Debatt: Hvor lenge skal minoritetsjentene holdes i «kulturens» fengsel?
Thomas Hylland Eriksen og Henrik Lunde har gjennom hele 90-tallet vært talsmenn for innvandreres rettigheter, men de viser liten entusiasme over jenter fra minoritetsmiljøer krever sin rett.
Publisert:
10. jun 2003, kl. 10:02
|
Sist oppdatert:
8. Mar 2024, kl. 13:57
Av Aase Møller
Det er to innlegg i AmnestyNytt nr. 3, 2002 som jeg gjerne vil ha utdypet. Det er Thomas Hylland Eriksens kronikk og Henrik Lundes artikkel.
Disse to herrer har gjennom hele 90-tallet vært talsmenn for innvandreres rettigheter. Jeg har som en selvfølge gått ut fra at de så det som positivt at innvandrernes barn, unge norske borgere, etter hvert har fått stemmer i norsk offentlighet og krever sine rettigheter som norske borgere. For meg er det en overraskelse å se hvor liten entusiasme de viser over at jenter fra minoritetsmiljøer krever sin rett.
Tilsvar: To tanker i hodet
Av Henrik Lunde
Aase Møller håper hun har misforstått mitt innlegg «Har faklene sluknet?», og jeg kan berolige henne med at det har hun. I min selvskrevne innledning skriver jeg helt riktig at det diskuteres hva som er det viktigste for minoriteter; diskriminering eller omskjæring. Poenget med setningen var å påpeke det meningsløse i en «konkurranse i lidelse» og at det enkelte individ selv må få definere hva som er hans/hennes «største» problem. Dette ble utdypet ved at jeg problematiserte at man satte undertrykking fra patriarkalske tradisjoner og utestenging opp mot hverandre. Dette ble etter min mening forsterket i den såkalte «Shabana»-debatten der det endte med en slags Bush-doktrine der alle som ikke var enige i alt Shabana Rehman skrev ble ansett å støtte overgrep. Aase Møller har følgelig misforstått min tekst hvis hun trodde dette omhandlet individer som har stått fram med sin historie.
Antirasistisk Senter har aktivt og ustoppelig støttet og arbeidet for minoriteters rettigheter i snart 25 år, og i det ligger det selvsagt et forsvar mot omskjæring og tvangsekteskap. I disse årene har det også vært et aktivt arbeid for å få fram flere stemmer, og det har vi i praksis de senere årene gjort med våre skriveseminarer der resultatet er et stort antall nye stemmer ute i offentligheten. Selvsagt støtter vi jenter som krever sin menneskerett til å bestemme over sin kropp og sine liv. Dette forhindrer ikke at vi fastholder vårt rasisme-perspektiv, og min artikkel var en påpekning av at offentlighetens søkelys hadde svingt fra rasisme til forhold innad i enkelte minoritetsmiljøer. Begge deler trengs, men det ene utelukker ikke det andre. Kritikken gikk på en offentlighet der man med glede forlot det ubehagelige rasisme-området og over til det som ikke angikk «oss», men som handlet om hva «de andre» gjorde med hverandre. Det er mange typer urett som begås mot minoritetsbefolkningen i Norge i dag, og et aktivt og konsekvent forsvar av alle menneskerettigheter fordrer at man makter å ha flere tanker i hodet på en gang.
Henrik Lunde er informasjonsleder ved Antirasistisk Senter
Henrik Lundes artikkel er utstyrt med en ingress der det bl.a står: Hva er det viktigste - diskriminering eller omskjæring? Etter min oppfatning er omskjæring diskriminering - i en ufattelig brutal form.
Det er vel ikke Henrik Lunde som har laget ingressen, men den viser hvordan redaksjonen har oppfattet hans tekst. I spalte fire skriver han: I dag diskuterer vi i Norge om det er undertrykking og patriarkalske tradisjoner som er det største problemet for «innvandrerjenter», eller er det verre at «innvandrere» ikke får jobb.
I spalte to hevder han at sommerens agurkdebatt for og mot Shabana Rehman kom til å stenge for en langt viktigere debatt. Jeg får det inntrykk at han mener at «innvandrerjentenes» synlighet i norsk offentlighet får «faklene til å slukke». Det hadde jeg ikke ventet.
Jeg blar videre til Hylland Eriksens kronikk. Både Lunde og Hylland Eriksen hører til dem som i årevis har veiledet oss vanlige folk i minoritetsdebatten. Hylland Eriksens kronikk har tittel «Nyliberalismen og minoritetene». Han hevder at vårt samfunn har havnet i en nyliberalistisk ideologi. «Det er tale om en ureformert, og nokså ureflektert individualisme der det eneste hiin enkelte skylder sine omgivelser er å realisere seg selv.» skriver han om nyliberalismen.
Men i denne kronikkens sammenheng er «hiine enkelte» de unge jentene med minoritetsbakgrunn som med livet som innsats krever å ha samme rettigheter som sine medsøstre i majoritetsbefolkningen.
Han skriver videre: «For bare et drøyt tiår siden var det kurant å snakke om at det fantes kulturelle forskjeller, som måtte respekteres og forstås hvis integreringen av kulturelt ulike grupper i ett og samme samfunn skulle være vellykket. Det var både forskjeller i barneoppdragelse og kjønnsroller som provoserte sosialdemokratiske sosialarbeidere og politikere, og mange håpet på at disse tingene ville forandre seg etter hvert, men samtidig var de fleste på det rene med at det er umulig å avskaffe kulturelle særtrekk ved å vedta at de ikke er ønskelige.»
Nå begynner minoritetsbefolkningen å snakke med mange stemmer, fordi innvandrernes barn har vokst opp og er blitt voksne i et norsk samfunn. De har ikke ventet på nyliberalismen, sannsynligvis har de som meg ikke hørt om den. Noen har opplevd provoserende barneoppdragelse og kjønnsroller på kroppen. Mange av dem kjemper desperat for å få den frihet deres norske borgerskap garanterer dem.
Jeg håper at jeg har misforstått, men det høres ikke ut til at Hylland Eriksen og Henrik Lunde støtter dem. Hvis jeg har misforstått, skulle jeg gjerne vite hvordan de kan forsvare en slik holdning, og jeg undres på hvor mange generasjoner de da mener må holdes i «kulturens» fengsel.
Tilsvar: Det er mer komplisert enn som så
Av Thomas Hylland Eriksen
Aase Møller mer enn antyder at jeg går det tradisjonelle patriarkatets ærend når jeg forsvarer minoritetenes rett til kulturell annerledeshet. Med respekt å melde må jeg erklære meg «ikke skyldig».
Relasjonen mellom individ, kultur og samfunn er komplisert. Like lite som mennesker er totalt prisgitt sin kulturelle bakgrunn og totalt dominert av sin plass i det sosiale hierarki, velger de fritt i et sosiokulturelt vakuum. Begge ytterliggående synspunkter fører galt avsted.
I gamle dager, altså på 70-tallet, var det ikke sjelden at mennesker ble betraktet som produkter av sin sosiale bakgrunn, punktum. Forbrytere ble unnskyldt med at de hadde hatt en vond barndom, og sosiologene mente å ha påvist at klassesystemet reproduserte seg fra generasjon til generasjon. Antropologene snakket om «balineserne» og «masaiene» som om disse folkeslagene talte med én stemme, som om alle «medlemmene av en kultur» hadde de samme oppfatningene og verdiene. Ikke mye individuell frihet der.
På 2000-tallet har den opplyste offentlighet, altså de som debatterer samfunnsspørsmål, foretatt en helomvending. Nå fremstår individuelle menneskerettigheter og frie valg som de eneste allment aksepterte fellesnevnerne for menneskeheten. Et slikt syn kan nok være ideologisk gangbart, men det bygger på en dårlig forståelse av mennesket som sosialt vesen.
I mitt eget arbeid som forsker og formidler har jeg i femten år (a) gått inn for en opplyst og respektfylt kulturimperialisme på individets og frihetens vegne, (b) argumentert for at kulturelle grenser ikke er absolutte og at kulturer ikke er uforanderlige, og (c) gått inn for en gjensidig tilpasning mellom etnisk norske og minoriteter i dette landet. Derfor tar jeg Møllers kritikk alvorlig. Kan det være riktig at undertegnede og andre antirasister uforvarende forsvarer maktmisbruk innad i innvandrergrupper når vi tar til orde for at minoritetene skal behandles med respekt også når det foregår ting der vi ikke liker? Jeg håper ikke det er tilfellet. Derimot tror jeg for det første at vi etnisk norske individualister må akseptere at familien spiller en annen rolle hos mange innvandrere enn hos mange norskinger, og at vi må innse at også mange unge kvinner med minoritetsbakgrunn ønsker å finne et kompromiss mellom tryggheten i familien og friheten til å velge egen livsskjebne. For det andre tror jeg ikke det er mulig å få til en vellykket kvinnefrigjøring uten at man får menn til å samarbeide. Det gjør man ikke ved å fortelle dem at de er reaksjonære sadister.
Jeg er ikke motstander av feminismen. I en kommentar skrevet få dager etter drapet på Fadime Sahindal, konkluderte jeg med følgende setninger: «En kamp for å forhindre fremtidige æresdrap i vårt samfunn må føres på to fronter: Fortsatt arbeid for å innlemme innvandrerne på alle samfunnets områder, og aktiv støtte til de progressive opinionslederne blant innvandrerne, som kan tilby nye tolkningsrammer for de nye erfaringene. Personlig er jeg overbevist om at utviklingen går i riktig retning. Revolusjonen som nå pågår i mange deler av verden, er verken arbeidernes, bøndenes eller studentenes revolusjon. Den er kvinnenes, og drapet på Fadime Sahindal viser, paradoksalt nok, at den ikke lar seg stanse.»
Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo
Alle debattinnlegg ble publisert i AmnestyNytt 2003/2