Når staten tvinger oss

Dagen da Amnesty lanserte sin grunnleggende rapport om statens invaderende og nedverdigende behandling av transpersoner, vil for meg bli stående som en merkedag.
Publisert: 5. Feb 2014, kl. 10:35 | Sist oppdatert: 5. Feb 2014, kl. 11:32
Tirsdag 4. februar satt jeg på Amnestys internasjonale pressekonferanse i København, og hørte sterke historier fra noen av dem som er intervjuet i Amnestys rapport «The state decides who I am», om mangelen på juridisk anerkjennelse for transpersoner i Europa. Det har vært givende å få være med å arbeide fram Amnestys rapport og å samarbeide med etterforskerne som har skrevet den.

I en rekke europeiske land blir transpersoner tvunget til å gjennomgå en langvarig prosess, med strenge krav om å bli tildelt riktig diagnose og å gjennomgå både hormonbehandling, kirurgi og sterilisering. Bare for å få lov til å være seg selv, og ikke minst for å bli anerkjent som seg selv av staten.

Vi har alle en kjønnsidentitet, men når identiteten eller måten vi uttrykker kjønn på ikke stemmer over ens med kjønnet vi ble tildelt ved fødselen, opplever vi å bli utsatt for en rekke brudd på våre menneskerettigheter.

Sara Phillips fra Transgender Equality Network Ireland (TENI) i Irland fortalte at der får du ikke ny fødselsattest, og dermed ikke nytt juridisk kjønn. Den irske staten krever også at du skiller deg, før den vil gi deg nytt pass og førerkort, og du må derfor være enslig for å bli juridisk anerkjent som transperson. Ønsket om å forsette et langvarig og godt samliv må vike for kravet om å skille seg. En prosess som tar minst 4 år. Jeg kan vanskelig forstå hvorfor det må være slik.

Joshua Andreas Bryan, en amerikansk transmann, gift flerbarnsfar og bosatt i Danmark sier han er et spøkelse i eget land. Når Danmark ikke vil anerkjenne ham som mann, kan han hverken ta ut penger i banken, reise for å besøke familie i USA eller unngå at privatlivet hans blir eksponert for alle og enhver på barnas skole.

Finske Luca Tainio fortalte hvordan myndighetene der skiller mellom ulike transpersoners rettigheter. De gir ikke den samme juridiske anerkjennelsen til alle, og transpersoner som ikke får den «riktige» psykiatriske diagnosen får heller ikke det samme helsetilbudet som de med diagnosen transseksuell.

Luca Dalen Espseth fra Norge fortalte at få transpersoner får tilgang til helsetjenester, og de som får må lyve og innordne seg lite fleksible forventninger til hva det vil si å være menneske og hvordan man kan leve sitt liv. Hvis du ikke holder deg innenfor trange rammer for hva det vil si å være mann eller kvinne, blir du avvist.

Nicolas Beger, direktør ved Amenstys Europakontor, fortalte om en person som fikk avslag fordi han lot andre holde frakken da han skulle ta den på seg. Det var ikke mandig nok.

Stater invaderer transpersoners privatliv, og tvinger oss til å oppgi retten vår til å selv bestemme hvem vi er og hvilken behandling vi vil gjennomgå. Jeg håper myndighetene ser hvor galt dagens ordninger fører avsted, og følger Amnestys anbefalinger for økt respekt og menneskeverd for alle transpersoner.