Debatt: Ansvarsetikk eller rettigheter?

Thomas Hammarberg uttrykker i AmnestyNytt nr 1 bekymring for at en erklæring om menneskets plikter skal gis samme folkerettslige stilling som menneskerettighetene. Dag Hareide skriver at det ikke er noen planer om dette. Han ønsker å mobilisere krefter til en global verdensetikk autorisert gjennom en FN-erklæring.

Nasjonalstatene har i dag ansvaret for sine innbyggere, og er forpliktet til å oppfylle internasjonale avtaler de har undertegnet. Allikevel krenkes menneskerettigheter daglig av disse statene. Krenkelser og brudd forekommer også i land som holder demokratiets fane høyt og gjerne vil spre sine demokratiske idealer til andre. Norge tar kontinuerlig opp brudd på menneskerettighetene i samtaler med stater hvis styresett vi misliker, mens vi er mer passive overfor stater vi sympatiserer med.
- Kan det skyldes at vi mangler den universelle etikken Dag Hareide går inn for?

Det at vi ikke er kommet nærmere en løsning på fattigdomsproblemet, vold, naturødeleggelser eller urettferdighet, skyldes neppe manglende forståelse av problemet. Utallige konferanser i og utenfor FN har vært avholdt om disse tema. Resolusjonene har heller ikke uteblitt. Derimot skorter det på gjennomføringen av disse. Mulighetene for å oppfylle vedtakene skyldes nødvendigvis ikke mangel på etikk. Det kan skyldes at prioriteringene er ulike i land med enorme forskjeller i levestandard og muligheter til å gjennomføre vedtatte tiltak. Dette kommer godt til syne i diskusjonen om drivhusgassen og om hvorvidt kjøp og salg av utslippskvoter er en god vei å gå.
Dette må ikke forstås slik at menneskerettigheter skal relativiseres, og at det skal finnes unnskyldninger for brudd på disse ut fra kulturelle eller økonomiske kriterier.

Jeg tror Dag Hareide går litt utenom når han likestiller krav i norske lønnsoppgjør og holdningen om å «stå på krava» med ulike gruppers kamp for rettigheter vi synes er selvfølgelige. En erklæring om menneskers ansvar for verdier er ikke noe Verdikommisjonen i Norge har funnet på. Dersom den overordnede målsettingen er å sikre miljøet for våre etterkommere, finner vi utallige eksempler på folkegrupper som har levd og lever langt mer i pakt med naturens ressursgrunnlag enn det vi gjør i vesten. Det er ikke mangel på etikk som får kvinner i fattige land til å gå i timevis for hente brensel til middagslaging fordi trærne i nærmiljøet allerede er hogget ned.

En erklæring om menneskets plikter og ansvarsetikk kan lett likestille alle mennesker og grupper i et felles ansvar for en bedre verden. Spørsmålet er: Har makteliten og undertrykte samme «ansvar» for verdens skjebne og krenkelse av rettigheter?
Skal ødeleggelser av naturen likestilles mellom de som gjør det for å overleve og de som utelukkende gjør det for å tjene penger?
Er etikken fraværende hos de som handler i nød?

Dag Hareide betviler at 25 tidligere regjeringssjefer kan ta feil når de støtter en «Universell erklæring om menneskelig ansvar». Spørsmålet er hvilken etikk for felles ansvar disse hadde da de satt ved makten. Menneskerettighetene er absolutte. Jeg håper vi kan få til en global ansvarsetikk blant dem som har samtykket i at menneskerettighetene er universelle, slik Dag Hareide ønsker.
Det starter imidlertid ikke en debatt om hvilke verdier vi skal kjempe for i hverdagen, verken i Norge eller i andre land. Etter det jeg har registrert, har den alltid funnet sted.

(Innlegget er forkortet . Red.)