- Jeg er overlykkelig for å være tilbake i England, sammen med min familie igjen, sier britiske Bisher al-Rawi etter at han slapp ut fra Guantánamo-basen etter mer enn fire år i fangenskap, 1.april i år.
Publisert: 12. Apr 2007, kl. 11:43 | Sist oppdatert: 5. des 2023, kl. 17:58

Bakgrunn

Bisher al-Rawi er opprinnelig fra Irak, men han har vært fast bosatt i Storbritannia i mange år. Etter at han ble arrestert som terrormistenkt i Gambia i november 2002, ble han overlevert til amerikanske myndigheter som først flyttet ham til Afghanistan og så til i fangeleiren på Guantánamo.

Glede iblandet bitterhet

Etter løslatelsen uttalte Bisher al-Rawi følgende:

Gleden over endelig å være hjemme igjen er blandet med bitterhet, for jeg har måttet etterlate min beste venn Jamil el-Banna i Guantánamo Bay. Han ble arrestert sammen med meg i Gambia og ble urettmessig anklaget for de samme tingene som meg, og han sitter fremdeles fengslet.

Han er far til fire små barn; den eldste er ti år, og han har aldri sett sin yngste datter som nå er nesten fem år gammel. Han må også bli løslatt og gjenforent med familien sin. Jeg føler også med de andre ni britiske borgerne som fremdeles sitter fanget i Guantánamo Bay. Noen av dem sultestreiker nå i protest mot langvarig isolat. Den ekstreme formen for isolasjon som de blir utsatt for er noe av det vanskeligste å utholde. Jeg vet hva jeg snakker om.

Det er vanskelig å beskrive den håpløsheten man føler i Guantánamo. Man blir stilt de samme spørsmålene om og om igjen, hundrevis av ganger. Man blir konfrontert med latterlig usanne påstander, men man har ingen mulighet til å motbevise dem. Man får ingen rettergang, og ingen rettferdig juridisk prosess. De påsto at jeg hadde deltatt i terroristopplæring i Bosnia og Afghanistan. Men jeg har jo aldri vært i Bosnia, og mitt eneste besøk i Afghanistan kan jeg takke CIAs gjestfrihet for; de plasserte meg i et underjordisk fengsel, det såkalte "Mørke fengsel", utenfor Kabul. Men nå er jeg endelig hjemme.

Jeg vil rette en takk til alle som har fulgt oss gjennom denne tragiske historien om ulykke, lidelse og urettferdighet og som utrettelig har aksjonert både for meg og Jamil. Dessverre er Jamil fremdeles en del av denne historien (...). Jeg vil gjerne starte med familien min som har lidd sammen med meg gjennom hele denne tiden (...). Min britiske advokat Gareth Pierce som jeg anser for å være den beste på dette området, sammen med Irene Nembhard og alle i deres advokatfirma som jobbet med denne saken fra dag en. Min amerikanske advokat Brent Mickum som, til tross for nesten uoverkommelige hindringer fra amerikanernes side, tok opp saken på et tidlig stadium. Clive Stafford Smith og Zachary Katznelson som besøkte Guantánamo og ble en viktig livline for meg (...).

Jeg vil også gjerne takke Amnesty International som gjennom sitt gode arbeid over hele verden er med på å skape håp. Det er min oppriktige mening at uten Amnestys umiddelbare inngripen i løpet av de første dagene etter arrestasjonen i Gambia, ville vi ha vært fortapt. Jeg må også takke alle de andre humanitære gruppene som har protestert mot urettmessighetene i Guantánamo Bay og alle andre steder der slikt foregår, som har fortsatt å øve press overfor den amerikanske regjeringen og som har bidratt med den støtte som har vært mulig under disse vanskelige forholdene.

Jeg vil takke alle gode mennesker både i vårt land og andre steder som på forskjellige måter har støttet oss, blant annet gjennom å skrive brev til meg og Jamil som uttrykk for støtte og solidaritet. Her vil jeg spesielt nevne de barna som sendte hjertevarme ord og som hadde en håndskrift som var mye penere og mer leselig enn min. (...).

Mine venner i Guantánamo Bay som ble min familie og som betød alt for meg i det merkelige og sorgtunge landet (...).

Jeg ber om at dere nå lar meg få litt tid med familien og tid til å bearbeide de grusomme opplevelsene jeg har hatt. Jeg håper at alle som tror på rettssikkerheten vil gå sammen med meg i arbeidet for å få løslatt Jamil og de andre britiske borgerne. De har urettmessig sittet i fangenskap i over fire år uten tiltale eller dom. Nå må de også få komme hjem.

Takk.

Publisert i AmnestyNytt 2007/2

Du kan lese mer om Bisher al-Rawis historie her