Ett år etter FNs verdenskonferanse mot rasisme og 11.september-angrepene er polariseringen mellom nord og sør, øst og vest tydeligere enn noensinne.
Publisert: 19. sep 2002, kl. 14:45 | Sist oppdatert: 7. Mar 2024, kl. 23:24
Nigerias president Olusegun Obasanjo. ©Kraft Brooks/Gamma/All Over Press

Av Beate Slydal

Under FNs verdenskonferanse mot rasisme i Durban i august-september i fjor, ble polariseringen mellom flere av FNs medlemsland åpenbar. De fleste vestlige landene ønsket å ha et hovedfokus på bekjempelse av nåtidig rasisme og mente det ville være vanskelig å definere hvem som skulle være berettiget erstatning for kolonialismen, hvem som skulle betale og hvor mye. De fleste landene fra sør, særlig flere av de afrikanske og asiatiske landene, ønsket et tilbakeskuende perspektiv og var lite interessert i å ta et oppgjør med rasisme og diskriminering i eget land.

Motarbeider vern av menneskerettighetene

På FNs menneskerettighetskommisjon i år ble det klart at Verdenskonferansen mot rasisme nærmest har fungert som en katalysator for motsetningene mellom medlemslandene i FN. Sjelden har polariseringen mellom landene vært så sterk. To sammenfallende skillelinjer virker samtidig: nord versus sør, og kristendom versus islam. Den siste dimensjonen er naturlig nok forsterket som følge av de dramatiske aksjonene i USA 11. september i fjor og vestlige lands reaksjonsmønster i kjølvannet av disse.

Som en konsekvens synliggjøres motsetningene ved at toneangivende aktører som Nigeria, Malaysia, Kenya, Syria, Iran, Cuba, Pakistan og Kina, hvorav Nigeria og Pakistan er ledere for henholdsvis den afrikanske og asiatiske gruppen, arbeider for å vingeklippe noen av de viktigste menneskerettighetsmekanismene kommisjonen har.

Pakistans president Pervez Musharraf. ©Getty Images/All Over Press

De argumenterer for at det ikke lenger skal være mulig å komme med kritikk i kommisjonen av menneskerettighetssituasjonen i et land, de ønsker å avvikle eller sterkt begrense ordningen med FNs spesialrapportører. De ønsker å begrense antall ikke-statlige organisasjoner som får være tilstede under kommisjonen og frata dem taleretten. Ved omfattende lobbyvirksomhet søker de å motarbeide en rekke viktige resolusjonsforslag som for eksempel tilleggsprotokollen til Torturkonvensjonen. Etter aktiv lobbyvirksomhet fra blant annet Amnesty International lyktes det med knapp margin å sikre flertall for tilleggsprotokollen som gir et økt vern mot tortur.

Enn så lenge er ikke de ovenfor nevnte mekanismene blitt avviklet, men det er helt klart at de er ikke gitt oss en gang for alle. Det internasjonale menneskerettighetsvernet er truet. I mellomtiden søker de nevnte landene å gjøre sitt beste for å stikke kjepper i hjulene for FNs spesialrapportører, ved for eksempel å påstå at de aldri har mottatt spesialrapportørens forespørsel om å få besøke landet.

Menneskerettighetene ikke bare «vestlig»

Så kan man spørre seg hvorfor landene agerer slik. Det er naturlig nok ubehagelig gjentatte ganger å bli utsatt for kritikk, men det stikker dypere enn som så. I 1999 uttalte Malaysias president at Verdenserklæringen om menneskerettighetene er et «vestlig produkt» og derfor ikke kan anses som universell. Han viste også til at Verdenserklæringen ble utarbeidet og vedtatt i en tid da en rekke land fremdeles var kolonier og ikke hadde noen innflytelse på dokumentet. Dette utfordrer selve fundamentet for alt menneskerettighetsarbeid og en av de viktigste bærebjelkene i FNs virksomhet. Den humanitære rettighetstanken vokste fram i Europa på 1200-tallet, men i FNs menneskerettighetskommisjon som ble opprettet i 1946 satt det regjeringsrepresentanter fra Australia, Belgia, Chile, Egypt, Filippinene, Frankrike, India, Iran, Jugoslavia, Kina, Hviterussland, Libanon, Panama, Sovjetunionen, Storbritannia, Ukraina, USA og Uruguay. Det var disse som fikk ansvaret for å utarbeide Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Alle verdensdeler var representert.

Under FNs verdenskonferanse mot rasisme i fjor ble det sterkt fokusert på kolonihistorien, vestlige lands utbytting og undertrykking av afrikanske og asiatiske land, og dagens internasjonale økonomiske systemer som i særlig grad er tilpasset den rike vestlige verdens interesser. Det skjerpet motsetningene mellom nord og sør.

I FNs menneskerettighetskommisjon er det primært de politiske og sivile menneskerettighetene som er på dagsorden. De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene vies mindre oppmerksomhet. Dette er et viktig ankepunkt fra mange av landene i sør, de mener Vesten ikke ønsker søkelys på den urettferdige fordelingen av verdens ressurser. De har absolutt et poeng, disse konvensjonene må likestilles, og det er nå sakte i ferd med å skje en forandring.

Organisasjoner fra sør benytter sin talerett i kommisjonen til å understreke at deres politiske og sivile rettigheter ikke er noe som «må vente» til landene har nådd et gitt økonomisk utviklingsnivå. Mange steder er det ingen reell ytrings- og forsamlingsfrihet, og tortur og fengsling uten lov og dom er utbredt. Lederne er ikke demokratisk valgt og trenger ikke å stå til ansvar overfor sin befolkning for å sikre eventuelt gjenvalg. I stedet for å fordele landets goder, sørger korrupte ledere for å berike seg selv. Ivaretakelsen av befolkningens økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter avhenger derfor ikke bare av at deler av dagens internasjonale økonomiske strukturer blir endret, man må også få bukt med gjennomkorrupte nasjonale strukturer ved å få demokratisk valgte ledere som må stå til ansvar overfor det folket som har valgt dem.

Sett fra et menneskerettighetsståsted er det en bekymringsfull utvikling i FNs menneskerettighetskommisjon at det dannes nye allianser mellom land som søker sammen mot det de ser som en felles motstander: det rike, kristne Vesten. Fellestrekk for disse landene er at de bryter menneskerettighetene og ønsker å begrense FNs muligheter til å overvåke, rapportere om og påvirke menneskerettighetssituasjonen i de respektive land.

Beate Slydal er politisk rådgiver i Amnesty International Norge

Publisert i AmnestyNytt 2002/3