Å elske er en menneskerett

Av Tone Wæstad

Hun bruker sterke ord når hun skal snakke om sitt syn på homofili og behandlingen av de homofile innenfor den norske kirke.
I 1992 arrangerte Grete Hauge en forbønnsgudstjeneste for et homofilt par. Med en nølende biskop bak seg lot hun det stå til, ett år før partnerskapsloven trådte i kraft.

Det ble selvfølgelig en del avisskriverier, og liten støtte å hente i kirken for øvrig. Å stå på barrikadene for de homofiles rettigheter kan ikke være enkelt, spesielt ikke innenfor kirken. Hvorfor har hun tatt et slikt standpunkt?

- Da jeg gikk på teologi syntes jeg at homofili var forholdsvis enkelt å ta stilling til. Ifølge gresk tradisjon ble det sett på som finere å ligge med en mann enn med en kvinne. Det er dette som blir omtalt og kritisert i bibelen fordi det hadde noe med egoisme, og lite med varige og seriøse forhold å gjøre. Jeg synes ikke at denne kritikken er gal, men finner at den sier svært lite om det å være praktiserende homofil i dag. Skal vi lete etter svar på dette spørsmålet i bibelen, må vi se på Jesus og hans handlinger. Jesus hadde en svært inkluderende og ydmyk holdning til mennesker rundt seg. Av dette har nok både kirken og vi alle mye å lære.

- Kirken konkluderer på en ganske annen måte i dette spørsmålet. Hva tror du er grunnen til det?

- Kirken er en konservativ institusjon som bærer på tunge tradisjoner. Det gjør at det går saktere i kirken enn det gjør i andre samfunnsinstitusjoner. Men det finnes også en psykologisk forklaring på kirkens strenge tolkning av homofilispørsmålet: Det er samlende å ha noe felles å kjempe mot. På den annen side gjør dette det vanskeligere for dem som enten er homofile selv, eller som ønsker å tale for de homofiles rettigheter. Å stå utenfor det gode selskap kan virke både truende og ubehagelig, og fører nok til at mange velger å fornekte sin legning.
- Ofte synes jeg at det er de som taler sterkest i mot en sak som har mest å skjule. Det finnes nok mangt et menneske innenfor den norske kirke som ikke ønsker eller tør å bli konfrontert med sin egen seksualitet. Alt dette har mye med mennesket selv å gjøre, og handler lite om Gud. Ved å ta Gud til inntekt for sine meninger slipper de å ta et oppgjør med sin egen homofobi.

- Hva ville du gjort om du oppdaget at en i din egen stab var homofil?

- Jeg skulle gjerne ha dobbeltvigslet et sånt menneske. Jeg ville hatt stor beundring for et menneske som klarte å jobbe innenfor en kirke som er så kritisk til en. Jeg tror mange homofile er for sinte og bitre på kirken til å kunne tenke seg det. Mange heterofile reagerer også sterkt. Folk blir forbannet, og det med god grunn.

- Hva med dem som blir så forbannet at de velger å melde seg ut av statskirken på grunn av dette spørsmålet?

- Jeg forstår dem godt. Det er trist at kirken på denne måten skal miste verdifulle støttespillere. Men de som går ut mister kanskje noe de også. Det å gå til gudstjeneste skal være å få ta del i det mystiske og hellige ved Gud. Et sted der de forskjellige bruddstykkene av livet kan samles til en helhet. Å miste dette ville være et stort tap for meg. Men dersom man ikke aksepteres for den man er vil man vel heller ikke oppleve kirken på denne måten. Vi får tro at Gud er med dem, også når de velger å melde seg ut av kirken.
- Det er uhyre viktig for Paulus å fremstå som en åpen og troverdig kirke. Vår aksept av homofile er en del av dette. Vi har en homofilt samboende som menighetsrådsleder, noe som synliggjør hva vi mener. Dette er noe som faller seg naturlig for oss å jobbe med. Gjennom mitt arbeid og mine prekener ønsker jeg å formidle det budskap at Paulus kirke skal stå åpen for alle dem som søker den.

- Også den sterkeste motstander av homofile?

- Ja, det er klart det! Kan hende ville han eller hun til og med forandre seg litt av det, sier Grete med et lurt smil og i en spørrende tone. Men kanskje mest av alt med stor optimisme.

Publisert i AmnestyNytt 1998/3