Share

Amnesty og politivoldsaken i Bergen

Etter at jeg i 1981 sammen med høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen som et offentlig oppdrag hadde gransket bl.a. Gunnar Nordhus og Edvard Vogts store voldsundersøkelse, fikk jeg god kontakt også med Amnestys hovedkontor i London. På anmodning skaffet jeg atskillig dokumentasjon om mange og til dels alvorlige overgrep mot arrestanter i Bergens-politiet.

Skrevet av: Professor dr.jur. Anders Bratholm
PUBLISERT: 12. juni 2001, KL. 14:00 -
SIST OPPDATERT: 2. september 2013, KL. 14:21

Amnesty kom i sin årsrapport for 1988 inn på den ulovlige volden i Bergenspolitiet. Der het det bl.a. at Amnesty «var bekymret over at det lot til å være et mønster av fysisk mishandling av arrestantene fra Bergens-politiets side». Det ble opplyst at Amnesty hadde sendt representanter til Bergen for å foreta nærmere undersøkelser.

Amnesty-etterforskere til Bergen
I september 1987 kom Wolfgang Heinz, Amnestyetterforsker og medlem av Amnestys internasjonale styre. Jeg ble intervjuet av ham og satte ham i forbindelse med kolleger og andre med kjennskap til makt-overgrep i politiet. Heinz intervjuet også representanter for politi og påtalemyndigheten i Norge og om lag 25 personer som oppga å ha vært ofre for makt-overgrep fra Bergens-politiets side.

Tre måneder senere kom lederen for Amnestys undersøkelsesavdeling for Europa, Anne Burley. Hun intervjuet bl.a. om lag 30 personer som opplyste at de hadde vært ofre for politivold i Bergen.
Resultatene av Heinz og Burleys undersøkelser ble gitt i et intervju med journalist Vidar Ystad i Bergens Tidendes Oslo-redaksjon. Det heter bl.a. i intervjuet:

"Vi fann ikkje prov for at det hadde gått føre seg systematisk mishandling som var planlagt og tenkt ut
på førehand. Men det såg ut til å vere eit mønster av mishandling (...) gjennom ein periode på fleire år.»

Det heter videre:
"Burley nemner særleg røff behandling under arrestasjon, at arrestantar er blitt slengt inn på cella, slo hovudet i golvet og uvita, overlagte slag mot arrestantar som døme på politivald i Bergen. Ho seier at det «utan tvil» har gått føre seg mishandling. Opplysningane om dette er til dels underbygde ved medisinske rapportar.»                            
(BT 7. mars 1989)
  
Da statsadvokat Lyngtveit, som hadde «renvasket» Bergen-politiet for beskyldningene om ulovlig vold, ble forelagt Amnestys uttalelse, svarte han at Amnesty hadde arbeidet «lite profesjonelt» og «overflatisk». Riksadvokaten fant på sin side ikke grunnlag for «tiltak eller omvurdering» av saken etter Amnestys konklusjoner.

Denne holdningen hos påtalemyndigheten førte til at en rekke personer som hadde forklart seg om politiovergrep de hevdet å ha vært ofre for, ble satt under tiltale og dømt for falsk forklaring («bumerangsakene»).     Flere år senere besluttet Høyesterett at sakene skulle gjenopptas fordi det ikke var grunnlag for å stole på politifolks benektelse av at overgrep hadde skjedd. Deretter ble de dømte frifunnet våren 1998. I 1999 ble seks av de syv tilkjent erstatning av det offentlige. Saken til den syvende kommer opp for retten høsten 1999.

Amnesty trakassert   
Anne Burleys undersøkelser i Bergen fikk et etterspill - på linje med hva man kunne frykte ville skje i et diktatur. Burley ble satt under politietterforskning etter beslutning av en statsadvokat i Bergen og med samtykke av riksadvokaten.

I forbindelse med etterforskningen rettet statsadvokaten i et leserinnlegg i VG grove beskyldninger mot Burley. Det fremgår av avisinnlegget at det var «konstatert at flere av ungdommene var påvirket i tilknytning til intervjuene/oppholdet på hotellet». Det heter også at enkelte av ungdommene lot falle bemerkninger «som tydet på at de fikk betaling for beretningen hvis den tilfredsstilte visse minstemål».

I en pressemelding betegnet hovedkontoret i London statsadvokatens beskyldninger som «insinuasjoner og usannheter», og at Amnesty var rystet over at en fremstående embetsmann kunne fremsette slike beskyldninger uten belegg. Det ble opplyst at Burley hadde foretatt hundrevis av intervjuer i land som Tyrkia, Iran, Nord-Irland, USA og Suriname, uten at noen tidligere hadde trukket hennes profesjonelle adferd i tvil. Selv uttalte hun bl.a.:

"Jeg har ikke vært utsatt for slike feilaktige rykter som dem jeg opplevde etter Bergensbesøket noe annet sted. Det hotellet jeg angivelig skulle ha vært kastet ut fra, hadde jeg ikke satt mine ben i.»

Riksadvokaten uttalte senere i et intervju at det ikke var noe grunnlag for å kritisere Amnesty International. Men noen beklagelse, som Amnesty hadde bedt om, kom ikke.

Den norske påtalemyndighets trakassering av Amnesty ble i liten grad kommentert av mediene. Mange dagsavisers dekning av saken etterlot nærmest inntrykk av at det ikke var grunnlag for å kritisere påtalemyndighetens behandling av saken (se nærmere professor i journalistikk, Rune Ottosen, Bumerang-sakene og medienes ansvar, Scoop, Tidskrift för grävande journalistik 1998 nr. 1 s. 69).

I min bok Politiet, påtalemyndigheten, pressen og rettssikkerheten (1999) gis det en mer utførlig redegjørelse for Amnestys rolle i Bergen-saken og erfaringer jeg hadde høstet om Amnestys grundighet og pålitelighet ved en annen undersøkelse. Erfaringene fikk jeg i forbindelse med at jeg i 1986 var medlem av en gruppe som skulle undersøke
menneskerettighetssituasjonen i Chile under juntastyret.

Like før gruppen reiste til Chile, fikk jeg tak i en fersk Amnesty-rapport om forholdene for menneskerettighetene i landet. Vår gruppe fikk kontakt med en rekke menneskerettighetsorganisasjoner, religiøse organisasjoner og andre som ga oss veldokumentert informasjon om tallrike overgrep mot politiske motstandere av regimet i form av tortur, vilkårlige fengslinger og bruk av såkalte dødsskvadroner. Gruppens inntrykk stemte helt overens med Amnesty-rapporten.

Bumerangsakene
Bumerangsakene startet med politivoldsakene i Bergen. På bakgrunn av studier de hadde foretatt i siste halvdel av 1970-årene, ga voldsforskerne Gunnar Nordhus og Edvard Vogt i 1981 ut en forskningsrapport om volden i Bergen. De hadde bl.a. kommet fram til at syv prosent av den ulovlige volden i byen var politivold, noe som vakte stor oppsikt. Justisdepartementet nedsatte et granskingsutvalg, med deltakelse av professor Anders Bratholm og høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen, som gikk god for voldsrapporten. Politiorganisasjonene og Bergenspressen raste.

Høsten 1986 la Bratholm og Nordhus fram en ny rapport som fokuserte på politivolden ved Bergen politikammer. Riksadvokaten ba nå Oslo politikammer om å etterforske sine kolleger i Bergen. Resultatet var at 367 av de 368 etterforskede sakene ble henlagt. Én politimann fikk forelegg for lugging, men ble senere frikjent. Ingen av de 230 politifolkene som ble avhørt hadde noen gang sett ulovlig politivold.

Frikjennelsen av Bergen Politikammer førte i sin tur til bumerangsakene: Syv av politivoldofrene ble tiltalt for «falsk anklage» og dømt til fengselsstraffer på mellom seks og ni måneder ved Gulating Lagmannsrett i Bergen i 1988-90. «Bevismaterialet» var nesten utelukkende vitnemål fra polititjenestemenn - til tross for at riksadvokaten hadde uttalt at slike vitnemål ikke måtte være utslagsgivende. Alle ble siden frikjent.
 

Del saken
Andre Nyheter