Drømmer, gevær og håp
Asieh Amini, poet og journalist fra Iran, leste på onsdag sine egne dikt og fortalte i samtale med Elisabeth Dysvik fra ICORN (International cities of refugee network) om menneskerettighetssituasjonen i Iran, og hennes arbeid der.
Publisert:
23. Feb 2012, kl. 15:09
|
Sist oppdatert:
23. Feb 2015, kl. 11:32
Asieh Amini arbeidet som journalist i Iran da hun ble oppmerksom på saken til Atefeh Sahâleh, en 16 år gammel jente som flere ganger hadde blitt dømt til 100 piskeslag for umoral. Til Elisabeth Dyvik beskriver Amini historien til Atefeh, som endte i at hun ble dømt til døden og hengt for umoral.
Atefeh’s historie henger fremdeles med henne, forteller hun, og i mange av hennes dikt er hun fremdeles i live. «Når Atefeh ble hengt, føltes det som det var to løkker i tauet. En til henne, og en til meg». Dette ble hendelsen som satte i gang flere år med kamp for menneskerettighetene i Iran, og som i 2009 resulterte i at Amini måtte flykte. Hun bor nå i Trondheim, hvor hun er fribyforfatter.
Denne kampen har ikke vært lett. Når hun begynte sitt arbeid som aktivist, fikk hun kritikk av andre journalister. Hennes jobb var ikke å bli involvert, ble hun fortalt, men å rapportere. Men Asieh forteller at hun kunne ikke si seg enig i det, da Irans sensur betydde at hun ikke kunne trykke det hun ville. Hun fulgte opp Atefeh Sahâleh’s sak, og skrev artikler om den, men disse ble aldri trykket av avisen hun arbeidet for. Hun begynte derfor å blogge om det, og å skrive for internasjonale medier under falskt navn, og tiltrakk seg etter hvert oppmerksomhet internasjonalt.
Hovedfokuset hennes har vært å stoppe henrettelser av mindreårige, og få slutt på steining. Hun startet kampanjen Stop Stoning Forever, som har blitt spredt til flere land.
Etter at hun kom til Norge har hun vært nødt til å finne en annen måte å hjelpe på. Dette gjør hun gjennom å gjøre research fra Norge sammen med kollegaer i Iran, og å videreformidle den informasjonen hun finner til det internasjonale samfunnet. Hun er i en ny posisjon nå, sier hun, og har dermed måttet skape seg et nytt nettverk.
På spørsmål fra Amnesty om hvordan hennes arbeid for menneskerettighetene har påvirket poesien hennes, sier hun: ‘Poesi er basen i livet mitt. Når jeg er glad, forelsket, trist, sint – alle disse følelsene påvirker poesien min’. De sakene og skjebnene hun var engasjert i klarer ikke å slippe taket i henne, forteller hun, og det kommer ut i hennes poesi. De tingene hun ikke kunne trykke som journalist, kunne hun få uttrykk for i poesien.
Hun beskriver Amnesty International som en veldig innflytelsesrik organisasjon som hun har mye respekt for. Hun skryter av at Amnesty er den eneste informasjonen som jevnlig offentliggjør informasjon om Iran. De kommer med rapporter om menneskerettighetssituasjonen hvert år, og Asieh mener denne informasjonen er viktig for å skape nettverk som kan gjøre en forskjell.
Asieh mener at Iran trenger at det internasjonale samfunnet går ut krever stans av steining og henrettelser av mindreårige. På spørsmål om at hun tror at det vil nytte, sier hun at det er viktig at det samles informasjon og at sakene følges opp, slik at regimet i Iran blir holdt ansvarlig hvis dette ikke opphører.
Asieh legger veldig vekt på at vi må ha håp for framtiden. ‘Når du kjemper for menneskerettigheter, må du ha håp om at det kan bli bedre, uten håp kan du ikke gjøre det du gjør. Hvordan skal du da kunne forandre noe?’
Atefeh’s historie henger fremdeles med henne, forteller hun, og i mange av hennes dikt er hun fremdeles i live. «Når Atefeh ble hengt, føltes det som det var to løkker i tauet. En til henne, og en til meg». Dette ble hendelsen som satte i gang flere år med kamp for menneskerettighetene i Iran, og som i 2009 resulterte i at Amini måtte flykte. Hun bor nå i Trondheim, hvor hun er fribyforfatter.
Denne kampen har ikke vært lett. Når hun begynte sitt arbeid som aktivist, fikk hun kritikk av andre journalister. Hennes jobb var ikke å bli involvert, ble hun fortalt, men å rapportere. Men Asieh forteller at hun kunne ikke si seg enig i det, da Irans sensur betydde at hun ikke kunne trykke det hun ville. Hun fulgte opp Atefeh Sahâleh’s sak, og skrev artikler om den, men disse ble aldri trykket av avisen hun arbeidet for. Hun begynte derfor å blogge om det, og å skrive for internasjonale medier under falskt navn, og tiltrakk seg etter hvert oppmerksomhet internasjonalt.
Hovedfokuset hennes har vært å stoppe henrettelser av mindreårige, og få slutt på steining. Hun startet kampanjen Stop Stoning Forever, som har blitt spredt til flere land.
Etter at hun kom til Norge har hun vært nødt til å finne en annen måte å hjelpe på. Dette gjør hun gjennom å gjøre research fra Norge sammen med kollegaer i Iran, og å videreformidle den informasjonen hun finner til det internasjonale samfunnet. Hun er i en ny posisjon nå, sier hun, og har dermed måttet skape seg et nytt nettverk.
På spørsmål fra Amnesty om hvordan hennes arbeid for menneskerettighetene har påvirket poesien hennes, sier hun: ‘Poesi er basen i livet mitt. Når jeg er glad, forelsket, trist, sint – alle disse følelsene påvirker poesien min’. De sakene og skjebnene hun var engasjert i klarer ikke å slippe taket i henne, forteller hun, og det kommer ut i hennes poesi. De tingene hun ikke kunne trykke som journalist, kunne hun få uttrykk for i poesien.
Hun beskriver Amnesty International som en veldig innflytelsesrik organisasjon som hun har mye respekt for. Hun skryter av at Amnesty er den eneste informasjonen som jevnlig offentliggjør informasjon om Iran. De kommer med rapporter om menneskerettighetssituasjonen hvert år, og Asieh mener denne informasjonen er viktig for å skape nettverk som kan gjøre en forskjell.
Asieh mener at Iran trenger at det internasjonale samfunnet går ut krever stans av steining og henrettelser av mindreårige. På spørsmål om at hun tror at det vil nytte, sier hun at det er viktig at det samles informasjon og at sakene følges opp, slik at regimet i Iran blir holdt ansvarlig hvis dette ikke opphører.
Asieh legger veldig vekt på at vi må ha håp for framtiden. ‘Når du kjemper for menneskerettigheter, må du ha håp om at det kan bli bedre, uten håp kan du ikke gjøre det du gjør. Hvordan skal du da kunne forandre noe?’