Argentina: Fortida ligger begravet i San Vicente

Rommet i andre etasje av likhuset i Cordoba er dunkelt og røykfylt. På fem improviserte bord jobber argentinske rettsmedisinske antropologer med å rekonstruere restene etter mennesker de har brukt flere måneder på å grave ut. Det mangler knokler etter armer og bein. Hoder i noen tilfeller. Levninger etter i alt 130 menneskerr er gravet frem fra to massegraver på kirkegården i San Vicente. Argentina leter etter sine «forsvunne».
Publisert: 28. nov 2003, kl. 12:47 | Sist oppdatert: 25. sep 2008, kl. 01:16

Read in English

24. mars 1976: Regjeringen til Peróns annen kone, Isabel, styrtes ved et militærkupp ledet av general Videla. Argentinas historie er de siste hundre år preget av at statskupp og militære regjeringer regelmessig har avviklet sivile. Kuppet i 1976 regnes allikevel som det mest brutale. Regimet intensiverer massiv forfølgelse av den venstreorienterte opposisjonen, de såkalte montoneros, og tusener anholdes, tortureres, myrdes. Eller «forsvinner».

Etter falklandsfiaskoen i 1982, er det klart at regimet i Argentina ikke lenger er levedyktig. Argentina går tilbake til demokrati i 1983 under president Raul Alfonsin. som starter etterforskning av overgrepene under diktaturet.

Til tross for sin søken etter viten om hva som skjedde, er det Alfonsins regjering som muliggjør amnestilovene som senere grunnlovsfestes under president Menem sin regjering av 1989. Amnestilovene gir straffrihet for de involverte gjennom prinsippet om at de ble tvunget til å begå sine handlinger. Først i år har deler av det politiske miljøet krevd lovene ugyldiggjorte og grunnlovsstridige. Man avventer nå at høyesterett som siste instans skal sette endelig stopp for straffriheten.

Anslag på antall «forsvunne» varierer fra noen få tusen til rundt 30.000. Regimet offentliggjorde rundt 3000 drepte. Den regjeringsoppnevnte etterforskningskomiteen CONADEP meldte om rundt 13.000. Menneskerettighetsorganisasjoner mener at 30.000 mennesker «forsvant» i Argentina og hevder at mange familier lot være å anmelde «forsvinningene» i frykt for represalier.

Til nå er lite gjort for å oppklare fortidens hendelser. Politikerne har vært flittige i sin glemselspropaganda: «La oss legge lokk over det som skjedde og gå videre». Dette til tross for at profilerte menneskerettighetsorganisasjoner som Madres (Mødrene på Maiplassen), Abuelas (Bestemødrene) og Hijors (Barn) i alle år har kjempet for å få vite sannheten om sine kjæres skjebne.

Overlevende dokumentarister

Arhista, foreningen for rekonstruering av argentinsk historie, er en uavhengig forening av kvinner som representerte opposisjonen under diktaturet. De ble anholdt, torturert og mistet sine compañeros. De kaller seg overlevende. I mange år har de drevet arbeidet for sannheten om fortida. For to år siden vant de frem. Det argentinske rettsvesenet beordret etterforskning og identifisering av de «forsvunne». Det er bare Arhista i hele Argentina som driver denne typen arbeid. På landsbasis har den frivillige innsatsen per i dag ført til et titalls identifiseringer. I Buenos Aires. I Santa Fe. Og nå også i Cordoba.

I en leilighet i Cordoba bor Arhistas folk sammen med representanter for Argentinsk team for rettsmedisinsk antropologi (EAAF). Alicia Dasso og Beatríz Pfeiffer i Arhista bor egentlig i Santa Fe, ti timer unna. Drivkraften henter de i sine egne vonde opplevelser og i behovet for å få vite. Familiene deres støtter dem, de forstår betydningen av arbeidet, både for sine mødre og for Argentina.

Det er ikke bare å finne noen levninger.

- Vi starter med de offisielle listene over anmeldte forsvinningssaker, forteller Beatriz. - Problemet er at den eneste informasjonen de gir oss er navn.

Det handler om å samle så mye informasjon som overhodet mulig på de enkelte navnene. Fra sykehusregistre. Politiarkiv. Sivile registre. Likhusregistre. Og fra samtaler med familiene.

«Kan dere fortelle om fysiske særtrekk? Hva skjedde den kvelden? Hvor tror dere de ble ført? Hvem tok dem?»

Disse samtalene innebærer enorm smerte og i mange tilfeller også frykt hos de pårørende familiene. I 20 år har de lidd, levd i uvisshet og kanskje også endelig forsonet seg med sin skjebne. Arhistas arbeid åpner dype sår. Og de kan ikke love mer enn å arbeide med deres historier.

Økt forståelse

- Vi forsøker å skape et bilde av hva som skjedde for å kunne sette hver enkelt forsvinningssak i en større kontekst, sier Beatriz. I de fleste tilfellene vet man hvor tortursentrene lå og hvor de drepte ble dumpet. Lenge var det svært vanskelig å få folk i tale. I dag opplever Arhista en forståelse for at håpet om en bedre fremtid er knyttet til et oppgjør med fortiden.

Prosessen er svært tidkrevende. I januar 2003 startet utgravningene på kirkegården i San Vicente i Cordoba. Forut for selve utgravningene hadde Arhista jobbet med dokumentasjon i over to år. Etter tre måneder er levningene etter rundt 130 mennesker gravd fram.

I likhuset i Cordoba rekonstrueres levningene og alle relevante særtrekk nedtegnes. Kjønn. Antatt alder. Merker etter vold. Merker etter sykdom og skade. Rotfyllinger. Særpreg som kan sammenlignes med den dokumentasjon Arhista har innhentet. Arhista har opprettet en blodbank hvor «forsvunnes» familiemedlemmer kan avgi blod - og beinprøver. Et laboratorium i Cordoba sjekker for mulig DNA-kobling mellom prøvene og levningene.

Laboratoriet jobber frivillig. Til tross for at både regjeringen Kirchner og provinsregjeringen har bidratt med støtte, er Arhista og EAAFs ressurser svært begrenset.

Per i dag er fire personer identifisert i Cordoba.

- Arbeidet er ikke ferdig før vi har gitt de døde tilbake til sine familier, fortsetter Beatriz. - For familien betyr det at ringen er sluttet. For Argentina betyr det at det er sant, det skjedde faktisk, her er bevisene!

De aller færreste levningene lar seg identifisere. Det skyldes først og fremst mangel på informasjon. I de byer hvor man har fått tillatelse til å arbeide, er det opprettet minnesmerker hvor de uidentifiserte begraves. I noen tilfeller ønsker familiene til identifiserte personer at levningene begraves med de uidentifiserte.

- Familien føler at det er der de hører til, sier Beatriz.

Tilbake til mormor

Mens vi snakker sammen ringer telefonen og en gledelig nyhet formidles: Cordobas bøddel fra diktaturet, Menendez, er fengslet og vil sannsynligvis stilles for retten. Dette til tross for at amnestilovene fremdeles ikke er kjent ugyldige. For noen år siden avgjorde argentinsk høyesterett at amnestilovene ikke gjelder i saker hvor fornærmede er under 18 år. Avgjørelsen åpnet for rettsforfølgelse i de mange saker der kvinner fødte i fangenskap hvorpå deres barn ble gitt til militære familier.

Et av tilfellene fra San Vicente er et slikt. Horacio Pietra Galla ble født i fangenskap, for senere å bli gitt til en militær familie etter at mor og far ble drept. Adoptivmoren ville imidlertid ikke ha Horacio og gutten ble gitt videre til familiens tjenestepike som tok Horacio med seg til USA. Derfra fulgte den nye adoptivmoren utviklingen i Argentina, med mistanke om at hennes sønn kunne være barn av «forsvunne». I mellomtiden hadde Horacios mormor meldt barnebarnet savnet.

På grunnlag av dokumentasjonsarbeidet i Cordoba kunne man sette levningene av Horacios mor i sammenheng med blodprøve fra mormor og senere også Horacio. En ung mann har med ett fått ny identitet. I dag jobber han for Abuelas i Buenos Aires i kampen for at flere som ham skal få vite hvem de egentlig er og hvilket fortid de tilhører.

Er Argentina klar?

Annulleringen av amnestilovene er ikke bare uproblematisk. Enorme mengder informasjon vil offentliggjøres og åpne for at tusener av enkeltsaker kan dras for retten.

- Jeg er ikke sikker på om Argentina er helt klar for en slik prosess, verken rettslig eller menneskelig, sukker Beatriz.

- Til tross for stadig økt bevisstgjøring, er jeg redd vi som nasjon fremdeles har et stykke å gå før vi kan takle det som et rettslig oppgjør med fortiden vil innebære.

- Prosessen vil ikke lykkes før vi opplever at arbeidet for sannheten oppnår fullstendig og uforbeholden politisk støtte, legger Alicia til.

Det handler om å ta ett skritt av gangen. Litt etter litt vil den prosessen som oppgjøret med fortida utgjør vinne tilslutning fra det politiske miljøet, rettsapparatet og det argentinske folket. San Vicente holdt hemmelig noen få ofre for fortidas ugjerninger. Arhista fortsetter arbeidet på leting etter de tusener andre.

Signe Prøis er frilansjournalist, hun kan kontaktes på

Les mer