Ny Amnesty-rapport: Systematisk bruk av tortur i Usbekistan

USA, Tyskland og andre EU-land fortsetter å snu det blinde øye til den omfattende bruken av tortur i Usbekistan. Dette er med på å sikre at de forferdelige overgrepene kan fortsette uforstyrret. Det er en av konklusjonene i Amnestys rapport "Secrets and Lies: Forced confessions under torture in Uzbekistan" som publiseres i dag.

Rapporten avslører hvordan rabiate overgrep og mishandling spiller en ”sentral rolle” i landets rettssystem og hvordan regjeringen slår hardt ned på enhver gruppe oppfattet som en trussel mot maktapparatet. Politi og sikkerhetsstyrker bruker ofte tortur for å fremprovosere tilståelser, skremme familier eller for å kreve bestikkelser.

- Det er ingen hemmelighet at alle som faller i unåde hos myndighetene kan bli anholdt og torturert i Usbekistan. Ingen kan unnslippe staten jerngrep, sier John Dalhuisen, direktør for Amnesty International i Europa og Sentral-Asia.

- Det er en skam at mange regjeringer, inkludert USA, velger å ignorere den åpenlyse torturen, tilsynelatende ut av frykt for å fornærme en alliert i ’krigen mot terror’.

SIGNÉR AMNESTYS AKSJON: STANS TORTUREN I USBEKISTAN

10-årsjuiblieet for massedrapene på hundrevis av demonstranter i Andizhan i mai 2005 nærmer seg. Amnestys rapport viser hvordan USA og EU-regjeringene, ikke minst Tyskland, har satt sikkerhet, politiske, militære og økonomiske interesser foran noe som helst tiltak for å presse usbekiske myndigheter til å respektere menneskerettigheter og for å stoppe torturen utført av landets myndigheter.

- Holdningen til Usbekistans internasjonale partnere er i beste fall ambivalent til den rutinemessige bruken av tortur, og i verste fall helt stille om den. USA beskriver sitt forhold til menneskerettighetsbrudd i Usbekistan som "strategisk tålmodighet", men deres politikk er kanskje bedre beskrevet som strategisk overbærende. USA, Tyskland og EU burde øyeblikkelig kreve at Usbekistan må skjerpe seg og stoppe torturen, sier John Dalhuisen.

- Det internasjonale forbudet mot tortur er absolutt og skal være i bruk. USA og Tyskland fortsetter å knytte tettere bånd med Usbekistan, samtidig som mennesker blir revet bort av politiet, torturert til å tilstå falske anklager og utsatt for urettferdige rettssaker. Så lenge Usbekistan bruker bevis funnet ved bruk av tortur vil det fortsatt være en torturbefengt alliert.

Amnesty Internationals rapport baseres seg på mer enn 60 intervjuer gjennomført mellom 2013 og 2015, og bevis samlet over en periode på 23 år. Den forteller om hvordan usbekistans nasjonale sikkerhetstjeneste (SNB) bruker lydtette torturceller med polstrede vegger, og dokumenterer den pågående bruken av underjordiske torturceller i politistasjoner.

Politiet og det hemmelige politiet bruker forferdelige teknikker, inkludert kvelning, voldtekt, elektrisk sjokk, ekstrem varme- og kuldeeksponering, og fratagelse av søvn, mat og vann. Rapporten dokumenterer også forseggjort og langvarig mishandling utført av grupper av mennesker, inkludert andre fanger.

En mann, som aldri ble fortalt årsaken sin til arrest, beskriver hva som skjedde etter han ble tatt med til kjelleren av en politistasjon en tidlig morgen:

- Jeg var i håndjern med hendene på ryggen... Det var to politimenn som slo meg, sparket meg, brukte bataljoner, jeg mistet bevisstheten. De slo meg overalt, i hodet, i nyrene... Når jeg mistet bevisstheten kastet de vann på meg for å vekke meg opp og for å banke meg opp igjen.

Rapporten dokumenterer utstrakt bruk av tortur og annen mishandling mot ofrene, inkludert regjeringskritikere, religiøse grupper, migrantarbeidere og forretningsfolk. Myndighetene går noen ganger ut etter ofrenes storfamilier.

Zuhra, en tidligere fange, fortalte Amnesty International hvordan sikkerhetsstyrker gikk etter hele hennes familie og at de fleste fortsatt er i forvaring i dag. Hun ble regelmessig kalt inn til den lokale politistasjonen hvor hun ble arrestert og mishandlet for å være medlem av en "ekstremistisk familie". De forsøkte også å tvinge ut informasjon om hvor hennes mannlige slektninger befant seg eller for å anklage dem. Hun sa:

- Det er ingen fred i huset vårt. Vi våkner på morgenen og hvis det er en bil foran døren, banker hjertene våre fortere... I huset vårt er det ingen menn igjen. Det er ikke engang noen barnebarn igjen, sier Zuhra.

Nye vitnesbyrd mottatt av Amnesty International viser hvordan den institusjonaliserte bruken av tortur og annen mishandling er et middel for å lokke fram tilståelser og inkriminerende bevis om andre mistenkte.

Folk er ofte tiltalt ved bruk av bevis hentet fra tortur. Dommerne tar i mot bestikkelser for mildere straffeutmåling, og politiet og det hemmelige politi bruker trusselen om tortur for å kreve store bestikkelser fra fanger og innsatte.

En tyrkisk forretningsmann, Vahit Güneº, ble anklaget for økonomiske forbrytelser inkludert skatteunndragelse og tilkobling til en forbudt islamsk bevegelse. Dette er anklager han benekter. I ti måneder ble han anholdt i hemmelig politiarrest, hvor han sier han ble torturert før han signerte en falsk tilståelse. Han ble torturert igjen da det hemmelige politiet ville ha flere millioner dollar fra mannens familie i bytte for hans løslatelse.

Responsen han fikk da han ba om en advokat, illustrerer det urettferdige og vilkårlige rettssystemet i Usbekistan:

- En av aktorene sa: 'Vahit Güneº ta deg sammen. Ingen har blitt fraktet hit, blitt funnet uskyldig og løslatt i løpet av hele historien til SNB. Alle som er brakt hit blir funnet skyldig. De må erkjenne skyld.'

Vahit Güneº beskriver inhumane forhold, psykologiske trusler, mishandling og seksuell ydmykelse i forvaring:

- Du er ikke et menneske lenger. De gir deg et nummer der. Ditt navn er ikke gyldig lenger. For eksempel var mitt nummer 79. Jeg var ikke Vahit Güneº, jeg var 79. Du er ikke et menneske. Du har blitt et nummer.

Selv om tortur er ulovlig i Usbekistan, blir det sjelden straffet. Selv regjeringens egne tall viser omfanget av straffefrihet for tortur, med bare 11 politifolk dømt i henhold til usbekisk lov mellom 2010 og 2013.

I løpet av denne tiden ble det offisielt registrert 336 anmeldelser om torturbruk, hvorav kun 23 saker ble etterforsket og seks tatt til retten. For å gjøre vondt verre er de som blir satt til å undersøke klagene ofte de samme som blir anklaget for tortur. Dette begrenser kraftig muligheten for at ofrene noensinne vil få oppreisning og rettferdighet.

Amnesty International ber president Islam Karimov om å offentlig erkjenne bruken av tortur. Myndighetene burde også etablere et uavhengig system for undersøkelser av alle fengsler og sikre at alle tilståelser og annet bevis funnet gjennom tortur og annen mishandling aldri blir brukt i retten.