Kampen om våpenavtalen
I 1993 begynte en internasjonal sivil gruppe ledet av Amnesty International arbeidet mot en verdensomspennende våpenavtale. Nå, tjue år etter, har avtalen endelig kommet i havn.
Publisert:
12. Apr 2013, kl. 13:53
|
Sist oppdatert:
6. des 2013, kl. 13:22
I Norge begynte Amnesty å jobbe med Control Arms-kampanjen i valgåret 2005. Målsettingen var at norske myndigheter, som på dette tidspunktet ikke hadde tatt stilling til en eventuell våpenavtale, skulle på banen. Det viste seg å være vanskelig å få Utenriksdepartementet med på sin side. Departementet argumenterte med at forholdene ikke lå til rette for en våpenavtale siden ingen av de store våpeneksportørene deltok i prosessen.
Vendepunktet kom da Storbritannias utenriksminister Jack Straw samme år kunngjorde at de ville støtte prosessen fram mot en våpenavtale, og da regjeringen Stoltenbergs Soria Moria-erklæring kom på plass utpå høsten, sto det spesifisert at de ville støtte tiltak for å begrense våpenhandel, som for eksempel gjennom en internasjonal våpenavtale.
20 års kamp mot våpen
Golfkrigen i 1991 ble en utløsende faktor for arbeidet mot en internasjonal våpenhandelsavtale. Saddam Husseins store arsenal viste seg å stamme fra handel med alle de fem permanente medlemslandene i FNs sikkerhetsråd. Dette var våpen som hadde mange sivile liv på samvittigheten, og mange verdensledere så at den internasjonale handelen med våpen manglet regler og retningslinjer. Flere væpnede konflikter de påfølgende årene viste at den globale våpenhandelen hadde mistet sin legitimitet.
Sammen med andre organisasjoner tegnet Amnesty opp et forslag til bindende retningslinjer for den internasjonale våpenhandelen i 1993. Retningslinjene siktet seg inn mot EUs medlemsland, som nettopp hadde innført nye kriterier for våpeneksport, men med den mangelen at alle kriteriene var frivillige å følge. Amnestys avdelinger i forskjellige land begynte lobbyvirksomhet mot sine respektive regjeringer for å få en ny avtale gjennom.
Ideen spredte seg snart også utenfor Europa. Amnesty USA slo seg sammen med andre organisasjoner og arbeidet med å påvirke USAs regjering. Ordet nådde også nobelprisvinner og Costa Ricas president Oscar Arias. I 1996 samlet han flere nobelprisvinnere, deriblant Mikhail Gorbatsjov og Amnesty International, til en konferanse i San Francisco kalt «Verdens tilstand» der en visjon for en verden med regulert våpenhandel ble lagt frem.
De neste årene fulgte massiv lobbyvirksomhet og aksjoner for å få på plass en våpenhandelsavtale. Aktivister over hele verden mobiliserte, og resultatet ble en kampanje hvor over en million mennesker fra hele verden sendte inn bilder av seg selv for å vise sin støtte.
Denne kampanjen spredte seg også til Norge, og 12000 ansikter som støttet den ble satt sammen til et portrett av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre. Portrettet ble tatt imot av Raymond Johansen, som forsikret Amnesty om at regjeringen ville fortsette å jobbe for å få i stand en våpenavtale.
Innen 2006 hadde over 50 land stilt seg bak visjonen, og i desember samme år, rett etter at daværende generalsekretær i FN Kofi Annan ble overlevert én million underskrifter, stemte 153 land i FNs generalforsamling for at arbeidet med en avtale skulle begynne.
Endelig i mål
Etter flere runder i FNs generalforsamling ble våpenhandelsavtalen endelig en realitet den 2. april 2013, to tiår etter at det innledende arbeidet med avtalen så dagens lys. "Verdens stater har tatt første skritt mot å redde millioner av menneskers liv", sa generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty Norge. Hele 154 stater stemte for å vedta den historiske avtalen, til tross for at menneskerettighetsverstingene Nord-Korea, Syria og Iran forsøkte å blokkere den i siste øyeblikk.
Hva skjer videre?
Når den trer i kraft vil våpenhandelsavtalen, eller 'arms trade treaty' (ATT) som den heter på engelsk, gjelde som en internasjonal lov. Det vil si at alle land som har sluttet seg til den vil være juridisk forpliktet til å følge den både overfor det internasjonale samfunnet og landets egne domstoler.
For Norge og de fleste andre landene vil tilslutningen foregå i to trinn. Først vil en representant for landet i FN undertegne avtalen. Dette er i praksis en erkæring om at landet på sikt ønsker å slutte seg til den. Men siden våpenhandelsavtalen skal gjelde som lov, må den i tillegg godkjennes av hvert lands lovgivende forsamling. Denne såkalte ratifiseringen kan ofte ta flere år, siden det vil skje sammen med en prosess for å forsikre seg at avtalen ikke er i konflikt med andre av landets lover. Avtalens artikkel 22 bestemmer at den trer i kraft 90 dager etter at den har blitt ratifisert av 50 land.
Det vil fortsatt kreve en god del kampanje- og lobbyarbeid fra Amnestys side for å sørge for at dette skjer så fort som mulig. Kanskje Norge kan gå foran med godt eksempel og legge avtalen frem til vedtak så snart det nye Stortinget er samlet etter valget i høsten?
Norsk våpeneksport – hva nå?
Det har vært noen gode uker for alle som har jobbet for en internasjonal våpenavtale, men det er ingen tid til å hvile på laurbærene. Nå må avtalen følges opp – og vi har en jobb å gjøre her hjemme i Norge.
Les hele Gerald Folkvords blogg om norsk våpenhandel her
Selv om det er stor enighet på Stortinget om at det skal være streng kontroll på hvor norske våpen ender opp, er det ikke slik i praksis. Saudi-Arabia benyttet seg av norsk krigsmateriell da de gikk inn i Bahrain for å hjelpe til å knuse protestbevegelsen for politiske reformer, og Tyrkia – som norske bedrifter tjente flere hundre millioner kroner på i 2011 – har gjentatte ganger tatt seg inn i Irak for å jakte på kurdiske opprørere.
Dette er bare de offiselle dataene som norske myndigheter forholder seg til. Det finnes også mange norskeide fabrikker av våpen og krigsmateriell som går under radaren. Blant annet er det norske bidrag som gjør at Israel kan avfyre Hellfire-raketter mot palestinsk sivilbefolkning.
Amnesty aksjonerte i 2006 utenfor Stortinget for videre norsk innsats for en internasjonal våpenavtale. Under ser man bilder fra aksjonen og overrekkelsen av et portrett av Jonas Gahr Støre til UD. Bildet var satt sammen av rundt 12000 mennesker som støttet opp om våpenavtalen.
Vendepunktet kom da Storbritannias utenriksminister Jack Straw samme år kunngjorde at de ville støtte prosessen fram mot en våpenavtale, og da regjeringen Stoltenbergs Soria Moria-erklæring kom på plass utpå høsten, sto det spesifisert at de ville støtte tiltak for å begrense våpenhandel, som for eksempel gjennom en internasjonal våpenavtale.
20 års kamp mot våpen
Golfkrigen i 1991 ble en utløsende faktor for arbeidet mot en internasjonal våpenhandelsavtale. Saddam Husseins store arsenal viste seg å stamme fra handel med alle de fem permanente medlemslandene i FNs sikkerhetsråd. Dette var våpen som hadde mange sivile liv på samvittigheten, og mange verdensledere så at den internasjonale handelen med våpen manglet regler og retningslinjer. Flere væpnede konflikter de påfølgende årene viste at den globale våpenhandelen hadde mistet sin legitimitet.
Sammen med andre organisasjoner tegnet Amnesty opp et forslag til bindende retningslinjer for den internasjonale våpenhandelen i 1993. Retningslinjene siktet seg inn mot EUs medlemsland, som nettopp hadde innført nye kriterier for våpeneksport, men med den mangelen at alle kriteriene var frivillige å følge. Amnestys avdelinger i forskjellige land begynte lobbyvirksomhet mot sine respektive regjeringer for å få en ny avtale gjennom.
Ideen spredte seg snart også utenfor Europa. Amnesty USA slo seg sammen med andre organisasjoner og arbeidet med å påvirke USAs regjering. Ordet nådde også nobelprisvinner og Costa Ricas president Oscar Arias. I 1996 samlet han flere nobelprisvinnere, deriblant Mikhail Gorbatsjov og Amnesty International, til en konferanse i San Francisco kalt «Verdens tilstand» der en visjon for en verden med regulert våpenhandel ble lagt frem.
De neste årene fulgte massiv lobbyvirksomhet og aksjoner for å få på plass en våpenhandelsavtale. Aktivister over hele verden mobiliserte, og resultatet ble en kampanje hvor over en million mennesker fra hele verden sendte inn bilder av seg selv for å vise sin støtte.
Denne kampanjen spredte seg også til Norge, og 12000 ansikter som støttet den ble satt sammen til et portrett av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre. Portrettet ble tatt imot av Raymond Johansen, som forsikret Amnesty om at regjeringen ville fortsette å jobbe for å få i stand en våpenavtale.
Innen 2006 hadde over 50 land stilt seg bak visjonen, og i desember samme år, rett etter at daværende generalsekretær i FN Kofi Annan ble overlevert én million underskrifter, stemte 153 land i FNs generalforsamling for at arbeidet med en avtale skulle begynne.
Endelig i mål
Etter flere runder i FNs generalforsamling ble våpenhandelsavtalen endelig en realitet den 2. april 2013, to tiår etter at det innledende arbeidet med avtalen så dagens lys. "Verdens stater har tatt første skritt mot å redde millioner av menneskers liv", sa generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty Norge. Hele 154 stater stemte for å vedta den historiske avtalen, til tross for at menneskerettighetsverstingene Nord-Korea, Syria og Iran forsøkte å blokkere den i siste øyeblikk.
Hva skjer videre?
Når den trer i kraft vil våpenhandelsavtalen, eller 'arms trade treaty' (ATT) som den heter på engelsk, gjelde som en internasjonal lov. Det vil si at alle land som har sluttet seg til den vil være juridisk forpliktet til å følge den både overfor det internasjonale samfunnet og landets egne domstoler.
For Norge og de fleste andre landene vil tilslutningen foregå i to trinn. Først vil en representant for landet i FN undertegne avtalen. Dette er i praksis en erkæring om at landet på sikt ønsker å slutte seg til den. Men siden våpenhandelsavtalen skal gjelde som lov, må den i tillegg godkjennes av hvert lands lovgivende forsamling. Denne såkalte ratifiseringen kan ofte ta flere år, siden det vil skje sammen med en prosess for å forsikre seg at avtalen ikke er i konflikt med andre av landets lover. Avtalens artikkel 22 bestemmer at den trer i kraft 90 dager etter at den har blitt ratifisert av 50 land.
Det vil fortsatt kreve en god del kampanje- og lobbyarbeid fra Amnestys side for å sørge for at dette skjer så fort som mulig. Kanskje Norge kan gå foran med godt eksempel og legge avtalen frem til vedtak så snart det nye Stortinget er samlet etter valget i høsten?
Norsk våpeneksport – hva nå?
Det har vært noen gode uker for alle som har jobbet for en internasjonal våpenavtale, men det er ingen tid til å hvile på laurbærene. Nå må avtalen følges opp – og vi har en jobb å gjøre her hjemme i Norge.
Les hele Gerald Folkvords blogg om norsk våpenhandel her
Selv om det er stor enighet på Stortinget om at det skal være streng kontroll på hvor norske våpen ender opp, er det ikke slik i praksis. Saudi-Arabia benyttet seg av norsk krigsmateriell da de gikk inn i Bahrain for å hjelpe til å knuse protestbevegelsen for politiske reformer, og Tyrkia – som norske bedrifter tjente flere hundre millioner kroner på i 2011 – har gjentatte ganger tatt seg inn i Irak for å jakte på kurdiske opprørere.
Dette er bare de offiselle dataene som norske myndigheter forholder seg til. Det finnes også mange norskeide fabrikker av våpen og krigsmateriell som går under radaren. Blant annet er det norske bidrag som gjør at Israel kan avfyre Hellfire-raketter mot palestinsk sivilbefolkning.
Amnesty aksjonerte i 2006 utenfor Stortinget for videre norsk innsats for en internasjonal våpenavtale. Under ser man bilder fra aksjonen og overrekkelsen av et portrett av Jonas Gahr Støre til UD. Bildet var satt sammen av rundt 12000 mennesker som støttet opp om våpenavtalen.