#VelkommenSyria: Endelig i trygghet
Et ungt par forteller om sitt nye liv i Oslo, og om flukten fra den brutale virkeligheten i Syria.
Publisert:
4. nov 2015, kl. 14:08
|
Sist oppdatert:
5. nov 2015, kl. 11:52
Latteren triller i den lyse leiligheten i en nøktern femtitallsblokk på Hasle, et rolig hjørne av Oslo. - Jeg pleier å si at Norge er så likestilt at barna er prioritet nummer én, kona nummer to, hunden nummer tre og mannen nummer fire, humrer kunstmaleren Hennan. Den lystige scenen som utspiller seg, er milevis fra hva de flyktet fra.
Hennan viser fram sine seneste arbeider. - Det er litt triste motiver, men det er erfaringer fra krigen. Her for eksempel, en skisse. Den viser en situasjon hvor du ikke kan si noe eller gjøre noe, bare se på det som foregår.
Kona Sherihan snakker allerede så godt som perfekt norsk etter ett år i landet. Hun forteller at alle Hennans bilder antakeligvis er tapt. - Vi kunne ikke ta med oss noen av bildene hans da vi flyktet. Nå vet vi ikke hva som har skjedd med dem. De er igjen i boligen vår i Aleppo som militæret har overtatt. Det er trist å tenke på at alt kanskje er tapt. Slik er det egentlig med alt, vi må begynne helt på null. Vi var godt i gang: Ferdige med å studere, med gode jobber. Men nå må vi begynne helt fra start igjen.
Livet i Aleppo
De er begge fra landsbyen Afrin, men bodde i Aleppo da krigen brøt ut. Der levde de gode dager, og trivdes i mangfoldet av arabere, kurdere, armenske, kristne og muslimer som preget den nær 4000 år gamle byen.
Hennan jobbet med kunst og med tekstiltrykk, særlig til barneklær. Snart ville de ha barn selv, de skulle bare spare opp litt penger, kanskje kjøpe seg en bil og et hus først.
- Jeg var salgssjef i et medisinsk firma, spilte musikk og underviste litt ved siden av, sier Sherihan. - Vi jobbet som regel til rundt klokken fire. Da lagde vi middag hjemme. Jeg likte å gå ut, men Hennan vil aldri være med meg på restaurant.
Sherihan ser skrått mot Hennan. Begge ler. Mens Sherihan ville ut til der det var liv og røre, trivdes Hennan best hjemme med venner, gode diskusjoner og bøkene sine. Han hadde over 700 av dem. Mange var forbudte, det var politisk litteratur og bøker om kurdernes situasjon.
Kona er derimot ikke særlig opptatt av politikk. - Jeg liker det ikke. De tar ikke hensyn til menneskers følelser, men ser på oss som ting som blir flyttet hit og dit. Det er et inhumant spill.
Blant død og fare
Da demonstrasjonene startet i Aleppo ville Hennan være med. Han fikk ikke lov av kona, det var for farlig. Men en kveld snek han seg til å delta, under påskudd av å skulle hente pizza.
Sherihan ler mens hun forteller: - Først tenkte jeg bare «Wow! Han elsker meg virkelig!». Klokken var ni om kvelden, og han liker jo best å være hjemme på den tiden. Men da han kom tilbake hadde han vært på demonstrasjon. Det samme skjedde to ganger. Etter det sa jeg nei hver gang han spurte om jeg ville ha pizza!
De bodde i leiligheten til 7. januar 2013. Den ligger rett ved grensen mellom regjeringens område og opprørernes område. En dag skjøt og drepte noen naboen deres fordi de trodde han støttet president Assad. Sherihan og Hennan gjemte seg på gulvet og unnslapp kulene da de begynte å skyte inn i deres leilighet også. Etter det flyttet de til en annen leilighet oppe på en høyde. Derfra kunne de se hvordan bombene ble sluppet over det gamle nabolaget deres.
De ble i tre måneder. En morgen så Hennan så en mann bli skutt på vei fra bakeren. Rundt liket lå biter av brød med masse blod på. En kvinne samlet det opp, kanskje hadde hun sultne barn hjemme.
- Da reiste vi ut på landsbygda, forteller Hennan. - Det var lite mat, det var kaldt. Ofte hadde vi ikke elektrisitet, og vannet ble stengt av ofte. Vi tenkte ikke på fremtiden. Vi måtte bare klare oss fra dag til dag. Vi hadde ikke kapasitet til mer enn å holde oss i live.
Kahraman kommer til verden
Sherihan var gravid, og fødselen nærmet seg. På svartebørsen fikk de kjøpt alt de trengte av medisiner og utstyr til å gjennomføre en fødsel med keisersnitt. Den 24. juni 2013 ble Kahraman født.
- Da gutten vår var et par måneder gammel, merket vi at han ikke reagerte på bevegelsene våre. Jeg dro derfor til en lege i landsbyen, forteller Sherihan. Han er blind, og han vil være det hele livet, sa legen.
Sherihan kunne ikke tro at det var sant. - Jeg bestemte meg for å reise til Aleppo for å få en vurdering av en annen lege. Turen tok 13 timer, og for å komme til legekontoret måtte jeg krysse en gate med mange snikskytere. Jeg tok babyen min i armene, og så løp jeg. Legen i Aleppo sa at det er håp, men at vi måtte ta ham med til kontroll jevnlig. Det var da vi skjønte at vi måtte reise ut fra Syria.
Vonde dager i Tyrkia
I januar 2014 dro familien til Tyrkia. - Vi bodde i ni måneder i en bitteliten leilighet sammen med tre andre familier. Den var full av bråk og sigarettrøyk. Det var ikke noe sted for en seks måneder gammel baby. Hennan jobbet femten timer om dagen, men tjente nesten ingenting. Kahraman fikk ikke den medisinske oppfølgingen han trengte. Det var den verste tiden i mitt liv.
Bursdagsgaven fra UDI
De registrerte seg hos FN, og etter en stund fikk de beskjed om at UDI fra Norge ville ha et møte. Sherihan forteller opprømt: - Det var faktisk på Kahramans ettårsdag at de ringte oss tilbake. De sa "Vi vet det er bursdagens hans, vi har en gave til dere: Dere skal få komme til Norge!". Vi var så glade, selv om vi ikke visste noen ting om Norge! Vi begynte å søke på nettet, så på bilder og fant ut at det var et land som var trygt og at det var et veldig bra land for barn. Da var saken klar.
De hadde ikke mye til flyttelass, men laptopen med bilder av Hennans kunst og tverrfløyta til Sherihan var med da de gikk om bord i TK1751 i Istanbul den 23. september 2014.
- Vi landet i Norge klokken halv tolv. Jeg husker det klokkeslettet helt nøyaktig. Det er et viktig tidspunkt for meg, forteller Sherihan. - Endelig i trygghet! Og endelig var vi for oss selv, bare oss tre.
Norge er veldig annerledes enn Syria, særlig været, forteller det unge ekteparet. - De sa til oss at det er kaldt, men vi ante ikke at det var så kaldt. Men den største overraskelsen fikk vi da hadde vært i Norge i en uke. Vi tok en tur ned på biblioteket, og da vi så hva som fantes der trodde vi ikke våre egne øyne! Det var bøker og CD-er på kurdisk! Her, i Norge! Da skjønte vi at vi hadde kommet til et land som var veldig fritt.
Ny hverdag, nytt liv
Hennan har hentet Karhaman i barnehagen. Han er litt forsiktig blant de andre barna, siden han ser så dårlig. Men de siste dagene har han spurt etter en jente som heter Mina. Sherihan håper det kan bli en ny lekekamerat. Hjemme er han er ivrig og blid, og tar seg kjent rundt i leiligheten. Han spør etter å få se videoen med ”Bæ bæ lille lam”. Foreldrene synger med. Hennan tar fram bilder fra bryllupet i 2010. Sherinan spiller fløyte i hvit kjole med delikate blondedetaljer.
- Jeg savner den jeg var før krigen. Mitt gamle liv, sier Sherihan.
Hennan stemmer i: - Jeg savner landsbyen min, og alle bøkene mine. Jeg liker ikke storbyen.
Sherihan korrigerer ham: - Oslo er ingen da storby. Skulle ikke tro du hadde bodd i Istanbul!
Hennan drømmer om et liv på en øy, med fire-fem hus.
- Jeg vil fiske, jakte, gå på ski. Vi finner nok ut av det.
Men de har begynt å slå rot i byen. De har fått mange norske venner. Hennan forteller:
- Våre norske venner legger seg ikke borti hvordan vi livet vårt, de lar oss være helt frie. Bortsett fra en ting: Jeg har kjøpt meg en sykkel på loppemarked, og liker å sykle, men jeg liker ikke å bruke sykkelhjelm. En venninne maser om det hele tiden! Hele tiden! Nordmenn er utrolig opptatte av sykkelhjelmer!
- Flere må få komme
Hennan forteller at han håper flere kan få komme i trygghet. - Det er plass til flere her. Men det aller viktigste er å få en stopp på krigen. Alle snakker om flyktningene, men grunnen til at de flykter er jo krigen. Derfor må verdenssamfunnet gjøre alt de kan for å stanse krigen. Hvis ikke vil antallet flyktninger jo bare fortsette å stige.
Det er ikke nok å sende penger, sier Sherihan. - Å bo i nødtelt, er det noe liv? Nei, alle må ta imot noen flyktninger, og det må fordeles rettferdig.
Dessuten må vi slutte å behandle mennesker som kasteballer, legger Hennan til. - Man må ikke bruke Dublin-avtalen til å sende folk ut igjen. Det er i ferd med å bli veldig mange mennesker i noen land i Europa nå. Det er ikke rettferdig.
Beskjedne fremtidshåp
Vi spør dem om deres håp for fremtiden. - Jeg har flyktet fra en krig, så jeg kan ikke lenger drømme, poengterer Hennan. - Du vet, vi har familie og venner i Syria. Vårt eneste håp er at krigen skal ta slutt. Men for Kahraman håper vi at han får et godt liv. At han kan øynene kan bli bedre. Og kanskje med årene få en kjæreste?
Sherihan legger til: - Skal jeg ønske meg noe for vår egen del også, så må det være dette: Å ha en jobb å gå til, å klare oss selv, og å være sammen med familie og venner på fritiden. Å leve et vanlig liv i trygghet. Det er alt.
Hennan viser fram sine seneste arbeider. - Det er litt triste motiver, men det er erfaringer fra krigen. Her for eksempel, en skisse. Den viser en situasjon hvor du ikke kan si noe eller gjøre noe, bare se på det som foregår.
Kona Sherihan snakker allerede så godt som perfekt norsk etter ett år i landet. Hun forteller at alle Hennans bilder antakeligvis er tapt. - Vi kunne ikke ta med oss noen av bildene hans da vi flyktet. Nå vet vi ikke hva som har skjedd med dem. De er igjen i boligen vår i Aleppo som militæret har overtatt. Det er trist å tenke på at alt kanskje er tapt. Slik er det egentlig med alt, vi må begynne helt på null. Vi var godt i gang: Ferdige med å studere, med gode jobber. Men nå må vi begynne helt fra start igjen.
Livet i Aleppo
De er begge fra landsbyen Afrin, men bodde i Aleppo da krigen brøt ut. Der levde de gode dager, og trivdes i mangfoldet av arabere, kurdere, armenske, kristne og muslimer som preget den nær 4000 år gamle byen.
Hennan jobbet med kunst og med tekstiltrykk, særlig til barneklær. Snart ville de ha barn selv, de skulle bare spare opp litt penger, kanskje kjøpe seg en bil og et hus først.
- Jeg var salgssjef i et medisinsk firma, spilte musikk og underviste litt ved siden av, sier Sherihan. - Vi jobbet som regel til rundt klokken fire. Da lagde vi middag hjemme. Jeg likte å gå ut, men Hennan vil aldri være med meg på restaurant.
Sherihan ser skrått mot Hennan. Begge ler. Mens Sherihan ville ut til der det var liv og røre, trivdes Hennan best hjemme med venner, gode diskusjoner og bøkene sine. Han hadde over 700 av dem. Mange var forbudte, det var politisk litteratur og bøker om kurdernes situasjon.
Kona er derimot ikke særlig opptatt av politikk. - Jeg liker det ikke. De tar ikke hensyn til menneskers følelser, men ser på oss som ting som blir flyttet hit og dit. Det er et inhumant spill.
Blant død og fare
Da demonstrasjonene startet i Aleppo ville Hennan være med. Han fikk ikke lov av kona, det var for farlig. Men en kveld snek han seg til å delta, under påskudd av å skulle hente pizza.
Sherihan ler mens hun forteller: - Først tenkte jeg bare «Wow! Han elsker meg virkelig!». Klokken var ni om kvelden, og han liker jo best å være hjemme på den tiden. Men da han kom tilbake hadde han vært på demonstrasjon. Det samme skjedde to ganger. Etter det sa jeg nei hver gang han spurte om jeg ville ha pizza!
De bodde i leiligheten til 7. januar 2013. Den ligger rett ved grensen mellom regjeringens område og opprørernes område. En dag skjøt og drepte noen naboen deres fordi de trodde han støttet president Assad. Sherihan og Hennan gjemte seg på gulvet og unnslapp kulene da de begynte å skyte inn i deres leilighet også. Etter det flyttet de til en annen leilighet oppe på en høyde. Derfra kunne de se hvordan bombene ble sluppet over det gamle nabolaget deres.
De ble i tre måneder. En morgen så Hennan så en mann bli skutt på vei fra bakeren. Rundt liket lå biter av brød med masse blod på. En kvinne samlet det opp, kanskje hadde hun sultne barn hjemme.
- Da reiste vi ut på landsbygda, forteller Hennan. - Det var lite mat, det var kaldt. Ofte hadde vi ikke elektrisitet, og vannet ble stengt av ofte. Vi tenkte ikke på fremtiden. Vi måtte bare klare oss fra dag til dag. Vi hadde ikke kapasitet til mer enn å holde oss i live.
Kahraman kommer til verden
Sherihan var gravid, og fødselen nærmet seg. På svartebørsen fikk de kjøpt alt de trengte av medisiner og utstyr til å gjennomføre en fødsel med keisersnitt. Den 24. juni 2013 ble Kahraman født.
- Da gutten vår var et par måneder gammel, merket vi at han ikke reagerte på bevegelsene våre. Jeg dro derfor til en lege i landsbyen, forteller Sherihan. Han er blind, og han vil være det hele livet, sa legen.
Sherihan kunne ikke tro at det var sant. - Jeg bestemte meg for å reise til Aleppo for å få en vurdering av en annen lege. Turen tok 13 timer, og for å komme til legekontoret måtte jeg krysse en gate med mange snikskytere. Jeg tok babyen min i armene, og så løp jeg. Legen i Aleppo sa at det er håp, men at vi måtte ta ham med til kontroll jevnlig. Det var da vi skjønte at vi måtte reise ut fra Syria.
Vonde dager i Tyrkia
I januar 2014 dro familien til Tyrkia. - Vi bodde i ni måneder i en bitteliten leilighet sammen med tre andre familier. Den var full av bråk og sigarettrøyk. Det var ikke noe sted for en seks måneder gammel baby. Hennan jobbet femten timer om dagen, men tjente nesten ingenting. Kahraman fikk ikke den medisinske oppfølgingen han trengte. Det var den verste tiden i mitt liv.
Bursdagsgaven fra UDI
De registrerte seg hos FN, og etter en stund fikk de beskjed om at UDI fra Norge ville ha et møte. Sherihan forteller opprømt: - Det var faktisk på Kahramans ettårsdag at de ringte oss tilbake. De sa "Vi vet det er bursdagens hans, vi har en gave til dere: Dere skal få komme til Norge!". Vi var så glade, selv om vi ikke visste noen ting om Norge! Vi begynte å søke på nettet, så på bilder og fant ut at det var et land som var trygt og at det var et veldig bra land for barn. Da var saken klar.
De hadde ikke mye til flyttelass, men laptopen med bilder av Hennans kunst og tverrfløyta til Sherihan var med da de gikk om bord i TK1751 i Istanbul den 23. september 2014.
- Vi landet i Norge klokken halv tolv. Jeg husker det klokkeslettet helt nøyaktig. Det er et viktig tidspunkt for meg, forteller Sherihan. - Endelig i trygghet! Og endelig var vi for oss selv, bare oss tre.
Norge er veldig annerledes enn Syria, særlig været, forteller det unge ekteparet. - De sa til oss at det er kaldt, men vi ante ikke at det var så kaldt. Men den største overraskelsen fikk vi da hadde vært i Norge i en uke. Vi tok en tur ned på biblioteket, og da vi så hva som fantes der trodde vi ikke våre egne øyne! Det var bøker og CD-er på kurdisk! Her, i Norge! Da skjønte vi at vi hadde kommet til et land som var veldig fritt.
Ny hverdag, nytt liv
Hennan har hentet Karhaman i barnehagen. Han er litt forsiktig blant de andre barna, siden han ser så dårlig. Men de siste dagene har han spurt etter en jente som heter Mina. Sherihan håper det kan bli en ny lekekamerat. Hjemme er han er ivrig og blid, og tar seg kjent rundt i leiligheten. Han spør etter å få se videoen med ”Bæ bæ lille lam”. Foreldrene synger med. Hennan tar fram bilder fra bryllupet i 2010. Sherinan spiller fløyte i hvit kjole med delikate blondedetaljer.
- Jeg savner den jeg var før krigen. Mitt gamle liv, sier Sherihan.
Hennan stemmer i: - Jeg savner landsbyen min, og alle bøkene mine. Jeg liker ikke storbyen.
Sherihan korrigerer ham: - Oslo er ingen da storby. Skulle ikke tro du hadde bodd i Istanbul!
Hennan drømmer om et liv på en øy, med fire-fem hus.
- Jeg vil fiske, jakte, gå på ski. Vi finner nok ut av det.
Men de har begynt å slå rot i byen. De har fått mange norske venner. Hennan forteller:
- Våre norske venner legger seg ikke borti hvordan vi livet vårt, de lar oss være helt frie. Bortsett fra en ting: Jeg har kjøpt meg en sykkel på loppemarked, og liker å sykle, men jeg liker ikke å bruke sykkelhjelm. En venninne maser om det hele tiden! Hele tiden! Nordmenn er utrolig opptatte av sykkelhjelmer!
- Flere må få komme
Hennan forteller at han håper flere kan få komme i trygghet. - Det er plass til flere her. Men det aller viktigste er å få en stopp på krigen. Alle snakker om flyktningene, men grunnen til at de flykter er jo krigen. Derfor må verdenssamfunnet gjøre alt de kan for å stanse krigen. Hvis ikke vil antallet flyktninger jo bare fortsette å stige.
Det er ikke nok å sende penger, sier Sherihan. - Å bo i nødtelt, er det noe liv? Nei, alle må ta imot noen flyktninger, og det må fordeles rettferdig.
Dessuten må vi slutte å behandle mennesker som kasteballer, legger Hennan til. - Man må ikke bruke Dublin-avtalen til å sende folk ut igjen. Det er i ferd med å bli veldig mange mennesker i noen land i Europa nå. Det er ikke rettferdig.
Beskjedne fremtidshåp
Vi spør dem om deres håp for fremtiden. - Jeg har flyktet fra en krig, så jeg kan ikke lenger drømme, poengterer Hennan. - Du vet, vi har familie og venner i Syria. Vårt eneste håp er at krigen skal ta slutt. Men for Kahraman håper vi at han får et godt liv. At han kan øynene kan bli bedre. Og kanskje med årene få en kjæreste?
Sherihan legger til: - Skal jeg ønske meg noe for vår egen del også, så må det være dette: Å ha en jobb å gå til, å klare oss selv, og å være sammen med familie og venner på fritiden. Å leve et vanlig liv i trygghet. Det er alt.