- Jeg følte at jeg måtte ta det helt ned, og bare fortelle historien slik den skjedde.

Vi sitter sammen med Selma Lønning Aarø på en kafé i Oslo for å snakke om hennes bidrag ”Zelimkhan – en forsvinning” i antologien «Akkurat nå» som Amnesty International lanserte rett før sommeren.

- Først tenkte jeg at dette er jo egentlig fantastisk for en forfatter og få en historie som er så dramatisk, og dette kan jeg sikker gjøre masse ut av, og så begynte jeg å skjønne at alt ble jo helt feil hvis jeg skulle forsøke å fiksjonalisere det eller vri på det. Så det jeg tok utgangspunkt i da jeg skrev, var at jeg aldri ville gått så hardt til verks om jeg skulle ha diktet opp en historie. Det ville blitt for mange sterke virkemidler. Det ville blitt for voldsomt. Folk ville ikke trodd på det.

Parallell til sin egen verden
 -Det er når du faktisk møter noen at du må forholde deg til det. Akkurat som når du rent fysisk går forbi en narkoman; du tenker nesten - jeg kan gå rett forbi, men nei så kan jeg faktisk ikke det - ikke egentlig. På vei hit har jeg kanskje gått forbi sju tiggere, og det er jo et valg du selv tar hele tiden - for du sier til deg selv at du kan jo ikke gi til alle, men egentlig så kan du jo det, hvis du vil, eller du kan gi tusen kroner til en tigger, også vil livet ditt se helt likt ut etterpå.

Vi snakker om hvor lite vi gjør for å hjelpe andre mennesker selv om det et er helt risikofritt for oss. -Det var min vinkling på det fordi det er der jeg føler at skoen trykker for min del. Det er det der at hvis du lukker øynene så finnes det ikke. De fleste nordmenn bare skrur av en knapp, for det blir for vanskelig hvis en er på hele tiden. Og hvis en først på en måte skrur på så ville det bli for intenst, og det mest behagelige er på en måte å fortrenge det.

Litteraturens rolle? 
 -Jeg tror litteraturen i Norge er som den er fordi den avspeiler våre erfaringer som ikke alltid er veldig dramatiske. Og jeg skjønner at forfattere leter i sine egne referanser når de skriver, litteratur som spiller på gjenkjennelse er ofte god litteratur. Når en kan lese noe og føle at dette identifiserer jeg meg med - dette kjenner jeg meg igjen i. -Men jeg tror at all litteratur på et eller annet plan er politisk. Det er jo veldig vanskelig å skrive en setning uten å gi utrykk for en eller annen form for mening, uansett.

Å se mennesket 
Selma tror engasjement skapes gjennom å møte de som faktisk er berørt. -Jeg tror at det som skal til da er at man får en relasjon på ordentlig til et menneske som lever i den situasjonen. Da vil den likegyldigheten forandre seg tror jeg - når man faktisk går inn i en enkeltsak. Slik tror jeg kanskje at en sånn bok kan være fin, en må se mennesket i det. Ja, det er jo for at folk tydeligere skal se at åja han var også far, og han var like gammel som meg, og at han skal ha et ansikt og et navn og da er det vanskelig å se forbi det.

Ungdom har størst utviklet rettferdighetssans
Selma håper alle vil lese teksten hennes. - Men sœrlig ungdom fordi det er de som leser mest og det er unge mennesker som har størst utviklet rettferdighetssans.