Syria: Rystende tilstander
Uttalelser som Amnesty International har samlet vitner om en desperat kamp for å brødfø seg i de beleirede områdene, og viser viktigheten av å gi uhindret humanitær tilgang til alle sivile i nød.
Publisert:
11. Jan 2016, kl. 13:06
|
Sist oppdatert:
18. Jan 2016, kl. 17:14
Amnesty har samlet beretninger fra beboere i den beleirede byen Madaya i Rif Dimashq sør-vest i Syria, i al-Fouaa og Kefraya i Idlib, nord-vest i Syria.
Så lenge beleiringen opprettholdes har befolkningen ingen garantier for at hjelpesendingene vil fortsette å komme. Flere av de beleirede områdene er nå på tredje året uten skikkelig tilgang til strøm, mat og vann, og lever ofte i perioder på kun vann og løv.
Familier mangler den livsviktige tilgangen til mat. Familier har måttet lete etter noe å spise i nærliggende skoger, hvor de risikerer å bli skutt av snikskyttere eller sprengt av miner.
– Hver dag når jeg våkner, må jeg begynne å lete etter mat. Jeg har gått ned mye i vekt, og ser ut som et skjelett. Hver dag føler jeg at jeg kommer til å besvime og aldri våkne igjen. Jeg har kone og tre barn. Vi spiser annenhver dag for å være sikre på at det vi kjøper ikke skal gå tomt. De andre dagene drikker vi vann med salt, og noen ganger spiser vi løv fra trærne. Det hender at organisasjoner deler ut mat, men de klarer ikke å dekke behovene til alle, forteller Mohammad, en av innbyggerne i Madaya som Amnesty snakket med før helgen.
– I Madaya er det vandrende skjeletter. Barna gråter alltid. Det er mange kronisk syke her. Noen av de fortalte meg at de hver dag går til kontrollpunktene og ber om lov til å dra, men myndighetene slipper dem ikke ut. Vi har et feltsykehus, men det er bare ett rom, og de har ikke noe medisinsk utstyr eller materiell.
– Disse rystende beretningene om sult er bare toppen av isfjellet. Syrere over hele landet lider og dør fordi sult blir brukt som kampmiddel i krigen, av både den syriske regjeringen og væpnede grupper. Ved å fortsette med blokadene av sivile områder og kun sporadisk tillate bistand, nærer de oppunder en humanitær krise og leker med livene til hundre tusener av sivile, sier Philip Luther, leder for Amnesty Internationals program for Midtøsten og Nord-Afrika.
En krigsforbrytelse
– Å bruke utsulting av sivile som middel i krig er en krigsforbrytelse. Alle parter som står for beleiring av sivile områder, både regjeringen og de ikke-statlige væpnede gruppene, må opphøre blokkeringen av hjelpeforsyninger, og umiddelbart tillate ubegrenset tilgang for humanitær hjelp.
FN har beregnet at omtrent 400.000 mennesker nå lever uten tilgang til livreddende hjelp i 15 beleirede områder i Syria.
FNs sikkerhetsråd har vedtatt to resolusjoner som oppfordrer alle parter til å heve beleiringene og tillate humanitær hjelp. Så langt har ingen parter overholdt resolusjonene om å lindre lidelsene til den syriske sivilbefolkningen.
Madaya og Boukein beleiret av regjeringsstyrker
Nabobyene Madaya og Boukein, vest for Damaskus, har vært under beleiring av de syriske regjeringsstyrkene siden juli 2015. Rundt 40.000 mennesker er anslått å være fanget i byene, uten strøm- og vannforsyninger.
Hjelpeforsyninger ble sist levert i området i oktober 2015, forsyninger som nå er brukt opp. En våpenhvile ble inngått i september 2015. Den var ment å garantere for uhindret adgang for hjelpeforsyninger og evakuering av skadde og syke sivile, men ble ikke innfridd.
Al-Fouaa og Kefraya omringet siden mars 2015
Landsbyene al-Fouaa og Kefraya, nord-øst for Idlib by, har siden mars 2015 vært fullstendig omringet av den ikke-statlige væpnede gruppen Jaysh al-Fateh. Det er anslått at det bor rundt 30 000 mennesker der. Landsbyene har vært kraftig beskutt, og er helt uten vann, strøm og matforsyninger. En våpenhvile inngått i september 2015 er ikke fullstendig innfridd. Fadi, innbygger i al-Fouaa, forteller:
– For to uker siden fikk Røde Halvmåne tillatelse fra de væpnede gruppene til å evakuere 336 sivile og skadde. Evakueringen skulle ha vært gjennomført for flere måneder siden som en del av våpenhvilen. Vi har ikke mat. Personlig har jeg ikke mer mat igjen. Alle reservene som familien min hadde er brukt opp. Nå venter vi på forsyninger, men det kommer ikke til å være nok. Vi kan ikke få forsyninger med måneders mellomrom. Folk overlever ikke. De kronisk syke har det verst. De har ikke tilgang til medisiner, og mange av dem var ikke blant de evakuerte.
Så lenge beleiringen opprettholdes har befolkningen ingen garantier for at hjelpesendingene vil fortsette å komme. Flere av de beleirede områdene er nå på tredje året uten skikkelig tilgang til strøm, mat og vann, og lever ofte i perioder på kun vann og løv.
Familier mangler den livsviktige tilgangen til mat. Familier har måttet lete etter noe å spise i nærliggende skoger, hvor de risikerer å bli skutt av snikskyttere eller sprengt av miner.
– Hver dag når jeg våkner, må jeg begynne å lete etter mat. Jeg har gått ned mye i vekt, og ser ut som et skjelett. Hver dag føler jeg at jeg kommer til å besvime og aldri våkne igjen. Jeg har kone og tre barn. Vi spiser annenhver dag for å være sikre på at det vi kjøper ikke skal gå tomt. De andre dagene drikker vi vann med salt, og noen ganger spiser vi løv fra trærne. Det hender at organisasjoner deler ut mat, men de klarer ikke å dekke behovene til alle, forteller Mohammad, en av innbyggerne i Madaya som Amnesty snakket med før helgen.
– I Madaya er det vandrende skjeletter. Barna gråter alltid. Det er mange kronisk syke her. Noen av de fortalte meg at de hver dag går til kontrollpunktene og ber om lov til å dra, men myndighetene slipper dem ikke ut. Vi har et feltsykehus, men det er bare ett rom, og de har ikke noe medisinsk utstyr eller materiell.
– Disse rystende beretningene om sult er bare toppen av isfjellet. Syrere over hele landet lider og dør fordi sult blir brukt som kampmiddel i krigen, av både den syriske regjeringen og væpnede grupper. Ved å fortsette med blokadene av sivile områder og kun sporadisk tillate bistand, nærer de oppunder en humanitær krise og leker med livene til hundre tusener av sivile, sier Philip Luther, leder for Amnesty Internationals program for Midtøsten og Nord-Afrika.
En krigsforbrytelse
– Å bruke utsulting av sivile som middel i krig er en krigsforbrytelse. Alle parter som står for beleiring av sivile områder, både regjeringen og de ikke-statlige væpnede gruppene, må opphøre blokkeringen av hjelpeforsyninger, og umiddelbart tillate ubegrenset tilgang for humanitær hjelp.
FN har beregnet at omtrent 400.000 mennesker nå lever uten tilgang til livreddende hjelp i 15 beleirede områder i Syria.
FNs sikkerhetsråd har vedtatt to resolusjoner som oppfordrer alle parter til å heve beleiringene og tillate humanitær hjelp. Så langt har ingen parter overholdt resolusjonene om å lindre lidelsene til den syriske sivilbefolkningen.
Madaya og Boukein beleiret av regjeringsstyrker
Nabobyene Madaya og Boukein, vest for Damaskus, har vært under beleiring av de syriske regjeringsstyrkene siden juli 2015. Rundt 40.000 mennesker er anslått å være fanget i byene, uten strøm- og vannforsyninger.
Hjelpeforsyninger ble sist levert i området i oktober 2015, forsyninger som nå er brukt opp. En våpenhvile ble inngått i september 2015. Den var ment å garantere for uhindret adgang for hjelpeforsyninger og evakuering av skadde og syke sivile, men ble ikke innfridd.
Al-Fouaa og Kefraya omringet siden mars 2015
Landsbyene al-Fouaa og Kefraya, nord-øst for Idlib by, har siden mars 2015 vært fullstendig omringet av den ikke-statlige væpnede gruppen Jaysh al-Fateh. Det er anslått at det bor rundt 30 000 mennesker der. Landsbyene har vært kraftig beskutt, og er helt uten vann, strøm og matforsyninger. En våpenhvile inngått i september 2015 er ikke fullstendig innfridd. Fadi, innbygger i al-Fouaa, forteller:
– For to uker siden fikk Røde Halvmåne tillatelse fra de væpnede gruppene til å evakuere 336 sivile og skadde. Evakueringen skulle ha vært gjennomført for flere måneder siden som en del av våpenhvilen. Vi har ikke mat. Personlig har jeg ikke mer mat igjen. Alle reservene som familien min hadde er brukt opp. Nå venter vi på forsyninger, men det kommer ikke til å være nok. Vi kan ikke få forsyninger med måneders mellomrom. Folk overlever ikke. De kronisk syke har det verst. De har ikke tilgang til medisiner, og mange av dem var ikke blant de evakuerte.