten til anstendige levekår.
  • 884 millioner mennesker i verden har ikke tilgang til rent drikkevann og 2,6 milliarder mennesker mangler skikkelige sanitære forhold. Hvert år dør halvannen million barn fordi de får vannbårne sykdommer etter å ha drukket forurenset vann.
(Kilder: WHO, UNICEF)



VERDENS VANNDAG
Les bloggen Vannet som dreper av Gerald Folkvord, Amnestys spesialist på fattigdomsproblematikk.