Filippinene: Velkommen til "Torturhjulet"
Ett år har gått siden vi første gang hørte om det filippinske politiets bruk av det såkalte "torturhjulet" i et av fengslene i Laguna-provinsen. Hjulet forsvant på mystisk vis fra fengselet etter granskningen, men bruken av tortur vedvarer.
Publisert:
28. Jan 2015, kl. 11:38
|
Sist oppdatert:
30. Jan 2015, kl. 15:59
Det populære TV-showet "Wheel of Fortune" er et internasjonalt fenomen. I over femti land verden over har seerne sittet klistret til TV-skjermene i spenning for å se hvor hjulet stanser.
Men på denne tiden i fjor fikk lykkehjulet stor oppmerksomhet ved en grusom oppdagelse. Gjemt inne i et mørkt hjørne i et av de hemmelige interneringssentrene i Laguna-provinsen sør for Manila, var det satt opp en kopi av lykkehjulet fra TV-showet. Men istedenfor å spinne med løfte om premier og penger, brukte politiet det til avgjøre hvordan man best kunne more seg med å torturere fanger.
Se Amnesty International-video om torturhjulet her.
Moret seg på fangenes bekostning
– Det som er foruroligende med bruken av "torturhjulet" er at det viser hvordan politiet faktisk har glede av den torturen de har pønsket ut. Det viser hvordan tortur er blitt en aktivitet som politiet kan bedrive, som om de står over loven uten å frykte at de vil bli straffeforfulgt for det, sier Hazel Galand-Folli, Amnestys etterforsker i Sørøst-Asia.
En etter en ble fangene hentet ut av cellene og brakt til en annen, hemmelig avdeling. Der moret politiet seg med "lykkehjulet". Hvis "lykkehjulet" for eksempel stanset på "30 sekunders flaggermus-stilling", betød det at fangen skulle henge opp ned i 30 sekunder. "20 sekunder Manny Paccuiao" betød slag i 20 sekunder.
Rowelito Almeda tilbrakte fire dager i senteret i 2014. Han forteller at politiet hentet ut fangene av cellene sine og brukte lykkehjulet når de hadde tatt noen drinker.
– I løpet av de fire dagene jeg var der klarte jeg nesten ikke å stå. Jeg så mange fanger som var veldig svake når de ble brakt tilbake til cellene. To av dem var 17 og 18 år . De var blitt brakt inn for besittelse av marijuana. Lykkehjulet ble brukt på dem. De ble gitt elektrosjokk, banket opp, beskutt med luftgeværkuler og tvunget til å stå foran darttavlen mens politiet kastet dartpiler på dem, forteller Rowelito.
Han unnslapp med et nødskrik på grunn av en utsending fra landets menneskerettighetskommisjon.
- Hvis de ikke hadde kommet akkurat da, ville jeg ha vært nestemann. En av mine medfanger sa til meg «Taryado ka na». Det betyr at det er din tur med lykkehjulet, sier han.
Etter at "lykkehjulet" ble oppdaget, forsvant det. En offentlig gransking resulterte i at ti politmenn måtte gå av, men bortsett fra disse administrative sanksjonene, ble ingen av dem dømt.
En del av "pakka"
Rowelito var blant de 43 fangene som ble reddet ut av det hemmelige interneringssenteret. Han fortalte til Amnesty International at han ble slått i ansiktet slik at han brakk fire fortenner. Senere ble han gjentatte ganger utsatt for elektrosjokk. Politiet stappet en fille i munnen hans, dekket til ansiktet hans med tape og satte håndjern på ham, akkurat som om de forberedte ham på henrettelse. Han hørte at politiet diskuterte seg i mellom, de var uenige om de skulle drepe han eller ikke.
Ifølge Amnestys granskninger er tortur svært utbredt på Filippinene. Folk som holdes fanget av politiet har blitt utsatt for elektrosjokk, systematisk banket opp, utsatt for slag og spark, slått med trebatonger eller jernrør, brent med sigaretter, vanntortur, og utsatt for nestenkvelning med plastposer. Det virker som dette er en "del av pakka".
Til tross for at Filippinene har ratifisert to viktige internasjonale anti-torturkonvensjoner, og vedtok en anti-torturlov for fem år siden, blir politimenn som blir funnet ansvarlig for tortur sjelden stilt for noen domstol eller må sone i fengsel. Etter det Amnesty International har kjennskap til har ingen torturist til dags dato blitt dømt i henhold til denne loven.
Amnestys arbeid gir resultater
Amnesty International mener at mangelfull gransking og korrupsjonen som preger politiet i området utgjør en giftig oppskrift som får torturofre til å avstå fra å rapportere om sine opplevelser. Bare et fåtall mennesker våger å anmelde politiet, for de vet så altfor godt at de risikerer hevn, trakassering eller trusler fra politiet selv, eller fra innleide bøller. Av de få anmeldelsene som når gjennom til et innledende granskingsnivå, blir de fleste avvist på grunn av teknikaliteter.
Men internasjonal fordømmelse gir resultater: Etter publiseringen av Amnesty Internationals rapport Above the Law: Police torture in the Phillipines forrige måned, ble det høring i senatet om politiets bruk av tortur i landet. Amnesty International var et av vitnene under høringen.
Under høringen uttalte en representant for Filippinenes nasjonale politistyrker at han ikke hadde noe kjennskap til de tilfellene av tortur som var beskrevet i rapporten, og han kunne heller ikke komme med noen forslag til hvordan politiet skulle få slutt på torturen.
I sitt svar ba lederen av senatskomiteen politiet om å studere Amnesty Internationals rapport og komme tilbake til komiteen med politiets kommentarer, samt med informasjon om arbeidet med å behandle anmeldelser av tortur.
- Å bli kvitt tortur i Filippinene vil bli en meget strevsom affære, men alternativet er ikke akseptabelt, sier Hazel Galang-Folli.
Men på denne tiden i fjor fikk lykkehjulet stor oppmerksomhet ved en grusom oppdagelse. Gjemt inne i et mørkt hjørne i et av de hemmelige interneringssentrene i Laguna-provinsen sør for Manila, var det satt opp en kopi av lykkehjulet fra TV-showet. Men istedenfor å spinne med løfte om premier og penger, brukte politiet det til avgjøre hvordan man best kunne more seg med å torturere fanger.
Se Amnesty International-video om torturhjulet her.
Moret seg på fangenes bekostning
– Det som er foruroligende med bruken av "torturhjulet" er at det viser hvordan politiet faktisk har glede av den torturen de har pønsket ut. Det viser hvordan tortur er blitt en aktivitet som politiet kan bedrive, som om de står over loven uten å frykte at de vil bli straffeforfulgt for det, sier Hazel Galand-Folli, Amnestys etterforsker i Sørøst-Asia.
En etter en ble fangene hentet ut av cellene og brakt til en annen, hemmelig avdeling. Der moret politiet seg med "lykkehjulet". Hvis "lykkehjulet" for eksempel stanset på "30 sekunders flaggermus-stilling", betød det at fangen skulle henge opp ned i 30 sekunder. "20 sekunder Manny Paccuiao" betød slag i 20 sekunder.
Rowelito Almeda tilbrakte fire dager i senteret i 2014. Han forteller at politiet hentet ut fangene av cellene sine og brukte lykkehjulet når de hadde tatt noen drinker.
– I løpet av de fire dagene jeg var der klarte jeg nesten ikke å stå. Jeg så mange fanger som var veldig svake når de ble brakt tilbake til cellene. To av dem var 17 og 18 år . De var blitt brakt inn for besittelse av marijuana. Lykkehjulet ble brukt på dem. De ble gitt elektrosjokk, banket opp, beskutt med luftgeværkuler og tvunget til å stå foran darttavlen mens politiet kastet dartpiler på dem, forteller Rowelito.
Han unnslapp med et nødskrik på grunn av en utsending fra landets menneskerettighetskommisjon.
- Hvis de ikke hadde kommet akkurat da, ville jeg ha vært nestemann. En av mine medfanger sa til meg «Taryado ka na». Det betyr at det er din tur med lykkehjulet, sier han.
Etter at "lykkehjulet" ble oppdaget, forsvant det. En offentlig gransking resulterte i at ti politmenn måtte gå av, men bortsett fra disse administrative sanksjonene, ble ingen av dem dømt.
En del av "pakka"
Rowelito var blant de 43 fangene som ble reddet ut av det hemmelige interneringssenteret. Han fortalte til Amnesty International at han ble slått i ansiktet slik at han brakk fire fortenner. Senere ble han gjentatte ganger utsatt for elektrosjokk. Politiet stappet en fille i munnen hans, dekket til ansiktet hans med tape og satte håndjern på ham, akkurat som om de forberedte ham på henrettelse. Han hørte at politiet diskuterte seg i mellom, de var uenige om de skulle drepe han eller ikke.
Ifølge Amnestys granskninger er tortur svært utbredt på Filippinene. Folk som holdes fanget av politiet har blitt utsatt for elektrosjokk, systematisk banket opp, utsatt for slag og spark, slått med trebatonger eller jernrør, brent med sigaretter, vanntortur, og utsatt for nestenkvelning med plastposer. Det virker som dette er en "del av pakka".
Til tross for at Filippinene har ratifisert to viktige internasjonale anti-torturkonvensjoner, og vedtok en anti-torturlov for fem år siden, blir politimenn som blir funnet ansvarlig for tortur sjelden stilt for noen domstol eller må sone i fengsel. Etter det Amnesty International har kjennskap til har ingen torturist til dags dato blitt dømt i henhold til denne loven.
Amnestys arbeid gir resultater
Amnesty International mener at mangelfull gransking og korrupsjonen som preger politiet i området utgjør en giftig oppskrift som får torturofre til å avstå fra å rapportere om sine opplevelser. Bare et fåtall mennesker våger å anmelde politiet, for de vet så altfor godt at de risikerer hevn, trakassering eller trusler fra politiet selv, eller fra innleide bøller. Av de få anmeldelsene som når gjennom til et innledende granskingsnivå, blir de fleste avvist på grunn av teknikaliteter.
Men internasjonal fordømmelse gir resultater: Etter publiseringen av Amnesty Internationals rapport Above the Law: Police torture in the Phillipines forrige måned, ble det høring i senatet om politiets bruk av tortur i landet. Amnesty International var et av vitnene under høringen.
Under høringen uttalte en representant for Filippinenes nasjonale politistyrker at han ikke hadde noe kjennskap til de tilfellene av tortur som var beskrevet i rapporten, og han kunne heller ikke komme med noen forslag til hvordan politiet skulle få slutt på torturen.
I sitt svar ba lederen av senatskomiteen politiet om å studere Amnesty Internationals rapport og komme tilbake til komiteen med politiets kommentarer, samt med informasjon om arbeidet med å behandle anmeldelser av tortur.
- Å bli kvitt tortur i Filippinene vil bli en meget strevsom affære, men alternativet er ikke akseptabelt, sier Hazel Galang-Folli.