MOSES AKATUGBA: Min første uke i frihet
Min første uke i frihet etter 10 år i nigeriansk fengsel
Publisert:
1. jul 2015, kl. 16:32
|
Sist oppdatert:
1. jul 2015, kl. 17:02
Moren min besvimte da jeg ringte for å fortelle at jeg hadde blitt løslatt etter 10 år i fengsel. Jeg ble fortalt at de måtte helle vann over henne for at hun skulle våkne. Senere, da hun så meg for første gang etter alle årene i fengsel, tok hun seg til meg og holdt hardt rundt meg. Hun ville ikke slippe på nærmere 15 minutter. Hele tiden strømmet det gledestårer fra øynene hennes.
Fotball og juice: Feiret med mine dødsdømte venner
Jeg var også overveldet av glede da jeg fant ut om min løslatelse den 28. mai, klokken fire. Først klarte jeg ikke engang å snakke, jeg var så glad. I dagene som fulgte feiret jeg i fengselet ved å organisere en fotballkamp mellom dødsdømte fanger og andre innsatte. Jeg har vært fotballtrener for laget med dødsdømte under mitt fengselsopphold. Vi vant kampen 3-0! Alle var så glade for å spille.
Søndagen dro jeg til fengselskirken. Jeg tok med meg noen kjeks og fruktjuice til å dele med de andre innsatte, og for å dele nyheten om at jeg skulle bli løslatt. Alle var glade. Jeg hadde fått mange venner i fengselet ved å lære bort engelsk og matte til mine medfanger. De som ville lære ble mine venner.
Jeg ble løslatt noen få dager senere. Den første kvelden jeg var hjemme hadde moren min forberedt en spesiell rett, okro-suppe med biff. Hele familien spiste rundt middagsbordet. Etterpå var det fest med familie og venner hvor vi sang, spilte musikk og ba. Vi ba for alle aktivistene som aksjonerte for min løslatelse, for alle fra Amnesty International og får Justine Ijeomah (direktøren av HURSDEF, Nigerias Human Rights Social Development and Environmental Foundation) og kona hans, Goodness Justine. Drikke ble sendt rundt til alle på festen.
Den første kvelden i min egen seng sov jeg utrolig godt. Men jeg ble overrasket da jeg ikke hørte fengselets alarmbjeller klokken fem på morgenen. Jeg ventet på dem, og da jeg skjønte at dette ikke var en drøm, forstod jeg at jeg faktisk var fri. Da følte jeg friheten dypt inne i sjelen min. Ting hadde forandret seg for godt. Jeg gikk tilbake til å sove og for å nyte min «frihetssøvn». Jeg sov helt til klokken ti. Familien min kom for å vekke meg, men jeg ba dem om å la meg sove lenger. Det var en fantastisk søvn.
- Jeg lever, jeg er ikke et spøkelse
I de første dagene i frihet møtte jeg på en gammel skolekamerat. Han så på meg som om jeg var et spøkelse. Vi har en lokal tro som sier at hvis du heller sand på en sjel så vil den forsvinne, og han begynte å samle sand fra bakken å helle dem over meg. - Ikke hell sand på meg, jeg lever, jeg er ikke et spøkelse, måtte jeg si til han. Og da jeg sa det, tok han på meg og klemte meg. Han trodde at jeg hadde blitt henrettet. Han fortalte meg at han aldri ville glemme den siste gangen han så meg før jeg ble arrestert for ti år siden.
- En gammel venn trodde jeg hadde blitt henrettet og kunne ikke tro det da han så meg. Han trodde jeg var et spøkelse! Moses
Hjemme føltes alt annerledes, selv om jeg er så lettet over å være fri. Det har vært mange forandringer siden jeg ble arrestert for ti år siden. Det er bygd nye broer og det er blitt vanlig å bruke bærbare datamaskiner og mobiltelefoner.
Jeg blir med i kampen mot tortur
Nå som jeg er fri, planlegger jeg å fortsette min utdannelse og nå så langt som jeg alltid har drømt om. Jeg vil oppfylle min avdøde fars ønske og bli lege. Men jeg vil også være en menneskerettighetsforkjemper og hjelpe andre som møter de samme utfordringene som jeg har gjort. Jeg har allerede fylt ut et søknadsskjema og tatt passbilder - kravene for å bli en frivillig aktivist hos HURSDEF. Direktøren, Justine, har ønsket meg hjertelig velkommen som «kamerat Moses Akatugba». -Justine, jeg blir med i kampen mot tortur sånn at andre ikke skal gå gjennom de samme lidelsene jeg gikk gjennom, fortalte jeg ham.
Bakgrunn:
28. mai 2015 ble dødsdømte Moses Akatugba løslatt etter nærmere 10 år i fengsel. Han har blitt torturert til å tilstå en forbrytelse han sier han aldri har gjort. Over 800 000 aktivister har sendt brev for å kreve rettferdighet for Moses.
Fotball og juice: Feiret med mine dødsdømte venner
Jeg var også overveldet av glede da jeg fant ut om min løslatelse den 28. mai, klokken fire. Først klarte jeg ikke engang å snakke, jeg var så glad. I dagene som fulgte feiret jeg i fengselet ved å organisere en fotballkamp mellom dødsdømte fanger og andre innsatte. Jeg har vært fotballtrener for laget med dødsdømte under mitt fengselsopphold. Vi vant kampen 3-0! Alle var så glade for å spille.
Søndagen dro jeg til fengselskirken. Jeg tok med meg noen kjeks og fruktjuice til å dele med de andre innsatte, og for å dele nyheten om at jeg skulle bli løslatt. Alle var glade. Jeg hadde fått mange venner i fengselet ved å lære bort engelsk og matte til mine medfanger. De som ville lære ble mine venner.
Jeg ble løslatt noen få dager senere. Den første kvelden jeg var hjemme hadde moren min forberedt en spesiell rett, okro-suppe med biff. Hele familien spiste rundt middagsbordet. Etterpå var det fest med familie og venner hvor vi sang, spilte musikk og ba. Vi ba for alle aktivistene som aksjonerte for min løslatelse, for alle fra Amnesty International og får Justine Ijeomah (direktøren av HURSDEF, Nigerias Human Rights Social Development and Environmental Foundation) og kona hans, Goodness Justine. Drikke ble sendt rundt til alle på festen.
Den første kvelden i min egen seng sov jeg utrolig godt. Men jeg ble overrasket da jeg ikke hørte fengselets alarmbjeller klokken fem på morgenen. Jeg ventet på dem, og da jeg skjønte at dette ikke var en drøm, forstod jeg at jeg faktisk var fri. Da følte jeg friheten dypt inne i sjelen min. Ting hadde forandret seg for godt. Jeg gikk tilbake til å sove og for å nyte min «frihetssøvn». Jeg sov helt til klokken ti. Familien min kom for å vekke meg, men jeg ba dem om å la meg sove lenger. Det var en fantastisk søvn.
- Jeg lever, jeg er ikke et spøkelse
I de første dagene i frihet møtte jeg på en gammel skolekamerat. Han så på meg som om jeg var et spøkelse. Vi har en lokal tro som sier at hvis du heller sand på en sjel så vil den forsvinne, og han begynte å samle sand fra bakken å helle dem over meg. - Ikke hell sand på meg, jeg lever, jeg er ikke et spøkelse, måtte jeg si til han. Og da jeg sa det, tok han på meg og klemte meg. Han trodde at jeg hadde blitt henrettet. Han fortalte meg at han aldri ville glemme den siste gangen han så meg før jeg ble arrestert for ti år siden.
- En gammel venn trodde jeg hadde blitt henrettet og kunne ikke tro det da han så meg. Han trodde jeg var et spøkelse! Moses
Hjemme føltes alt annerledes, selv om jeg er så lettet over å være fri. Det har vært mange forandringer siden jeg ble arrestert for ti år siden. Det er bygd nye broer og det er blitt vanlig å bruke bærbare datamaskiner og mobiltelefoner.
Jeg blir med i kampen mot tortur
Nå som jeg er fri, planlegger jeg å fortsette min utdannelse og nå så langt som jeg alltid har drømt om. Jeg vil oppfylle min avdøde fars ønske og bli lege. Men jeg vil også være en menneskerettighetsforkjemper og hjelpe andre som møter de samme utfordringene som jeg har gjort. Jeg har allerede fylt ut et søknadsskjema og tatt passbilder - kravene for å bli en frivillig aktivist hos HURSDEF. Direktøren, Justine, har ønsket meg hjertelig velkommen som «kamerat Moses Akatugba». -Justine, jeg blir med i kampen mot tortur sånn at andre ikke skal gå gjennom de samme lidelsene jeg gikk gjennom, fortalte jeg ham.
Bakgrunn:
28. mai 2015 ble dødsdømte Moses Akatugba løslatt etter nærmere 10 år i fengsel. Han har blitt torturert til å tilstå en forbrytelse han sier han aldri har gjort. Over 800 000 aktivister har sendt brev for å kreve rettferdighet for Moses.