Amnesty i solidaritet med verdens flyktninger

Les om flyktningedagen på våre internasjonale sider her

Amnesty International retter en henstilling til alle verdens regjeringer om å etterleve sine internasjonale forpliktelser til å respektere og beskytte flyktningers og asylsøkeres rettigheter. I mange land er det dessverre slik at regjeringer fremstiller flyktninger og asylsøkere som en trussel mot og en fare for det samfunnet der de søker beskyttelse. Denne skremselspolitikken brukes av de samme regjeringer som ved lov har forpliktet seg til å beskytte flyktninger fra forfølgelse i de landene de har flyktet fra.

Et ønske om politisk og sikkerhetsmessig kontroll har ført til strengere grensekontroll. Asylprosedyrene er blitt et verktøy for utestenging i stedet for beskyttelse. Ifølge Europakommisjonen mottok 27 EU-land 53% færre asylsøknader i 2006 sammenlignet med 2002. Stadig strengere kontroll av Europas ytre grense og tiltak mot ulovlig innvandring, til og med utenfor EUs territorium, er trolig årsaken til at færre flyktninger når EU-området. Det som er sikkert er imidlertid at årsakene til at mennesker søker asyl, nemlig vold og forfølgelse, er til stede i like høy grad som før.

Prinsippet om non-refoulment forbyr tvungen retur til land eller områder der det er risiko for å bli utsatt for alvorlige menneskerettighetsbrudd. Dette er selve hjørnestenen i det internasjonale systemet for beskyttelse av flyktninger, men blir likevel ignorert av mange stater i et forsøk på å omgå sine forpliktelser overfor flyktninger og asylsøkere. I januar i år stengte Kenyas regjering sine grenser til Somalia for å forhindre at tusenvis av flyktninger med behov for beskyttelse skulle krysse grensen. Samtidig tvangsreturnerte de hundrevis av asylsøkere som hadde klart å krysse grensen.

Det er vertslandene på den sørlige halvkule som oftest bærer de største økonomiske, sosiale og miljømessige byrdene ved å ta imot det største antallet flyktninger og gi disse beskyttelse ofte i mange år. Den stadig pågående konflikten i Irak har ført til at omkring en og halv million mennesker er blitt internflyktninger, og at over to millioner har flyktet til utlandet. Det har ført til sterk bekymring for en økende humanitær krise, ikke bare i Irak, men også i Syria og Jordan, som er de landene som møter de største utfordringene ved den massive flyktningstrømmen fra Irak. Andre land har derimot gjort lite for å unngå denne humanitære krisen. Noen av de rikeste land i verden har nærmest latterliggjort prinsippet om byrde- og ansvarsfordeling som man internasjonalt er blitt enige om for å unngå at ”visse land” må bære ”unødig store byrder” av flyktninger.

Lenger nord, innfører regjeringene i EU stadig mer omfattende tiltak for å forhindre asylsøkere i å nå EU-området. Blant annet har man innført kontroller i Middelhavet for å stoppe mennesker som prøver å krysse havet, og man har innført samarbeidsavtaler med nordafrikanske stater. Slike tiltak frikjenner imidlertid ikke stater for det menneskerettslige ansvaret de har for å beskytte de menneskene som er under deres kontroll.

I april 2007 inngikk de australske myndigheter en avtale om å utveksle mennesker som har fått flyktningestatus; flyktninger som befant seg på stillehavsøya Nauru ble utvekslet med kubanske og haitiske flyktninger som var i USAs varetekt i Guantánamo Bay. Istedet for å avhjelpe lidelsen til disse flyktningene ved å komme til en varig og hensiktsmessig ordning, valgte man altså en spesialordning i form av et ”bytte”. Det å sende flyktninger frem og tilbake fra en verdensdel til en annen kan synes å ha som hensikt å avskrekke flyktninger fra å søke den beskyttelsen som de rettmessig har krav på. Amnesty International mener at stater bør bruke ressurser på å etterleve sine forpliktelser til å gi beskyttelse og hjelp til flyktninger som befinner seg i deres land og i massefluktsituasjoner andre steder i verden, fremfor å bruke tid og krefter på ”flyktningebytter” og andre ”fikse” ordninger som bare er til skade for mennesker på flukt.

Amnesty International er dypt bekymret for at flyktninger i stadig større grad opplever å bli utestengt fra det internasjonale systemet som skal gi flyktninger beskyttelse. Menneskerettighetsorganisasjonen vil minne stater om at beskyttelse av flyktninger både er en nasjonal forpliktelse og et internasjonalt ansvar; særlig er det viktig at stater samvittighetsfullt verner om det grunnleggende non-refoulment prinsippet. Det er også svært viktig å sikre at alle flyktninger, uten unntak, har tilgang til raske og sikre løsninger, frivillig repatriering under trygge og verdige forhold til opprinnelseslandet, lokal integrering eller bosetting i et tredje land. Dessverre står mange flyktninger i fare for refoulment. Dette er en konsekvens av den rasistiske og fremmedfiendtlige retorikken som stadig anvendes når flytkninge- og asylpolitikk står på agendaen. Flyktninger nektes lovbestemte rettigheter i første asylland slik at integrering blir vanskelig, den usikre flyktningtilværelsen trekker i langdrag, og de lever i et slags limbo i mange år, ofte i generasjoner, og det blir umulig for dem å få tilgang til bosetting eller effektiv integrering.