Chile, september 1986: John Peder sitter ved kjøkkenbordet til vennens familie i første etasje i en boligblokk i Chiles hovedstad Santiago. Samtalen rundt dette bordet er den samme som rundt mange andre kjøkkenbord den måneden: Den forhatte diktatoren Pinochet. Kuppforsøket bare dager tidligere. Klappjakten på de opposisjonelle som stod bak. Frykten for fremtiden i et diktatur som strammer grepet. Igjen.

Plutselig blir det rabalder på utsiden. Far i huset kikker ut gjennom en sprekk i gardinene og ser maskerte og tungt væpnede soldater omringe bygningen. “Kom dere ned på gulvet”, roper han. Mens alle ligger flatt mot gulvet hører de rabalderet bevege seg to trapper opp. John Peder tar sjansen på å kikke ut av vinduet. Han ser tre brødre bli brutalt trukket ut av bygget. Etter dem løper en mann, faren deres. Han roper “Skal dere arrestere dem, så får dere ta meg også”. Som svar får han en geværkolbe plantet i fjeset. Blodet spruter i det han synker sammen.

Nesten et kvart århundre senere får minnene fra Chile fortsatt blodet til å bruse i årene på John Peder Egenæs – som runder 50 år 6. oktober 2010.

– Det var skjellsettende. Jeg fikk oppleve et diktatur i full utfoldelse, forteller han.
Men det var møtet med en nordmann som for alvor omformet ungdommelig facinasjon for rettighetskamp i norsk Bjørneboe-drakt til skarpladd og livslang aktivisme for menneskers rettigheter verden over.
– Vi traff en nordmann som var kjæreste med en jente fra en chilensk overklassefamilie. Han sa han ikke forstod hvordan vi hjemme i Norge kunne tro på løgnene som ble servert om Pinochets regime, at Chile var et fantastisk land å bo i. Jeg tenkte at når en nordmann kan leve så beskyttet, at han kan påstå at det jeg var et øyenvitne til ikke hadde skjedd, bestemte jeg meg for at jeg måtte gjøre noe, forteller John Peder.
Etter å ha fulgt en triumferende Pinochet på folkemøte etter folkemøte, tvangstiljublet av et kneblet folk, reiste han hjem – og meldte seg inn i Amnesty International.

– Det var Amnestys særpreg som gjorde at jeg valgte dem. De jobbet målrettet mot akkurat den typen overgrep jeg hadde vært vitne til. Jeg ville gjøre noe, ikke bare mene noe, forteller John Peder.
– Amnesty er en organisasjon med store, langsiktige mål om systematisk endring – som å avskaffe dødsstraff og tortur. Men samtidig jobber organisajonen med nære, konkrete mål – som å få stoppet en enkelthenrettelse eller frigjøre en samvittighetsfange. Jeg trenger store mål, men også at man oppnår resultater på vei til målene. Det gjør vi i Amnesty, forteller John Peder, som ble ”profesjonell aktivist” i 1990 – da lærerkarrieren ble lagt på hylla til fordel for en jobb i Amnesty. Først som kampanjekoordinator, deretter som organisasjonens første pressekoordinator – og siden 2007 som generalsekretær. Eller sjefsaktivist som kollegaene foretrekker å kalle ham. For John Peder trekker heller i kampanje-T-skjorte og kamprop enn slips og høflighetsfraser.

– Da styret intervjuet meg for generalsekretærjobben, spurte jeg dem om de var klar over at de med meg ville få en aktivist mer enn en direktør i lederstolen, forteller John Peder lattermildt.
Men det var nettopp aktivisten John Peder styret ville ha ved roret. Som blir så personlig forbanna at det gjaller mellom kontorveggene når han har sett og hørt for mye. Som setter himmel og jord i bevegelse og helst håndterer stormen egenhendig når han sparker til øst og vest. Og som liker seg aller best ved grunnfjellet – ”in action”, sammen med Amnesty Internationals nesten 55.000 medlemmer i Norge. Som blogger sjæl. Demonstrerer sjæl. Roper slagord sjæl. Som oftest er kledd for permanent ”casual friday” – med hettegenser, olabukser og en hårmanke like uregjerlig som ham selv.
– Man kan være aktivist i slips på utenriksministerens kontor også. Det handler om innstilling, understreker John Peder, og legger til:
– Jeg tror det er en fordel at Amnestys ansikt utad går foran som eksempel, som den aktivisten vi ber andre være på vegne av menneskene vi jobber for.

Oslo, en vinternatt på 1990-tallet: Det er fortsatt morgenstille i hovedstaden. Gradestokken har krøpet til tosifret blått. Utenfor den amerikanske ambassaden i Drammensveien i Oslo sitter tre forfrosne sjeler godt polstret mot kulden. Hele natten har de holdt stand. Telt ned til den ubønnhørlige slutten. Til nok en fange skal henrettes i Texas. En taxisjåfør som har passert dem flere ganger i løpet av natten ruller ned vinduet og spør: ”Har dere hørt noe?”. ”Nei”, svarer John Peder, ”det er fortsatt håp”. De ringer fengselet igjen. Nå? ”Henrettelsen ble gjennomført som planlagt”, sier stemmen. John Peder og medaktivistene pakker sammen antidødsstraffbanneret – til neste gang.

John Peder Egenæs er lett antennelig. Men få saker setter generalsekretæren i kok mer enn dødsstraff. Og fotball. For å ta det siste først: Da NRK solgte rettighetene til fotball-VM for å skrape ihop nok til å arrangere Grand Prix, boikottet John Peder høylytt hele folkefesten. Makan!

Like lidenskapelig har han i over 20 år deltatt i kampen mot overlagt drap i statlig regi.
– Torturister forstår jeg. Hvordan man ved å bryte ned og bygge opp et menneske, og samtidig stemple offeret som en fare, kan skape torturister. Men hvordan edsvorne kvinner og menn kan debattere akademisk frem og tilbake om de skal drepe eller ikke drepe, det er bare iskaldt, sier John Peder. Kroppsspråket er ikke til å ta feil av. Bare å snakke om dødsstraff får aktivisten til å sprenge seg frem bakenfor den sorte skjorta.
– Vet du, på de 20 årene jeg har vært i Amnesty har dødsstraffen blitt avskaffet i minst 60 land? Det er jo beviset på at det nytter det vi driver med, at vi ved metodisk å mobilisere og engasjere folk til å si fra faktisk oppnår resultater. At aktivisme nytter, sier John Peder.
– Jeg tror ikke dødsstraffen blir avskaffet på verdensbasis i min levetid, men jeg er sikker på at jeg vil få oppleve at USA avskaffer den.
Vinternatten foran ambassaden i Oslo har Amnestys generalsekretær aldri glemt.
– Vi var i kontakt med forsvarsadvokaten gjennom hele natten. Flere år senere fortalte advokaten i en bok at det eneste positive han hadde å fortelle sin klient på det siste, var at det satt tre nordmenn i ti minus utenfor ambassaden i Oslo som forsøkte å stoppe henrettelsen, forteller John Peder.

For en i utgangspunktet optimistisk sjel, er det ikke alltid like lett å måtte spy edder og galle hver gang han åpner munnen.
– Det er liksom ikke jobben min å fortelle verden hvor flott og gjestfritt jeg har opplevd at Pakistan er. Jobben min er å forlange at vi får vite hva som har skjedd med alle dem som er forsvunnet i landet. Det er et dilemma i at alt jeg sier om stater kan bidra til at nordmenn får et negativt syn på menneskene som bor der, sier John Peder, som gjerne innrømmer at han i perioder blir lei av å forholde seg til den mest grumsete delen av den menneskelige natur.
– Det er ikke snakk om en tiltagende følelse av å bli lei. Det kommer snarere med jevne mellomrom. Av og til får jeg bare lyst til å åpne en blomsterbutikk og gi folk vakre opplevelser. Men så tenker jeg at det vakre i det jeg driver med er jo at jeg kan vise at det nytter å bry seg, sier John Peder, og avslutter:
– Og stadig vekk skjer det noe som minner meg på hvor godt det er å være generalsekretær i Amnesty:

Oslo, 5. oktober 2010: Det ringer på døren i Amnestys lokaler i Oslo. Utenfor står en tidligere politisk aktiv og samvittighetsfange i Paraguay på 1970-tallet. Han vil gjerne snakke med generalsekretæren. ”Det var Amnesty som fikk meg løslatt og hjalp meg å flykte. Jeg ville bare fortelle det,” sier han og trykker John Peders hånd.

Bli med og gi John Peder den beste femtiårsgaven han kan få, nemlig DITT engasjement: Aksjonér for dødsdømte Troy Davis!