Fra fengsel til oljedirektør

I dag er Anselme oljedirektør i Benin og i fjor høst deltok han på et kurs i Stavanger. Han sendte brev om at han gjerne ville treffe oss. Om vi ville!

”GRUPPE 38”

I Bergen møtes alle i ”gruppe 38” på et av byens hoteller. Jeg har ikke sett de andre på 15 år. Anne, Karl Johan, Ingrid, Thorvald, Gina, Eystein. Jo, vi er de samme. Bare litt eldre utgaver. Anselme snakker med en journalist. Han var ”månedens samvittighetsfange” i Bergens Tidende i mai -89, og i oktober samme år ble han løslatt. Nå vil avisen ha hele historien. Jeg ser på ham og regner raskt ut at han er blitt 49 år. Tenk, der sitter vår afrikanske venn. Han som skrev alle de franske og etter hvert engelske brevene fra Segbana-fengselet i Benin. Brev etter brev, preget av håp og mot, til tross for svært vanskelige fengselsforhold. Han virket alltid så rolig og sterk.

”How are you?” Godt blikk, varme hender. Han er som sine brev. Sympatisk og stødig. Han viser fram 15 år gamle bilder av oss i Amnestygruppen. Vi ler. Så viser han frem familien. Kona Christine og deres fire døtre mellom 9 og 20 år. Ines, Jocelyne, Audrey og Prisca. Da han ble fengslet i -85 var bare Ines født.

ARRESTERT PÅ JOBB

Vi får et spesielt måltid sammen. Han takker oss og er glad for å treffe oss alle. Jeg føler meg liten og stor på samme tid, og jeg tenker at dette håper jeg at alle som har sendt brev for Amnesty får oppleve. Anselme snakker om den politiske situasjonen i Benin før og nå. Han engasjerte seg i demokratiserings-prosessen tidlig på 80-tallet da studenter og fagforeninger organiserte seg i en felles front mot myndighetene. Vår venn ledet en studentorganisasjon både i hjemlandet og i Sovjetunionen. Han ble arrestert på jobb for et energiselskap og slapp ikke ut før fire år senere.

Du satt fengslet uten dom og det i fullstendig isolasjon de første to årene. Hva visste din kone? Og hva trodde du hun visste?

- Ja, de første to årene var de verste. Jeg hadde ingen kontakt med utenomverdenen. Heller ikke med noen advokat. Men fangevokterne lot seg bestikke og vi kunne dermed smugle beskjeder ut til familie. Slik fikk jeg bekreftet at Christine visste hvor jeg var. Men det gikk to år før min kone og den da tre år gamle datteren min fikk lov til å besøke meg.

TORTUR

Anselmes lønn ble beslaglagt av myndighetene under arrestasjonen. Christine led økonomisk og måtte flytte flere ganger. Pengene vi klarte å sende via Amnestys hjelpefond kom godt med.

Du ble utsatt for tortur flere ganger. Hva har det gjort med deg?

- Jeg har vært heldig. Dette plager ikke meg nå. Jeg har bare arrene. I militærleirene tvang de oss ned på knærne og albuene i skarpkantet grus. Slik måtte vi krabbe mens de slo oss med stokk og pisk. Det kunne vare i timevis. Ikke alle overlevde.

Anselme slår blikket ned et øyeblikk. Jeg er selv lege i psykiatrien og jeg lurer på hvordan afrikanske menn fra Benin i tilfelle beskriver psykiske ettervirkninger av tortur. Det er mye det i enkelte kulturer ikke finnes ord for.

Hva med de fysiske forholdene i fengselet?

- Det var uutholdelig varmt om dagen og kaldt om natten. Segbana var et relativt lite fengsel med ca 100 fanger. Vi var 20 fanger på én celle og hygienen var dårlig. Det var kun tre dusjer og tre toaletter på deling i hele fengselet. Vi fikk vann fra en brønn så ingen tørstet. Men det var lite mat.

Hvordan var helsen din? Fikk dere nødvendig legehjelp?

- Jeg hadde relativt god helse og ble ikke alvorlig syk. Men mange andre fikk ikke hjelp.

STREIK OG PROTESTER GA RESULTATER

Anselme organiserte en flere dagers sultestreik i fengselet for at de som trengte det skulle få medisinsk tilsyn. - Samtidig banket alle fangene i hele fengselet kontinuerlig i cellenes jerndører

om natta, slik at beboerne i landsbyen ikke fikk sove. Etter dette ble helsetilsynet bedre. Jeg vet at noen fanger i medisinsk behandling greide å rømme, og med Amnestys hjelp kom de seg til Canada, Frankrike og USA. - Samholdet var godt. Vi delte på det vi fikk utenifra. Vi organiserte undervisning og alle som kunne noe bidro. En av mine medfanger var professor og han lærte meg engelsk.

Anselme viser meg en liten notisbok som han har tatt vare på alle disse årene. Den er full av tettskrevne engelske gloser i sirlig håndskrift.

AMNESTY HJELPER

Anselme forteller også om brevene fra Amnestygruppen i Norge. Han var blant de første i fengselet som fikk slike brev. Han leste dem høyt for de andre fangene. Dette ga håp og trøst.

- Noen der ute visste om oss og kjempet for oss. Vi var ikke glemt. Det ga håp og styrke til å holde ut. Jeg ble sikrere på at kampen for et nytt og bedre Benin kunne vinnes. Mange kjenner Amnesty International i Benin i dag. Dere må ikke slutte å skrive brev!

Tida etter løslatelsen har ikke bare vært enkel. Men Anselme fikk tilbake jobben og etter hvert fikk de også et sted å bo. Han har også vært med på starte en menneskrettighetsorganisasjon i hjemlandet. I dag er han altså oljedirektør.

Er det noe jeg har glemt å spørre deg om, som du gjerne vil bli spurt om?

- Nei. Anseleme ler.

Jo, han er som sine brev, tenker jeg. Benin har en flott oljedirektør.