Etter seks år i amerikansk fangenskap er Isa al-Murbati tilbake i Bahrain:
- Nå skal jeg ta igjen den tiden jeg har gått glipp av, som å se sønnene mine vokse opp. Jeg vil bare bli kjent med dem. Takk til alle som har støttet meg. Jeg elsker dere alle.
Publisert: 12. sep 2007, kl. 15:46 | Sist oppdatert: 5. des 2023, kl. 18:04
© Gulf Daily News

Av Kristin Rødland Buick

Den 9. august om kvelden landet Isa al-Murbati i Bahrains hovedstad Manama der familiemedlemmer, venner, politikere og støtte­spillere ventet spent på å se ham. al-Murbatis yngste sønn på syv var bare et lite barn sist gang han så faren sin. Han ventet på faren med en stor bukett med blomster.

- Dette er den første gangen jeg får snakke med faren min. Jeg er veldig glad, sa han til Gulf Daily News. al-Murbatis eldste sønn, 17 år gamle Ali, møtte også opp for å ønske faren velkommen hjem. Det var med følelsesladd stemme han fortalte om familiens lykke ved å ha faren tilbake.

- Jeg er så lykkelig. Det føles så bra. Jeg kan ikke tro det. Vi hørte for bare et par timer siden at han skulle komme, men vi kunne ikke få oss til å tro det, stotret han fram.

Torturert til tilståelse

al-Murbati levde et vanlig liv før han ble arrestert i 2001. Etter endt skolegang meldte han seg til tjeneste i det bahrainske forsvaret der han ble sendt til Saudi Arabia for å studere vedlikehold av maskineri, og deretter til Amerika for å lære engelsk. I 2001 reiste al-Murbati til Pakistan for å få behandling for ryggen da han ble arrestert på flyplassen.

- De tok meg til et fengsel, jeg husker ikke hvilket, og torturerte meg til jeg mistet bevisstheten. Deretter fikk de meg til å signere papirer jeg ikke kunne lese fordi øynene mine var hovnet opp. Senere fant jeg ut at ved å signere papirene bekreftet jeg at jeg var en mujahid («en som kjemper i hellig krig») og ble deretter sendt til Guantánamo, sier han til avisa Bahrain Tribune.

Den første tiden på Guantánamo overskygget redselen for å bli torturert av soldatene på militærbasen alt annet.

- De brukte alt de hadde, fra å sprøyte inn kjemikalier og spille høy rockemusikk til å fysisk angripe meg. Under sultestreiken førte de inn et plastrør i baken og i munnen min og tvangsfôret meg. Det var som å svelge en sekk med sand, forteller han til Bahrain Tribune.

Uten mening

Avisa trykket også deler av dagboka til al-Murbati fra den siste tiden på Guantánamo. En stor del av tiden på militærbasen tilbrakte han på den beryktede Camp Six.

«Cellen min er på størrelse med et lite kott. Den har et toalett, en vask, ingen løse gjenstander. Lyset skrus på sentralt, utenfor min celle. Sengen min er en køye med et teppe. Døren består av et tykt jerngitter. Fangene i cellene på hver side flyttes med jevne mellomrom, så ingen egentlige vennskap knyttes. Stillhet er den vanligste kommunikasjonen mellom fangene, kanskje noen få ordvekslinger i luftegården.»

Klokka fem om morgenen ringer vekkerklokka over hele basen og lysene skrus på. Frokost er klokken halv syv. Cornflakes, brød med ost, noen ganger peanøttsmør, ett glass melk.

«Matbrettet blir tatt bort. Tiden oppløses til en flytende masse uten mening, uten form, bare dag og natt i en monoton sekvens. Som et falmende svart-hvitt fotografi, til slutt mister det all relevans. Frigjøring og frihet blir begreper som er umulige å forstå.»

Murbati slår hjel tiden ved å lese bøkene fra militærbasens bibliotek og spille fotball mot sin egen skygge på celleveggen.

Kompensasjon

Advokater og menneskerettighetsaktivister har engasjert seg i kampen for å få frigitt Isa al-Murbati og fem andre Guantánamo-fanger av bahrainsk opprinnelse. Arbeidet til regjeringsrepresentant i Bahrain Mohammed Khalid bidro, ifølge Gulf Daily News, høyst sannsynlig til løslatelsen.

- Jeg er veldig fornøyd med dagens hendelse, sa han til avisa mens han ventet på at al-Murbati skulle lande. - Nå vil vi ha kompensasjon for alle bahrainske statsborgere som er kommet hjem. Han legger til at kravet om kompensasjon vil gå gjennom det offentlige rettssystemet i landet, ettersom det ikke er noen juridisk mulighet for å rettsforfølge saken i USA.

al-Murbati vil derimot helst bare være i fred. - Jeg ønsker ikke noe fra noen, jeg vil bare få være i fred med familien min. Bli kjent med sønnene mine og nyte kyllingrettene min kone lager.

Han glemmer likevel ikke å takke de som har støttet og aksjonert for ham: - Dere er alle sterke, aldri vil noen kunne skade dere. Takk til alle som har støttet. Jeg elsker dere alle.

Publisert i AmnestyNytt 2007/3