Her finner du startsiden

Her finner du aksjoner. Send et brev nå! Se at det nytter!

Her finner du informasjon, nyheter og arkiv over pressemeldinger

Her finner du informasjon om organisasjonen lokalt, nasjonalt og internasjonalt

Her finner du alle Amnestys dokumenter sortert etter land og tema (norsk og engelsk)

Her finner du materiell for kursledere og lærere

Her finner du informasjon for ungdom

21.12.2001

Kampen for menneskerettigheter i 2002

Av John Peder Egenæs

Året som gikk vil først og fremst bli husket for angrepene i USA i september, og den påfølgende "krigen mot terror". Amnesty International håper at 2002 vil bli husket for at kampen for menneskerettigheter gjorde nye framskritt selv om 'sikkerhet' nå er manges førsteprioritet.

Året som ligger foran oss bærer som alltid bud om store menneskerettslige utfordringer. Den vesentligste ,og stadig pågående, er arbeidet med å utvikle og utvide en internasjonal rettsorden. Første milepæl i det arbeidet blir at et tilstrekkelig antall land ratifiserer Den internasjonale straffedomstolen som FN har vedtatt å opprette. Til nå har 48 land sluttet seg til, men det er først når 66 er med at domstolen kan bygges opp og begynne å fungere.
Angerepet 11. september i fjor og de påfølgende aksjonene verden rundt har aktualisert denne domstolen ytterligere. Kampen mot menneskeretighetsbrudd og internasjonal politisk kriminalitet må holdes på et internasjonalt nivå, og den må gis global troverdighet. Når det er sagt må den også gis allmengyldighet. Derfor må ikke ett masseovergrep eller situasjonen i en nasjon overskygge alle andre. I den forbindelse er det nødvendig å peke på det enorme misforholdet mellom jakten på Osama bin Laden og den ikke eksisterende jakten på de to bosniske serberne Radovan Karadzic og Ratko Mladic, som begge er tiltalt for folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Dette illustrerer den generelle utfordringen som ligger i å ikke la "krigen mot terror" overskygge alle andre konflikter og menneskerettighetsbrudd verden over. I et lengre perspektiv kan nettopp en slik ignorering gi næring til nye politiske ekstremister som kan vokse til en internasjonal trussel. Nettopp slik forholdet mellom Taliban og Al-Qaeda kan sies å ha vokst ut av det internasjonale samfunns ignorering av det afghanske folk.

For Amnesty International er det også viktig å holde liv i den viktige debatten omkring dødsstraff. I mer enn ett tiår har land etter land avskaffet denne umenneskelige straffen. Verdenssamfunnet og opinionen må ikke miste dette av syne i den rådende situasjonen. Dødsstraffens uegnethet, også i bekjempelsen av politisk kriminalitet, er blant annet bevist i Storbritannia med sakene til de såkalte "Birmingham Six" og "Guilford Four". Bak disse betegnelsene skjuler det seg ti menn som ble dømt til livsvarig fengsel for å være terrorister. De fleste er enige om at dersom man hadde hatt dødsstraff i Storbritannia på det tidspunktet ville de vært henrettet i dag. I stedet er alle ti løslatt og funnet helt uskyldige i de bombeattentatene de ble dømt for. Det ble også avslørt at politiet hadde benyttet seg av mishandling under avhørene av dem. I det hele tatt skulle britiske myndigheters håndtering av Nord-Irland by på mange eksempler på hvordan man i lovgivning og praksis ikke burde håndtere politisk vold fra væpnete grupper. Men av positiv lærdom er der viktig å merke seg at fordi britene ikke hadde adgang til å dømme noen til døden, har de heller ikke behov for posthume benådninger. Norge og andre foregangsland på denne fronten må ikke vike tilbake fra å fortsette å arbeide for at enda flere land skal avskaffe dødsstraffen både i freds- og krigstid.

Tortur og mishandling er ett av de vanligste menneskerettighetsbrudd. På politistasjoner, i fengsler, i hemmelige avhørssentraler og i bakgater blir mennesker utsatt for unevnelige handlinger av tjenestemenn som ofte er trent til nettopp dette. Amnesty International vil fortsette å føre en offensiv mot disse grusomhetene. Vi søker å gripe direkte inn i situasjoner der mennesker blir eller er i fare for å bli torturert. Vi presser på for at land etter land skal kriminalisere tortur, og følge opp med etterforskning og domsfellelse av torturister. De mange som har overlevd slik mishandling må få tilbud om behandling, rehabilitering og oppreisning for sine opplevelser.

I Norge må utlendingsmyndighetene forsikre seg om at de ikke sender mennesker ut av landet til tortur eller mishandling. I den sammenheng var det skremmende å høre en underdirektør i Utlendingsdirektoratet uttale at direktoratet ikke hadde noen absolutt oppfatning av hva som utgjør tortur og mishandling. Noe slikt er helt uakseptabelt. Direktoratet har siden sagt at underdirektørens uttalelse ikke er dekkende for myndighetenes holdninger. det er gledelig men det er i praksis det vil vise seg om dette stemmer.

Dette er bare noen få av mange utfordringer som ligger foran oss alle i 2002, og sikkert i mange år framover. Menneskerettighetsarbeid krever tålmodighet, langsiktighet og standhaftighet. Det krever også at man ikke snur kappen etter vinden og skiller mellom "oss" og "dem". Enten finnes rettigheter og rettssikkerhet, ellers finnes den ikke. Det er meningsløst å skille mellom de som fortjener og de som ikke fortjener rettigheter. Utallige justismord, frifinnelser og benådninger viser at intet menneske og ingen institusjon er gitt å kunne skille skyldig fra uskyldig uten gjennom en grundig, åpen og rettferdig prosess. Og selv da kan de gå galt. Hvis menneskerettighetene ikke gjelder for alle, så gjelder de ikke for noen.

Utskriftsversjon