Peter Benenson bestemte seg umiddelbart for å skrive brev til den portugisiske regjeringen for å protestere mot dommen og kreve at de to studentene ble løslatt.

Ett år senere stod artikkelen hans "De glemte fanger" på trykk i avisen The Observer der han tok til orde for løslatelse av mennesker som verden over var fengslet for meningene eller troen sin. Han kalte dem samvittighetsfanger.

Responsen var enorm, og snart var Amnesty International en realitet. Organisasjonen etablerte hovedkvarteret sitt i London og allerede i løpet av organisasjonens første år ble det opprettet nasjonale avdelinger i syv land.

Politisk uavhengig

Amnesty ble etablert under den kalde krigen der motsetningene mellom øst og vest var stor. Derfor ble det viktig for Amnesty å plassere seg politisk nøytralt.

Det ble et viktig prinsipp at Amnesty-gruppene til enhver tid skulle arbeide med tre enkeltsaker fra ulike deler av verden. På den måten ble det tydelig markert at menneskerettighetene gjelder uavhengig av politisk ståsted.

Fra tortur til fattigdom 

I begynnelsen arbeidet Amnesty mest med samvittighetsfanger og tortur. Etterhvert ble kampen mot dødsstraff en sentral del av arbeidet. De senere år har Amnestys internasjonale rådsmøte, bestående av medlemmer fra hele verden, utvidet Amnestys mandat til å også jobbe med tema som vold mot kvinner og fattigdomsbekjempelse.

I 1977 vant Amnesty International Nobels fredspris og i 1978 vant organisasjonen FNs menneskerettighetspris.

Internasjonal aktør
Amnesty International er i dag en tung aktør i internasjonale fora der menneskerettighetene diskuteres, og tar aktivt del i utviklingen av det systemet som skal beskytte menneskerettighetene.

Amnesty er og har alltid vært en demokratisk og medlemsstyrt organisasjon. Både finansielt, politisk og i kampanjearbeidet er det Amnesty-gruppene og enkeltmedlemmene som er ryggraden i organisasjonen.