I 1977 ble han kalt «en trussel mot rikets sikkerhet». Det var tittelen kommuniststyret i Sovjetunionen ga menneskerettighetsforkjempere. Amnesty International kalte ham samvittighetsfange. Myroslav Marynovych ble satt fri etter ti år i fangeleire og internt eksil. Så startet han Amnesty i Ukraina.
Publisert: 3. Mar 1999, kl. 11:51 | Sist oppdatert: 29. Jan 2024, kl. 23:55
Fakta om Ukraina
  • Offisielt navn: Ukrayina
  • Styresett: Demokratisk republikk
  • Statsoverhode: President Leonid Kuchma
  • Innbyggertall: 52, 3 millioner (1992)
  • BNP pr. innbygger: 1 820 US dollar (1992-tall)
  • Bakgrunn: I kjølvannet av reformene i det tidligere Sovjetunionen, erklærte Ukrainas øverste parlament republikken for uavhengig i 1991. I en folkeavstemning senere samme år stemte 90 prosent av befolkningen for ratifiseringen av landets uavhengighet, noe som understreket nederlaget i Gorbatsjovs forsøk på å skape en ny unionsavtale for Sovjetunionen.
  • I desember 1991 erklærte presidentene i Ukraina, Den russiske føderasjon og Hviterussland slutten på Sovjetunionen, og dannet Samveldet av uavhengige stater (SUS).
  • I 1994 ble det første presidentvalget etter løsrivelsen fra Sovjetunionen holdt.
  • Kilde: A Third World Guide 1995-96.

Den ukrainske menneskerettighetsaktivisten Myroslav Marynovych brukte sin ytringsfrihet under sovjetstyret og betalte med ti års fangeleirer og indre eksil. Nå leder han Amnesty Ukraina.

Av Oles Pohranychny, ukrainsk journalist

- Idéen om menneskerettigheter kom inn i mitt liv høsten 1976, i form av to stemmer på én gang.

Myroslav Marynovych

- Den første stemmen var på ukrainsk, og var en invitasjon til å bli medlem i den ukrainske avdeling av Helsingfors-komitéen som var den første og eneste lovlige og uavhengige menneskerettighetsgruppe i Ukraina den gang. Siden jeg var en ung ingeniør, trengte jeg ikke lang betenkningstid, og tok det som kanskje har vært mitt livs viktigste valg.

AI om Ukraina

Amnesty International har mottatt tallrike rapporter om tortur og mishandling av mistenkte i varetekt og fanger i ukrainske fengsler.

I april 1997 la Amnesty International frem en rapport for FNs komité mot tortur, som senere anbefalte at Ukraina fremla en omfattende aksjonsplan for å stanse all tortur.


- Den andre stemmen var på engelsk, og tilhørte USAs president Jimmy Carter, hvis krav om å forsvare menneskerettighetene gjorde et dypt inntrykk på meg. Selvfølgelig var mitt engasjement i menneskerettigheter den gang basert på politisk ulydighet overfor det sovjetiske systemet, mer enn en forståelse av hva menneskerettigheter betyr, i ordets egentlige forstand.

- Men like fullt - mitt forsvar for menneskerettighetene var sterkt nok til å tåle oppsigelse fra mitt arbeid, økonomiske problemer i hverdagen, et halvt år med overvåkning, KGB-provokasjoner og forfølgelse; og siden 23.april 1977: Arrestasjon, etterforskning, en urettferdig rettssak, en måned med transport i spesialkonstruerte fangevogner bare avbrutt av midlertidige fengselsopphold på veien, langtidsopphold i en streng fangeleir i Ural, sult og streiker, matmangel og kalde celler, og siden april 1984 - tre år i eksil i Kasakhstan. 10 år. Jeg ble arrestert da jeg var 28. Jeg kom tilbake til Ukraina som 38-åring.

- Hva var 28-åringens mål?

- Falskheten i det sovjetiske systemet ble etter hvert uutholdelig og grotesk, og det var umulig for meg å akseptere systemet og samtidig respektere meg selv. Derfor var det i begynnelsen ikke en kamp for konkrete politiske mål, men en kamp for menneskeverd og for retten til å være et menneske.

- Det kommunistiske systemet nedverdiget mennesket i de fleste sammenhengene. Men det viktigste for meg den gang var ytringsfrihet, frihet til å ha en egen mening, foruten nasjonal frihet.


- Det er viktig å forstå at Helsingfors-komitéene i det tidligere Sovjetunionen var de første forsøk på å arbeide på lovlig vis med disse prinsipper og mål. Undergrunns-kampen har aldri appellert til meg. For meg var ren samvittighet og kravenes rettferdighet tilstrekkelig grunn til å drive aktivitetene på lovlig måte. Men systemet var ikke parat til de lovlige protestene. Det var grunnen til at man trengte folk som benyttet sine rettigheter i det virkelige liv, og på den måten synliggjøre at myndighetene ikke var i stand til å sikre rettighetene våre.

- Var det verdt prisen en måtte betale?

- Ja, utvilsomt. Og jeg måtte ikke betale med mitt liv, slik noen av vennene mine måtte. For det første var lidelse i disse ti årene av mitt liv en type lidelse som inspirerer, gir ens liv en høyere mening. Jeg kom tilbake fra fangeleiren som en ny person, eller i evangeliske termer, «som en gjenfødt». Mitt syn på verden forandret seg, og jeg så ting klarere. For det andre ble de opposisjonelle med sine ikke-voldelige protester mot totalitær vold de siste vitner til kommunismens forbrytelser. Men stemmene til Bresjnev-tidens opposisjonelle ville frosset fast i Sibirs skoger, i likhet med stemmene til millioner av Stalintidens ofre om de ikke hadde hatt verdenssamfunnets støtte. Jeg undervurderer derfor verken den betydning de opposisjonelle har spilt, eller offeret til mine kolleger som gav sitt liv for frihet.

- Var du noen gang i tvil?

- Absolutt. Frykt er en del av kampen. Overlevelsesinstinktet roper høyt når en pistol er rettet mot deg, når du er omgitt av trenede vakthunder, når du blir plassert i overfylte transportvogner, når du lider av sult, når noen hinter om forlengelse av straffen og fratar deg håpet om noensinne å vende tilbake til Ukraina.

- Men på samme måte som det ikke finnes evig heltemot, finnes det heller ikke evig frykt. Til slutt blir du trøtt av det, og du får nye krefter.

- Mens jeg var i fangeleiren hadde jeg perioder med tvil og svakhet som gjorde meg spesielt følsom for KGBs provokasjoner. En eller to ganger inngikk jeg kompromisser med administrasjonen i leiren, og angret like etter.

- Hva ga deg oppmuntring?

- Hvis samvittigheten er rolig, er sjelens krefter ubegrensede. Ikke alle fanger kaller denne sjelen Guds godhet, men for meg står det klart fordi jeg i fangeleiren erkjente den kraft som menneskets rike religiøse dimensjon representerer.


- Det gir også styrke å innse at din sak er rett. Jeg visste at kommunismen ville falle før eller senere. Jeg var overbevist om at en allianse mellom sannhet og rettferdighet aldri kunne være kriminell. Jeg innså at i det øyeblikk jeg begynte å tvile på riktigheten av mine handlinger ville jeg bli svak.

- Hva betyr Verdenserklæringen om menneskerettighetene for deg?

- I 1976 oversatte jeg den til ukrainsk og delte den ut blant mine bekjente, for i Sovjetunionen var denne teksten, om ikke direkte ulovlig, så iallfall utilgjengelig. Senere viste det seg at nettopp denne oversettelsen av Menneskerettighetserklæringen var blant papirene som fant veien inn i mine mapper, som bevis på mine anti-sovjetiske hensikter.

- I dag, mot slutten av det 20. århundre, kan vi med sikkerhet si at Menneskerettighetserklæringen er en av dette århundrets viktigste dokumenter. Den er det lille evangeliske kornet som vokser til et stort eiketre av menneskerettigheter.

- Har Menneskerettighetserklæringen universell gyldighet?

- Det har den absolutt. Jeg mener erklæringen er universell, og nettopp derfor trenger hele verden ikke tilpasse seg den vestlige kultur som fødte idéen. Den moderne tanke bak menneskerettighetene er nettopp at de må omfatte hele verden, med alle dens forskjellige kulturer og sosiale former.

Myroslav Marynovych og Svetlana Kharitonova, to initiativtakere til å opprette Amnesty i Ukraina i 1991.

- Hva trengs for å beskytte respekten for menneskerettighetene i Ukraina i dag?

- I Ukraina i dag har man ikke innsett at menneskerettighetene, slik de er formulert i Menneskerettighetserklæringen, støtter seg på hverandre, og at de derfor er udelelige.

- Jeg kan illustrere det slik: I den verdenen som eksisterte på 1970-tallet, hvor man hadde to supermakter, var det også to separate «regimer» av rettigheter. Vestlige land ble sagt å ha et regime av sivile og politiske rettigheter, mens kommunistland ble sagt å ha et regime av sosiale rettigheter. Vesten var stolt av å ha ytringsfrihet, kommunistlandene var stolte av å ha frihet fra fattigdom og hjemløshet.


- Utover 90-tallet fikk ukrainere betydelig ytringsfrihet, men ble samtidig sjokkert over det økende antallet fattige mennesker som tigget penger eller lette etter mat i søppelkasser. Før perestroika kunne ens egen del av den «sosiale kaken» virke for liten. Etter perestroika, når noen mistet denne delen, ble de minnet om at den pleide å være liten, men at den da i det minste var garantert. Det viste seg at folk ikke ønsket å bli overført fra ett regime til et annet. I stedet ønsket de å leve med et samlet menneskerettsregime.

- På denne måten kan ikke en gruppe rettigheter være en absolutt garanti for at andre rettigheter vil bli overholdt. Et menneskes verdighet kan bare sikres gjennom at alle dets rettigheter blir overholdt, uten noen unntak.

- Har du tro på forbedringer?

- Den kommunistiske ideologien var «århundrets eksperiment». Gorbatsjov startet perestroika i det politiske og økonomiske systemet, men folks mentalitet og vaner har forblitt sovjetiske.

- Det er grunnen til at det ukrainske folk, i likhet med andre post-sovjetiske folkeslag, må gjennomgå en spirituell perestroika. Bare da kan vi forvente reform, økonomisk vekst, mindre korrupsjon og større respekt for menneskeverdet. Jeg kan ikke spå hvilke problemer som vil oppstå i kampen for menneskerettigheter i Ukraina, men jeg er sikker på at samfunnet vil kunne beherske menneskerettighetenes språk.

Oles Pohranychny er ukrainsk journalist
Oversatt av Ivar Dale

Publisert i AmnestyNytt 1998/4.